Egentlig har jeg likt de fleste av Anne Holts bøker, selv om jeg ikke er noen stor krim-leser. «1222» er ikke noe unntak. Historien er også denne gang drivende og av en slik kvalitet at den er vanskelig å legge fra seg. Et tog sporer av på Finse midt under en forferdelig vinterstorm. Det første likfunnet blir ikke det siste, og i tillegg er det mystiske togpassasjerer som holder seg adskilt fra de andre. Tidligere politietterforsker Hanne Wilhelmsen befinner seg på stedet, og blir ufrivillig trukket inn i de andres skjebne.
Mysteriet er godt konstruert, og får meg til å snart tro at den ene etter den andre må ha noe med drapene å gjøre. Dette var god underholdning, og en page-turner vil jeg absolutt si. Det er litt Poirot-stil over det hele, mysteriet med det lukkede rom osv. Alltid spennende når avsløringene kommer!
Men det som fascinerte meg mest og som jeg likte best ved boka er Hanne Wilhelmsen-karakteren. Uten å påberope meg noen veldig god oversikt, så er hun i hvertfall tidligere politietterforsker, men pensjonert etter å ha fått en skuddskade i ryggen. Hun lever et (selvvalgt) tilbaketrukket liv hvor hennes relasjoner til andre stort sett begrenser seg til kjæresten Nefis, datteren Ida og hushjelpen Mary.
Denne selvvalgte innestengtheten, denne biskheten og manglende lyst og vilje til å være utadvendt er noe jeg kjenner pirrer interessen når Hanne Wilhelmsen i 1222 plutselig finner seg innesperret på et hotell med masse fremmede mennesker som hun både er nødt til å ta i mot hjelp i fra, siden hun sitter i rullestol. Samtidig er det henne mange av de innesperrede vender seg til for å forsøke å finne ut hvem som er morderen blant dem. Hun er ikke noen enkel person og sier selv at hun har «gitt opp å prøve å bli et bedre menneske». Sånn sett er det små øyeblikk i boka der Wilhelmsen lar andre slippe inn på seg, som kanskje er noe av det jeg likte best.
