Oda skrev så vakkert om barndommens lesegleder, og her er mitt lille minne: Det var mormor som var dagmamma for meg fra jeg var ca. 1 år gammel, og jeg har så utrolig gode minner fra denne tiden. Både mamma og mormor begynte tidlig å lese for meg, og jeg lærte meg historiene som ble lest høyt utenat og korrigerte dem hvis de leste feil senere. De første bøkene var naturlig nok mer av den illustrerte enn ordrike varianten, og disse tre på bildet under dukket nylig opp i forbindelse med flytting. Disse tre var jeg svært opptatt av før jeg lærte å lese selv; jeg ville da ha bøker med stadig flere og flere bokstaver. De gulnede, små-fillete og flekkete bøkene ga meg et sterkt flashback til hvordan det var å være hjemme hos mormor og bestefar (jeg sa aldri farfar, men bestefar). Jeg husker at bestefar hadde et lite bord med pipestell på, og at mormor lagde tøydukker til meg. Jeg husker at når mormor bakte brød fikk jeg lage «klappkak» samtidig, stekt på komfyrplata. Det var spennende å få bade skilpadden de hadde, og i første etasje bodde onkel som hadde juice-bokser i kjøleskapet (husker du de små boksene med tropisk juice? de var svarte med fargerike frukter på), og ei litt mer voksen bokhylle jeg plyndra utover tenårene. Her lærte jeg om kjærligheten til historier, noe jeg er svært glad for at jeg har fått med meg.
4 kommentarer
Fine bøker og fint minne 🙂
Så gøy at du lot deg inspirere!
Det er sant at gule og flekkete barndomsbøker får en egen verdi. Tyskerne ville sagt at de er «elsket i stykker» (zerliebt).
Åå, de har jeg også! 🙂
«Elsket i stykker» må nok være det riktige begrepet! Fint uttrykk. Takk Oda!
Har du bøkene enda Emelie? 😀 Er det ikke gøy å finne igjen sånt?
Jeg tror denne Disney-bokklubben var ganske populær da jeg vokste opp, og senere var det noen bokklubber med marihøne hvis jeg husker riktig?
og du førte tradisjonen videre med å tvinge meg gjennom ole brumm. 🙂
Takk for den forresten, det har gjort underverker.