For noen dager siden skrev jeg om mormor som er blitt syk og dement, og at hun er havnet på sykehjem. I dag har jeg reist til Hjembyen og skal besøke henne på sykehjemmet i morgen. Fant ut at det var viktig for meg å få møtt henne mens hun enda er noe av mormor som person og identitet; ingen vet hvor fort det går nedover egentlig. Jeg gruer meg litt, men tror det blir godt også.
Så kommer det merkelige sammentreffet…. Jeg tar med meg en bok i det jeg går ut av døra, må ha noe å lese når jeg reiser. Det blir «Saman er ein mindre aleine», ei bok jeg har hatt liggende en stund, men ikke fått lest. Hva skal jeg si, jeg visste ikke noe om denne boka på forhånd, men når jeg leser følgende allerede på side 8 mistet jeg nesten pusten:
«Ho var inderleg klar over kva som skjer med slike gamle og ubrukelege kjerringar som ho. Dei som slepper ugraset til i kjøkenhagen og held seg fast i møblane så dei ikkje skal falle. Dei som ikkje klarer å træ ei nål og ikkje eingong hugsar korleis dei skrur opp lyden på TV-en. Som prøver alle knappane på fjernkontrollen og endar med å rive ut støpselet, så sinte at dei græt. Sine ørsmåe, bitre tårer. Med hovudet i hendene framfor eit daudt fjernsynsapparat.»
Fortvilelse.
7 kommentarer
Det er så nifst når du leser ting i bøker som stemmer for godt overrens med frykt, bekymring og dårlig samvittighet du har fra før. Bøker er litt farlige, de kan ha den effekten.
Håper det blir fint å besøke mormoren din.
Åj, sterkt, Cat!
Varme tanker til både deg og mormor
Når du leser boken videre, så vil du finne ut at bestemoren der har/får et veldig fint liv før hun «takker for seg». Vi får håpe deg også er tilfellet for din mormor 🙂
Takk for fine og snille kommentarer 🙂
Det er som virrvarr sier, bøker har alltid gitt meg sterke opplevelser og jeg er heldigvis ikke redd for å gå inn i det heller. Det er på en måte godt at noen har satt ord på det så fint, selv om det er triste tanker.
Jeg er glad for at jeg dro hit nå, og har fått besøkt mormor et par dager. Det har vært både tøft og godt, og jeg føler at hun egentlig er i de beste hender selv om situasjonen er trist. (Ref. glimrende post hos Hjorthen om sykehjem etc.)
Dagene går og gleder og sorger likeså. Det er bare å prøve å «stå i det» så godt en kan! 🙂
Been there, seen that… Jeg har hatt samme opplevelse som deg og i den grad man kan skjoenne hvordan et annet menneske har det, tror jeg at jeg forstaar litt… Og saa har jeg jobbet paa et sykehjem hvor mange pasienter var demente; det ga meg en annen vinkel igjen og var faktisk nyttig paa sitt vis, det ogsaa. Men det var ikke det jeg ville si.
Jeg ville si at jeg vil anbefale deg aa gaa paa et bibliotek og snakke med en bibliotekar. For ca fem (?) aar siden leste jeg ei bok av en forfatter jeg ikke lenger husker navnet paa. Men hun er finsk og jeg tror hun bor i Oslo, og hun baade er forfatter og kunstner paa andre arenaer ogsaa. Hun har skrevet ei helt fantastisk bok der jeg-personen er en gammel dame som forteller historien sin og om verden slik hun ser den, og bare i glimt underveis forstaar du at hun ‘egentlig’ er senil. Slik det fremstilles i boka henger det godt sammen; det henger sammen for henne paa sitt vis.
Det er ei helt fantastisk bok! (hvis du ikke finner den maa du si fra saa skal jeg forsoeke aa spore meg frem til den og gi deg forfatternavnet). Og den kan gjoere noen ting litt enklere somehow… Jeg haaper du faar mange opp-dager:)
Takk! Jeg skal prøve å finne frem til den boken, det høres ut som et bra tips! 🙂
Pingback: Jeg har lest….”Saman er ein mindre aleine” (Anna Gavalda) | ~SerendipityCat~