Litt om gode og dårlige møter med helsepersonell

Mytteristen skrev en god post om et dårlig møte med helsevesenet, og jeg ble skikkelig forbanna på hennes vegne. I kommentarfeltet hennes ble det snakk om å føle seg overkjørt og umyndiggjort – å føle seg usynlig og hjelpesløs, og hun sier: «Jeg forstår egentlig ikke hvorfor – hvorfor er det så vanskelig å si noe, å klage, når man er i kontakt med helsevesenet? Jeg har inntrykk av at mange har det sånn, at man kvier seg for å si noe.»

Dette trigget en del tanker i meg og jeg prøvde å formulere et svar ut fra mine egne erfaringer.

Jeg har hatt både gode og dårlige møter med helsepersonell, og prøver å skille dem fra hverandre for å ikke få helt skrekk for alt som handler om helsevesen og folk i hvite frakker. Men det holder hardt noen ganger!

På mange måter tror jeg det mest av alt handler om hver enkelt helsearbeiders holdninger og innstillinger til sin egen jobb, og kanskje også om de er bevisste det at de er i en maktposisjon overfor pasienten. De «dårlige» for meg, er de som behandler meg bare som «nok en pasient»; de som kun ser meg som en prøve som skal tas, en undersøkelse som skal gjøres, kalde fakta. De som ikke tar seg tid, de som ikke lytter, de som overkjører og bagatelliserer. Jeg oppfatter dem som «kalde» og upersonlige, og jeg blir stressa av å måtte «underlegge» meg dem på noen som helst måte. Det er vanskelig å klage hvis man føler noe er ubehagelig, fordi det føles som om det ikke er noe vits, man ville bare fått beskjed om at «det bare er sånn», eller «man må ta seg sammen». Jeg har nekta å la en lege undersøke meg, da jeg kom inn for å ha et inngrep på gyn. og ble møtt av en stressa, sur person som ikke engang hadde lest journalen eller henvisningen fra legen min. Det snørte seg helt sammen i meg, og jeg kjente at nå er det nok. Det sto klart og tydelig i papirene mine hva jeg ville og ikke ville, og jeg kjente at nå klarer jeg bare ikke å forholde meg til en så brysk person fordi jeg er i en sårbar posisjon og er avhengig av å bli tatt på alvor. Så da han skulle undersøke meg sa jeg «nei, det får du ikke», og så ba jeg om en annen lege som gidda å sette seg inn i saken først.

Men så møter man også de veldig gode, slik som hun oversykepleieren som sa at «jeg skjønner du har det vanskelig, jeg skal være din advokat», og som fulgte meg tett og som var den som sa fra til de andre helsearbeiderne: «nei, vi skal ikke gjøre det sånn». For meg er de «gode» de som ser meg først og fremst som menneske, ikke som case. De som setter seg inn i situasjonen, slik at jeg slipper gjenta meg selv om og om igjen. De som tar hensyn når det er noe spesielt, selv om det betyr at jeg tar 5 minutter lengre enn forrige pasient (det er ikke alltid så mye som kreves!). De som lar meg få lov til å svare nei, hvis det er nei jeg mener, og ikke prøver å pushe meg. Den gode fastlegen min som sier at «det er du som er eksperten på din egen helse, men jeg er din rådgiver og hjelper». Å ikke bli tatt alvorlig går på verdigheten løs, å bli tatt alvorlig skaper tillit og trygghet.

Så hvorfor er det så vanskelig å klage? Jeg tror det har med hvilke helsearbeidere man møter å gjøre, men også med hvordan vi er opplært til å møte dem. For mange, meg selv inkludert, er det å skulle være «vanskelig» eller «krevende» noe man forsøker å unngå. Og har man opplevd å ikke nå frem én gang, er terskelen høyere for å kreve noe gangen deretter. Men jeg tror det er viktig å prøve å kreve, prøve å si fra at man vil bli sett. For egentlig er vi deres kunder, og de skal yte oss en tjeneste. Selv om det kan føles som om man må tigge om hjelp og ta til takke med det man får.