Lille Tuva Elise har en svulst rundt øyet. Foreldrene var naturlig nok bekymret, og ønsket at helsestasjonen skulle henvise dem videre til spesialist. Gang på gang fikk de høre av helsestasjonen at dette var et ufarlig fødselsmerke og at det ville gå over av seg selv. Men kulen vokste, barnet gråt tårer av blod. Først da moren gjorde research på nettet selv og krevde svar av fastlegen fikk de henvisninger til spesialist og hjelp – fødselsmerket var en svulst, og det er uklart hvordan det vil gå med synet til Tuva Elise.
– Først da vi kom inn til en spesialist opplevde vi og bli tatt på alvor,
sier moren til VG.
Jeg blir så oppgitt av å lese slike saker, oppgitt og trist. Jeg har selv vært i situasjoner hvor jeg må mase og kreve og mase og kreve for å bli hørt og få den hjelpen jeg trenger – og jeg har utviklet en ren antipati mot store deler av førstelinjetjenesten i helsevesenet. Hvorfor skal det være slik at det er først når man selv slår i bordet med medisinsk informasjon man selv har skaffet til veie, at enkelte helsearbeidere hoster opp den henvisninga som er nødvendig? Hvorfor skal folk gå i månedsvis og plages og bli verre fordi det sitter noen der som ikke skal la seg fortelle av pasienten hva som trengs av hjelp her!?
Jeg har skrevet om helsevesenet før , og det kommer jeg sikkert til å gjøre igjen. Det er selvfølgelig mange sider ved en sak, så det er sagt. Det er bare at jeg klarer ikke la være å bli oppgitt og redd og lei av slike historier. Det er bra for meg å lese for eksempel Flopsys blogg, få sett litt andre sider av saken, skjønne litt mer. Prøve å ikke få helt fobi for alt som har med helsevesenet å gjøre.
13 kommentarer
Et grusomt eksempel på meget kritikkverdig norsk helsevesen. Det varierer sikkert og er personavhengig, men jeg deler den oppfatningen om at alt for mange som trenger hjelp ikke får det uten at de selv må finne ut masse og mase seg til den hjelpa de trenger. Det er en skam for et land som Norge, med de ressursene vi har.
I tilfellet som her, får det et tragisk og forferdelig utfall. Kjenner til et lignende tilfelle selv.. Trist!
ole k’s last blog post..Årstidskontrastenes dag..
Jeg skrev en kommentar som forsvant, men jeg får prøve en gang til.
For det første så kvapp jeg litt når jeg så pingbacken din. Du har jo klart å plassere både meg og ganske nær slekt i en og samme bloggpost! Verden er ikke så stor. Denne saken er veldig trasig, og jeg skjønner at familien har følt seg motløse i møtet med (deler av) Helsevesenet.
Men for meg som jobber i dette utskjelte vesenet (i en annen del av landet, riktignok), så synes jeg det er greit å av og til minne om at vi er mennesker vi også. Og jeg tror de aller aller fleste av oss har et oppriktig ønske om å hjelpe folk. Og heldigvis så klarer vi ofte det. Men av og til vil det oppstå situasjoner der vi ikke kan innfri det som ønskes av oss. Grunnene til det kan være ulike, men det kan eksempelvis skyldes faglige vurderinger og prioriteringer. Helsevesenet i Norge har mye å tilby, men vi kan dessverre ikke løse alle problemer. Og nå snakker jeg generelt, ikke om saken du skriver om i posten din- den burde nok helt klart vært tatt bedre tak i på et tidligere tidspunkt.
Min erfaring er altså at at vi prøver å hjelpe så godt vi kan. Og når vi ikke kan gjøre alt som ønskes, er det likevel viktig at den man skal hjelpe får en følelse av å bli tatt på alvor. Få ting er mer frustrerende enn å føle seg avvist.
Ble litt rotete dette, kanskje, men jeg håper det gir litt mening likevel.
Flopsy’s last blog post..Døden på jobb
Flopsy: jeg må nok moderere meg litt. Beklager hvis jeg var litt brå over her. Jeg tror selvfølgelig at alle gjør så godt de kan. Men dere er vel, som alt for mange andre i denne verden, under tidspress, økonomisk press og mye annet. Dere gjør garantert så godt dere kan med den tiden og de ressursene dere har til rådighet. Ingen ønsker slike utfall som i saken over – det er bare så trist at de likevel skjer innimellom. Norsk helsevesen har veldig mye bra, ingen tvil om annet. Det blir bare så sårt når det skjer noe så tragisk med små, uskyldige barn.. Stå på og gjør en god jobb videre!
ole k’s last blog post..Årstidskontrastenes dag..
ole k » Takk for kommentar! 🙂
Min erfaring er at i mange tilfeller må man bruke unødvendig store personlige ressurser for å klare å få den hjelpen man trenger, men at dette ofte er veldig avhengig av hvilke personer man møter og hvor raskt man får etablert en felles forståelse av situasjonen.
