Uventet, annerledes, jeg klarte ikke å legge fra meg boka før jeg hadde lest ut den første novella. Det er alltid et bra tegn. Novellesamlinga består av sju historier – den første og siste er knyttet sammen. Hver historier tar tak i en hendelse i et liv, og man får små glimt av sårbare karakterer, lærer å kjenne en bitte liten bit av dem, samtidig som konturene av et helt liv risses opp. Novellene tar for seg mange temaer, som ensomhet, annerledeshet, kjærlighet, selvmord, depresjon og forsoning.
Nå er det gått noen dager siden jeg leste ut boka, kan ikke si jeg husker alle historiene, men så er hukommelsen min på tur for tiden også. Både den språklige framstillingen og historiene som sakte avsløres er skikkelig tøff og vakkert. Et par av dem ble litt forutsigbare, men de fleste endte gjerne med en helt uventet vri. Novellesamlinga har fått gode kritikker, og det er vel fortjent. Dette ble som liten pose god konfekt (Leselama kalte den da også «gourmetnoveller»), men som leser er jeg fortsatt slik at jeg gjerne vil ha historier som varer lengre. Kanskje er jeg ikke noen spesielt god leser av noveller og kortprosa enda? Jeg føler meg ikke helt «hjemme» i sjangeren.
Rishøi har tidligere skrevet barneboken «Unbrakomonsteret», og er redaktør for bladet «Avsagd Hagle».
Jan Kjærstad kalte boken «forbløffende og berikende» og det er vel den beste oppsummeringen jeg har hørt av «La stå».
