Se gjennom meg

Jeg er fascinert av teknologien  som gjør det mulig å se gjennom meg, selv om røntgen ikke akkurat er noen overraskelse lenger blir jeg fascinert av å få se på bildene . Det er noe skjørt og magisk over de diffuse, grå konturene mot den svarte bakgrunnen. Som om jeg var laget av røyk eller et mystisk materiale vi ikke kjenner til enda. Kan dette virkelig være bein, beinhardt?

I dag kan man heldigvis få med seg røntgen-bildene på CD, og enkle grep får dem frem på egen PC også, ikke at de bare forsvinner inn i et arkiv på legekontoret. Jeg kan sitte og se gjennom meg fra flere vinkler, og tenker på hva som er de forskjellige delene av meg. Jeg hadde så lyst til å spørre røntgen-legen om han ikke kunne ta et bilde av hodet mitt rett forfra, slik at jeg fikk et bilde av hodeskallen min, men jeg turte ikke. Tenkte at han kanskje ville bli sur, dette er ikke noen lek, men han kunne jo ha gjort det for å gledet et barnslig sinn da. Jeg angrer litt på at jeg ikke spurte, kanskje jeg skal gjøre det neste gang jeg skal på røntgen. Eller bare stikke hodet foran røntgenmaskina i stedet for arma eller ryggen akkurat i det de tar bilde.

Det er rasjonelt og forklarlig, men jeg ser gjennom meg på bildet og da er det litt magi også.