Når det er sagt: Det er mye å kritisere i norsk helsevesen, men det er samtidig mye å være glad for. Den hjelpen min gamle mormor får nå er ett godt eksempel på at noe virker i alle fall. I media får vi jo stort sett høre om det negative også.
Dessuten skal man ikke glemme at det ofte sitter flinke, empatiske mennesker som må ta upopulære avgjørelser på grunn av uholdbare rammer – dette er noe av det som skremmer meg mest: Vet jeg at den informasjonen/hjelpen jeg får alltid er det som er i min aller beste interesse, eller kunne jeg for eksempel fått bedre hjelp om noen hadde større økonomiske rammer, jeg traff riktig person på riktig dag, klarte å uttrykke meg riktig etc. etc.
Og ikke minst: Tross alt, oppi alt dette som vi kan kritisere er jeg fortsatt glad for å bo i Norge og glad for at vi i det minste har det helsevesenet vi har. Med jobberfaring fra ulike steder i Europa tror jeg trygt jeg kan si at jeg foretrekker Norge….
Flopsy » Takk for kommentar! 🙂 Merkelig å oppdage at denne saken handlet om slekta di, så liten er altså verden! Da blir det plutselig litt personlig også, men jeg håper at det går greit.
Nei, jeg synes ikke det blir rotete, og du setter fingeren på noe som er veldig viktig å huske på. Vi må for det første skille saker fra hverandre – og jeg tror vi er enige om at i akkurat denne saken burde det skjedd ting før.
Det er viktig for meg å understreke at jeg ikke synes helsevesenet = Satan, eller at alt er feil. Se forøvrig svaret mitt til ole k. Jeg synes det er knallbra å lese innlegg som ditt der du nyanserer hvordan det faktisk er å være helsearbeider, for det er lett å føle seg «tråkka på» når feil skjer og ting går galt, selv om ingen mente å gjøre deg vondt.
Det nest siste avsnittet ditt er nok det viktigste jeg tenker på i dag: At vi må fokuserer på å ta folk på alvor. At både pasient og helsepersonell må være ydmyke overfor situasjonen og lytte til hverandre. At det er et stort ansvar å både formidle og dele nok informasjon, og også tørre å si «nei, dette er feil for meg, jeg opplever ikke situasjonen slik». Det må være lov å si i mot, det må være lov å bli hørt (beste argument vinner!) – og i mitt møte med helsevesenet har jeg i større og større grad en forventning til å bli sett på som dialogpartner og «kunde» – ikke et «kasus».
Som lege er jeg alltid veldig ambivalent når jeg leser om sånne episoder. Jeg har enorm medfølelse for de det har skjedd med. Men samtidig har jeg sittet i førstelinjen i norsk helsevesen og hatt portvaktrollen for henvisning til utredning og spesialister. Det er enormt krevende. Man opplever et sterkt press fra pasientene hver eneste dag. Samtidig sitter man som forvalter av helseressursene i Norge. Dersom alle med enkle problemer skulle bli henvist, slik svært mange krever, ville man hatt enda større ressursproblemer i norsk helsevesen i dag. Jeg vil ikke uttale meg om denne enkeltepisoden, men bare påpeke at det er nyanser i dette. Jeg vet at det er mange leger som ikke lytter nok, som ikke tar pasientene sine på alvor. Men jeg vet også at det er mange leger som tar sine roller ydmykt og alvorlig, både som pasientens forkjemper og som portvokter, med all den ambivalens og frustrasjon det måtte medføre.
Marte’s last blog post..Fundamentalisme eller forskning – hva virker?
Marte » Takk for kommentar! Veldig bra å høre fra et lege-perspektiv også! Jeg skjønner veldig godt at dere som portvakter (godt begrep) har vanskelige avgjørelser fremfor dere, med mange hensyn å ivareta. Det er jo forståelig at ikke alle bekymringer skal føre til massive utrednings-prosesser til lite nytte – noe som er en belastning både for pasient og helsevesen. Synes du gjør en bra nyansering her, og jeg mener at det er viktig for både pasient og lege å være ydmyk i møte med hverandre, og legen må nok ofte justere pasientens forventninger..det skjønner jeg.
Som pasient som oppsøker en lege med et problem vil man jo først og fremst være opptatt av å få god og rask hjelp, enten dette innebærer videre henvisninger eller ikke. Jeg synes det virker som om du har en holdning til dette jeg kan like. Jeg forventer at min lege lytter og tar meg på alvor. Hvis jeg uttrykker en bekymring og min lege argumenterer for hvorfor dette ikke er noe å bekymre seg over, eller forklarer hvorfor dette vil gå over av seg selv, eller hvorfor det er en relativt enkel løsning på problemet, så stoler jeg på min leges vurdering. (Jeg har en bra lege som jeg stoler på…) Om problemet derimot skulle vedvare på tross av dette, forventer jeg at også legen er åpen for å undersøke andre muligheter innen rimelig tid. Selvfølgelig med en del begrensninger – det ville neppe vært noe poeng i å utrede meg for prostatakreft for eksempel…..
