Det leses mye bøker her for tida…. her kommer kort om noe:
«En lang natt på jorden» (Ingvar Ambjørnsen). Langdryg bok om en 60-årig journalist som har avsluttet karrieren med en kokebok om det belgiske kjøkken, og som nå ønsker å gå i hi i Berlin en vinter, uten at det blir helt som han ser for seg. Jeg har hatt stor sans for Ambjørnsen tidligere (f.eks. «Dukken i taket»), men selv om en «En lang natt…» var velskrevet, fant jeg den ikke så veldig underholdende. Kanskje det ble litt for dystert, litt for ekkelt og litt for mye anti-helt. Til tider blir det også slitsomt med de endeløse setningene som kveiler seg avgårde side etter side, drivende, men ikke fengende. Dagblades anmelder var mer positiv, i likhet med [HOUSEBLOG].
Det blir faktisk nevnt i et par anmeldelser at Ambjørsen i «En lang natt..» til tider har en Erlend Loe-aktig stil, og det kan jeg være enig i. En annen bok jeg nettopp har lest er nemlig «Muleum» (Erlend Loe), hvor en ung jente mister hele familien sin i en flystyrt og sitter alene igjen i million-villaen med en polsk håndverker i hagen, velmenende venner som ikke når frem og psykiateren «psykogeir» som hun bare forakter for hans lettlurthet. Dagboken hun skriver mens hun reiser rundt i verden for å finne den riktige måten å begå selvmord på, viser på en sarkastisk og sterk måte både trass, sorg, sinne, forvirring, og fornektelse, men også (ikke minst!!) en galgenhumor av dimensjoner. Også emelie har lest «Muleum», og er usikker på om slutten fungerer; jeg synes den var grei nok, men boka er spesiell. Som LeseLama sier det så godt her: «Hva i alle dager er Muleum?»
I «Marions slør» (Roy Jacobsen) er mordet på Nasreen starten på en seriemorderjakt for et hemmelig etterforskningsteam med etnisk kriminalitet som fokus. Den unge kvinnen med pakistansk opprinnelse gikk vanligvis uten slør og hadde norsk kjæreste, men blir funnet drept i en container iført hijab og uten venstre hånd. Marion er politibetjent ved Oslo politikammer og må sammen med sine kolleger møte egne og andres fordommer og stereotypier i døra, i det som har blitt kalt en «etnisk krim». Som krim er den underholdende nok og godt skrevet, historien fenger så absolutt. Et klart drag av «etniske problemstillinger» står i kø, men klarte ikke å vekke det helt store engasjementet i meg, dessverre. Jeg skjønner hvor Jacobsen vil med den multikulturelle vinklingen og samfunnskritikken, men jeg sitter ikke igjen med noen større følelse eller engasjement enn at jeg var fornøyd med å ha funnet ut hvem morderen var.
1 kommentar
Takk! 🙂