Det er bra at du er redd, Martine!

Martine Aurdal skal gifte seg – og er livredd – i følge det hun skriver i Magasinet lørdag 5. april 2008 under tittelen «På kanten av stupet». Etter fem års samliv og strekking mot likestilling, er hun på vei inn i en institusjon som statistisk sett vil føre til et mindre likestilt liv.

Bitter vil hun ikke bli, kanskje har hun også lest «Bitterfittan» og tenkt dette… at bitter er bare ufint, kjedelig, ekkelt, noe gamle kjerringer blir. Derfor vil vi ikke bli det. Vi vil fortsette å være sterke, stolte, glade og likestilte.

Men samtidig er hun redd, for mange ting:

– for at ektemenn gjør mindre husarbeid enn samboere – statistisk sett

– for at det er så lett for å slutte å krangle om likestillingen og «ta det sjøl», for at det skal bli gjort

– for at hun som kvinne på mystisk vis skal få hovedansvaret for et «rent og hyggelig hjem»

Martine har god grunn til å være redd, for hun selv skriver «når norske kvinner går ut i arbeidslivet, blir det skittent i norske hjem».  Kvinnene vasker mindre, men mennene vasker ikke mer.

Jeg er glad for at Martine er redd. Jeg vil selvfølgelig ikke at hun skal leve med en altoverskyggende angst som truer nattesøvnen, men det er greit at hun er litt redd. Jeg håper flere er det, jeg håper at mange, mange kvinner ikke «gir opp» å krangle om likestilling.

Samtidig håper jeg også at Martines samboer er redd. Og ikke bare han, men mange, mange menn som lever i samboerskap og ekteskap og kjæresteskap. Jeg håper de er litt redde for å bli en sånn patetisk fyr som ikke klarer seg uten en «husmor i hjemmet», at de ikke vet forskjellen på 40 og 60 graders vask. Jeg håper de er litt redde for å ikke strekke til de også, for litt økning av bevisstheten om at man faktisk må strekke seg – at det ikke skjer av seg selv. Jeg håper at mennene er redde for å få en kjæreste, kone, samboer som de ufrivillig selv omgjør til en bitter, utslitt kvinne fordi de selv ikke så, ikke deltok, ikke brydde seg – eller bare tok det for gitt. For så å stå måpende tilbake og ikke skjønne noen ting når dama vil ut.

Vi er på vei et sted, så kritikken rammer ikke alle menn eller kvinner. Selvfølgelig. Men statistikkene forteller oss at vi fortsatt har et godt stykke igjen, så jeg synes det er på sin plass å fortsatt være litt redd.