Det er interessant å se hva folk har søkt på for å havne på denne bloggen. Nå var det «Dikt om løvetannbarn». Jeg kjenner ikke til så mange, men her er ett:
Løvetannbarn
Jeg så en ensom løvetann vokse
Blant gatetustene
I et hjørne
Det var som å se solen selv
Som har steget ned
For å vise
At disse varme og liv
Er sterkt nok
Til å betvinge og overvinne
Det som synes uovervinnelig
(Inger Maryissa: http://thechaosfamily.blog.com/778919/, min oversettelse)
Bilde hentet fra Wikipedia Commons
6 kommentarer
Alf Prøysen sin er søt (og nå får du vel MANGE løvetann treff også!);
Den første løvetann
Det stod en liten løvetann så freidig og tilfreds
på landevegens grøftekant i sølevann til knes.
Et bustehue lyste gult: Å nei; hvor jeg er fin!
…Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin.
I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går,
i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår.
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
og nappet opp med rot og topp sin første løvetann.
På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett
imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett.
Og pjokken ropte: «Se på meg, hva jeg har funnet her!»
Men barna bare lo og sa: «Så pjuskete den er!»
«Å, nei så menn,» sa pjokken, «jeg skal ta den med til mor,
så sier hunat den er fin og jeg er veldig stor.»
«Det si’r hun for å trøste deg,» sa de som stod omkring,
«for du er bare fire år og skjønner ingenting.»
Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset litte grann,
og blomsten hang med hue ned og lengtet etter vann.
Han åpnet døra seint og tungt, og plutselig sa mor:
«Å gid så fin en blomst du har – å nei hvor du er stor!»
«Du si’r det for å trøste, du,» sa pjokken likegla.
«Å langtifra,» sa mor og lo «Jeg mente det jeg sa.
Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann
som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.»
Å tabbe
– det var jo løvetann BARN du skulle ha noe om… ! 😳
Synes ikke det var noen tabbe Randi, diktet er veldig fint og det er lenge, lenge siden jeg har hørt det! 🙂 Dessuten sier det jo også noe om å føle seg «utenfor» og misforstått.
Jeg liker ikke det ordet… Hørte det første gang når jeg var 11
Ingen kan ta tilbake
ord som ble sagt for hardt.
Farlige stener som ruller
nedover fjell i fart.
Stener som ruller, river
flenger i grus og jord
Sårene blør i hjerter,
rammet av harde ord.
Kast ikke skarpe stener.
Følsomme hjerter får mèn.
Etterpå ligger blomster
knust under grus og sten.
~ Dagny Tande Lid ~
Pingback: ~SerendipityCat~ » Blog Archive » ~Mitt bloggår 2008~