Jeg blir inspirert til å kjøpe bøker av gode blogger jeg leser. Denne gangen var det Drusilla i Dagens Onde Kvinner med innlegget «Our job is not to understand».
I «The Handmaid’s Tale» er det stemmen til Offred – en «handmaid», som lar oss bli kjent med et samfunn i nær fremtid. I republikken Gilead er samfunnet slik vi kjenner det snudd på hodet, ganske over natten mister innbyggerne rettigheter og friheter. Kristne fundamentalister har skapt et teokratisk samfunn, med streng håndhevelse av de pålagte sosiale roller.
Forurensning, strålingskatastrofer og truende sykdommer har gjort mange kvinner infertile, men staten trenger innbyggere for å opprettholde produksjon og krigføring. Kvinners kropp blir dermed overtatt av staten, og fertile kvinner må bære frem barn for sterile ledere. Om overklassens kvinner ikke kan bære frem egne barn, kan de få tildelt en slik «handmaid». En kvinne redusert til et instrument for reproduksjon – holdt som rettighetsløs fange i overklassens hjem i den tiden de følelsesløse befruktningsforsøkene pågår. Innhyllet i røde klær med ansiktet skjult av hvite vinger; ikke et objekt for begjær eller et menneske man har sosial omgang med. Klarer hun ikke å bli gravid blir hun sendt til «koloniene» som en «unwoman», der man slites ut og dør på marker forurenset av radioaktivitet og miljøgifter. Offred er som de andre «handmaid’s» omskolert for å glemme sitt tidligere liv, men fortiden lar seg ikke så lett viske bort.
Boken har en gjennomgående lavmælt dyster stemning, men historien er drivende fortalt og den er absolutt skremmende. Angsten som ligger i det å leve i dette totalitære samfunnet med dets overvåkning og avstraffelser ved avvik skildres på en slik måte at man grøsser og vemmes. Jeg synes Atwood har gjort noen spennende grep ved at grunnen til de ulike rollene, forbudene og påbudene rulles opp etter hvert, slik at man får mer og mer innblikk i innføringen av det skremmende samfunnsregimet. Man aner liksom i starten av boka hvor alvorlig og skremmende denne totalitære staten er; etter hvert er man bare lamslått. Dessuten ble jeg overrasket over slutten av boka som skiller seg fra resten av historien. Der vi forlater Offred, avslutter boka med et tilbakeblikk på Gilead-republikken gjennom akademikeres øyne. Den sosiale revolusjonen som tillot innføringen av Republikken Gilead ble mulig fordi terrorist-handlinger førte til at befolkningen ble redde og engstelige, undertrykte sin kritikk av myndigheter og styresett og tillot «midlertidige» foranstaltninger som ble mer og mer omfattende, og permanente. I et konferanse-foredrag diskuteres blant annet hvorfor man historisk sett kan forstå hvorfor de handlet som de gjorde, og at man ikke måtte fordømme dem for dette. Spennende vekselvirkning fra det å se Gilead gjennom Offreds øyne. En meget bra bok jeg virkelig anbefaler!
Kanadiske Margaret Atwood utga boken «The Handmaid’s Tale» i 1985, og har skrevet mange andre romaner, novelle- og diktsamlinger, barnebøker og annet. For «The Handmaid’s Tale» fikk hun «Arthur C. Clarke Award» i 1987 og «Governor General’s Award» i 1985. Filmen «The Handmaid’s Tale» kom i 1990. Dette var den første boka jeg har lest av Margaret Atwood, men det blir flere!
Til slutt vil jeg ta med et sitat fra boken som minte meg om tidligere diskusjoner jeg har hatt med folk om «kvinneblader». All slikt er selvfølgelig avskaffet og destruert i Gilead, men Offred får tilgang til et slikt magasin gjennom sin Commander. Helt i skjul leser hun og minnes rundt disse bladene:
«Though I remembered now. What was in them was promise. They dealt in transformations; they suggested an endless series of possibilities, extending like the reflections in two mirrors set facing one another, stretching on, replica after replica, to the vanishing point. They suggested one adventure after another, one wardrobe after another, one improvement after another, one man after another. They suggested rejuvenation, pain overcome and transcended, endless love. The real promise in them was immortality.»
