En gammel skolevenninne av meg har bursdag i dag, jeg så det på Facebook. Vi mistet på en måte kontakten litt etter hvert, men jeg har da ikke glemt hvor mye moro vi hadde det sammen. Minnene dukker opp igjen når jeg ser navnet hennes, og av en eller annen grunn tenker jeg på neglelakk hver gang jeg tenker på henne. Og på henne når jeg får lyst på neglelakk.
Jeg kommer helt sikkert aldri til å være så fokusert på neglepleie og neglelakk som den tiden vi hang mye sammen. Det gikk i ett med polering og lakkering. Vi tok på og tok av, farger måtte prøves og erfaringer deles. Jeg hadde over 70 neglelakker. Antrekk og neglefarge skulle alltid matche, og de små flaskene stod oppstilt etter fargeskala på sminkebordet. En stund drev jeg og fikk støpt på akrylnegler, det var kanskje noe av det mest upraktiske man kan finne på å gjøre for hendene sine. Det kostet en bedre del av en skoleelevs matbudsjett å vedlikeholde klørne. Dessuten ble neglene under tynne og svake, jeg måtte sitte med hendene i en kopp med aceton for å få av svineriet.
I dag er neglene en centimeter kortere, og noe annet enn blank lakk er det sjelden å se på meg. Men det hender jeg tenker tilbake på de lange ettermiddagene og kveldene vi satt i sofaen og lakket neglene våre sammen over kaffekoppene, og hva annet er det å gjøre mens lakken tørker å prate om livet, døden og kjærligheten? 🙂 Så uforberedte vi var på alt som skulle komme, og hvor dramatisk alt som skjedde med oss da virket…ikke sant? Neglelakk vil nok alltid få meg til å smile litt på grunn av deg.
