Jeg skrev tidligere i et meme om boken Blindness (1995) av José Saramago, den portugisiske forfatteren som fikk Nobelprisen i litteratur i 1998.
Boken begynner med en hendelse hvor en sjåfør stanser bilen på rødt lys i et kryss. Før lyset har rukket å skifte tilbake til grønt, er han rammet av en hvitglødende blindhet. Ganske snart blir også de som hjelper den uheldige sjåføren også blinde, og da epidemien er et faktum og begynner å gripe om seg, velger myndighetene å internere de rammede i et gammelt mentalsykehus. Det er selvfølgelig ikke slutten på smittefaren, og Blindness blir en skremmende og rivende historie om samfunnsstrukturer og mennesker i oppløsning. Størstedelen av historien utspiller seg dog innenfor interneringsleirens vegger, hvor vi følger nærmere et visst antall av de som har blitt rammet av blindhet. En kvinne – øyelegens kone – har av en eller annen grunn unnsluppet blindheten, men utgir seg for å være blind for å kunne følge sin mann. Hennes vitnesbyrd fra interneringen tar oss med gjennom grufulle omstendigheter og opplevelser.
Saramago skriver på en flytende og uvant måte, hvor dialoger og setninger følger på hverandre uten stans. Det gir teksten en fortettet følelse hvor man rett og slett famler seg frem noen ganger. Man må finne rytmen i lesingen, og for meg gjorde det enda større inntrykk.
«Saramago’s experimental style often features long sentences, at times more than a page long. He uses periods sparingly, choosing instead a loose flow of clauses joined by commas. Many of his paragraphs match the length of entire chapters by more traditional writers. He uses no quotation marks to delimit dialog; when the speaker changes Saramago capitalizes the first letter of the new speaker’s clause.» (Wikipedia)
En sentral hendelse i fortellingen finner sted når banditter inne på mentalsykehuset tar kontroll over matrasjonene og nekter å dele med de andre – med mindre de overgir sine kvinner til banden for litt «underholdning». Leseren forstår ganske tidlig at dette kommer til å skje – og oppbyggingen til sammenstøtene som følger vokser som en svart kvalme etter hvert som man leser.
Det mest intense med scenene hvor kvinnene blir voldtatt i bytte mot mat, er hvordan Saramago klarer å belyse det kollektive aspektet ved overgrepene. I de fleste fortellinger er overgrep og voldtekt en personlig tragedie, og vår empati blir knyttet opp mot personen det begås mot. I Blindness får vi i tillegg en forståelse av det brutale ved voldtekt som kollektiv krenkelse mot kvinneligheten, og det trekkes et skille mellom kvinnenes opplevelser og manglene ved forståelsen fra deres mannlige følgesvenner.
Jeg skal ikke røpe for mye her, men man lar seg rive med i fortellingen og får også utfordret sine egne forestillinger om hva man kunne vært i stand til under så brutale og ekstreme omstendigheter.
Rigmor anbefalte oppfølgeren «Seeing», som i dag er bestilt!!
~
Filmatisering
