Jeg håper Amelie ikke har noe imot at jeg låner diktet fra bloggen hennes, det var så nydelig og traff noe i meg:
Våg å være ærlig,
våg å være fri.
Våg å føle det du gjør,
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg.
Der hvor alt har gått i lås
må noen åpne vei.
Våg å være sårbar,
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel.
Våg å være realistisk,
våg å leve nå.
Syng – om det er det du vil,
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er-
og at du er SANN.
Av Hans Olav Mørk
1 kommentar
Fint dikt. Og viktig poeng at man ikke nødvendigvis blottlegger seg av å vise seg som engasjert og følelsesmessig berørt. Det tok meg mange år å lære det. Men jeg tror at hvis du er solid plantet i troen på deg selv, så kan du vise både følelser og medmenneskelighet i bøtter og spann uten å fremstå som svak.
Anathema’s last blog post..Dikt på lørdag