Det som skremmer meg er at nettopp slike episoder som det med dette lille barnet kan skje, samt at jeg også i flere tilfeller har måttet «mase» meg til hjelp og det har vist seg at jeg har gjort svært rett i å mase… Derfor stoler jeg ikke 100% på at jeg får den absolutt beste hjelpen alltid, men forventer å bli overbevist om dette – kunnskap kan jeg ha tålmodighet med, «fordi jeg sier det»- virker svært dårlig på meg. Og noen ganger aksepterer jeg også at jeg ikke får den hjelpen jeg trenger i morgen fordi de ressursene vi har må fordeles slik at de som trenger det mest får hjelp først – helt fair. 🙂
Ble litt langt dette, men nok en gang: Takk for kommentar og engasjement!
OleK: Det går helt fint det, jeg leste ikke innlegget ditt som en kritikk mot meg personlig, mer som et hjertesukk over noe du oppfatter som et generelt problem.
Jeg tror vi i bunn og grunn er ganske så enige. De fleste som jobber i helsevesenet gjør så godt vi kan. Men det betyr ikke at det ikke gjøres feil. Og det må heller ikke bli sånn at det ikke er lov til å kritisere de feilene som faktisk begås. Det er helt okei det.
Det jeg er opptatt av er å fortelle litt om hvordan det er på min side av bordet, der ønsket om å hjelpe er en av faktorene i arbeidsdagen, sammen med tidspress, vurderinger og andre ting. Det er en utfordring å være rettferdig i det tilbudet som gis også. Gir man veldig mye til en, kan det bety mindre til noen andre. Ressursene er begrensede.
Takk for lykkeønskningen!
Flopsy’s last blog post..Døden på jobb
SerendipityCat: Det går helt fint det! Slekta har tipsa oss om saken på sms idag, så de er innforstått med oppmerksomheten 🙂
Jeg tror det med å ta folk på alvor er noe av det aller aller viktigste man kan gjøre i en jobb som min. Det er noe med å skape en arena der folk kommer til orde, og der de opplever å bli sett. Erfaringen min er at hvis man klarer å skape en slik setting, så er det mye lettere å komme til en løsning- selv om ressursene setter begrensninger. Det er nok lettere for brukere å takle det å måtte vente, avfinne seg med noe mindre enn en hadde håpet på osv, hvis en samtidig har en følelse av at den man har kontakt med har et ektefølt ønske om å gjøre sitt beste.
Helsevesenet har historisk sett vært autoritært. Men nå er vi på vei inn i nye tider, og det er kommet mer og mer fokus på brukermedvirkning og dialog. Dette er selvsagt veien å gå, men det kan ta tid før man er i mål. Jeg opplever jo fortsatt brukere som ikke skjønner seg på poenget med å skape dialog og prosess, men som heller vil ha «autoriteten» til å ta avgjørelsene.
Flopsy’s last blog post..Døden på jobb
Flopsy » Du er klok! 🙂 Tror ikke jeg har noe mer å tilføye!
Jeg syns også denne historien er skremmende. Og jeg syns det er skremmende at ikke alle leger klarer å ta over seg den forandringen i helsevesenet som Flopsy beskriver. Dagens leger burde kunne lytte, ta pasienten med på bestemmelsen og forklare hvorfor systemet er som det er. Ikke bare gå ut fra at «fordi jeg sier det» er grunn nok.
Ellers syns jeg det var kloke ord fra Flopsy 🙂
Marte’s last blog post..Fundamentalisme eller forskning – hva virker?
Hei:)
Eg er mammaen til vesle Tuva Elise og eg vil takke alle som har kommet med gode komentarer og eg vil bare få sagt at eg er enig i at ikkje alle leger og helsepersonell er slik. Vi var uheldige og havnet hos nokon som ikkje hørte på oss og som ofte feilbehandlet Tuva slik at hun måtte gå igjennom meir vondt enn nokon barn skal oppleve. I dag er Tuva Elise ei herleg, sprudlande og glad 2 åring som gleder seg vedlig til jul:) Hun er betre etter 2 operasjoner og 1 1/2 år med medisinen Kortison. Tida fra da hun var sjuk og frem til nå har vert hard og vanskelig og mange tårer og bekymringer har vi hatt, men endeleg er jenta mi erklært frisk og vi avsluttet kortisonen for 2 mnd sida og det med eit veldig godt resultat.Legene tar oss endeleg på alvor og er det noko så får vi komme til hos legen med en gang:)
@Evy
Hei Evy!
Tusen takk for kommentar, det er veldig godt å høre at den lille jenta deres har det bedre nå!
Og godt å høre at dere blir tatt på alvor. Det er trist at man skal måtte kjempe for det som burde være en selvfølgelighet, men nå gikk det i alle fall bra!