Så fort går dagene, at jeg ikke helt skjønner at det nå er november, jeg synes da september var i går? Er det et godt eller dårlig tegn når man ikke rekker å tenke over at tida går unna? Jeg begynte å tenke på november, en høstmåned jeg aldri har likt, en sånn mellom-måned. Og så tok jeg et lite tilbakeblikk.
For ett år siden i dag sto jeg på hodet i en koffert og pakket. Jeg skulle først dra og besøke venner og kolleger i Athen, før jeg dro videre til Skopje på jobb. Det var mye logistikk rundt dette, blant annet fordi det er klin umulig å komme seg fra Athen til Skopje på noen fornuftig måte med fly. For ett år siden i dag var jeg også aktivt på flørtern på telefon og msn med ham jeg skulle komme til å bli så forelsket i bare noen uker senere, og som jeg i dag er så heldig å ha som kjæreste og samboer. Så merkelig godt livet kan snu seg opp ned. 🙂 Jeg var også i en heftig innspurt med masteroppgave, en periode som var veldig tung og slitsom. (Jeg fant en post hos Kvitveis som jeg kjente meg veldig igjen i!) Jeg var på vei inn i fast jobb (fantastisk!!), og dagene raste unna der med masse aktivitet, full av engasjement for mulighetene foran oss! Det var altfor mye på en gang. Broren min bodde i Køben, jeg bodde i en skikkelig trekkfull søppel-leilighet i Trondheim, men var tross alt glad for at jeg hadde tak over hodet og slapp å dele bad med andre.
Heh…kjenner jeg får litt frysninger her av å sitte og tenke på alt som skjedde i den perioden, og ikke minst alt som har skjedd etter dette! Vi tar en runde til:
For to år siden var jeg også ute på tur de første dagene i november! Da dro jeg på en liten ukes ferie i Barcelona, for å besøke bestevenninne og nyte livet litt. Jeg må bare si at Barcelona er desidert en favorittplass!! Jeg var ikke helt i form etter å ha slitt med clusterhodepine en stund, og visste heldigvis ikke den gang hvor langvarig akkurat dét skulle komme til å bli. Det stedet jeg tilbrakte mest tid denne høsten var faktisk Makedonia, hvor jeg jobbet med ulike prosjekter (i praksis heltid ved siden av master) og gjorde meg kjent med en spennende by og veldig hyggelige folk. Det er lenge siden jeg har vært der nå, og jeg kunne tenkt meg å dra tilbake en tur bare på besøk egentlig. Hjemme i Trondheim bodde jeg i kollektiv, på et bittelite rom, en ordning jeg ikke trivdes med. Jeg er nok en person som foretrekker litt mer privatliv enn det jeg hadde da. Men billig var det i alle fall, og ikke noe galt med de som bodde der. Folk var gravide og flytta sammen, jeg var singel og savnet noen. Jeg hadde ikke så mye hell på kjærlighetsfronten denne tida, selv om det var noen interessenter både her og der, og dette sleit jeg med. Hvor var alle de bra mennene hen!? De som jeg ville ha og som gjengjeldte interessen!? Dessuten hadde jeg sjelden tid til å bli godt kjent med noen, siden jeg fløy rundt med jobb og brukte min knapt tilmålte fritid på å sove ut og hente meg inn igjen til neste økt..
Rart å tenke tilbake på ting på denne måten, og mange tanker her jeg kunne tenkt meg å utdype mer om. Vi får se litt etter hvert 🙂
