Når vi satt der engasjert i en diskusjon og du bøyde deg frem for å høre min mening,
for som du sa: «Dette er jo ditt fagfelt, her har jeg noe å lære av deg!».
Da fikk du meg til å føle meg stor, respektert, og viktig. En person du ville lytte til,
fordi jeg hadde noe å si som kunne være av verdi for deg.
Men når vi sitter halvt vendt fra hverandre, og du spør uten å egentlig ville ha svar,
når spørsmålene dine egentlig er påstander, din mening. Ikke noe ønske om å forstå,
vite hvordan jeg tenker eller hva jeg vet, da blir jeg lei og likegyldig. Jeg får en trist energi
av å prøve å diskutere med mennesker som bare skal fortelle meg hva som er rett,
ikke lytter, bare forbereder sitt motargument, er uendelig påståelig.
Selv om jeg mener mye om det du snakker om, og kanskje til og med vet noe nytt,
forblir jeg taus og svarer vagt, uten å hverken være enig eller uenig.
Når det blir slik, kjenner jeg avstand sakte gli mellom oss, og vi blir sittende å se
på alt annet enn hverandre.
Hvis du ikke er interessert i å høre hva jeg har å si, kan vi likesågodt la være å snakke.
Slik føles det noen ganger.
Det må vel være slik av og til, man kan vel ikke være like engasjert i hverandre,
like begeistret, hver eneste dag. Jeg er ikke tafatt heller, jeg tar diskusjonene når det trengs.
Men slutter vi å lytte til hverandre, å begeistres av hverandre,
kan heller ikke tankene våre vokse.
