Jeg var så redd for å miste deg da jeg var veldig syk, da det stort sett var ingenting igjen av meg og jeg ikke skjønte hvorfor du skulle nøye deg med så lite. Jeg skrev og skrev, for jeg kunne ikke bære alle disse tankene og all denne redselen inni meg.
Du forsvant ikke. Jeg blir bare bedre og bedre, og i takt med min bedring gjenvinner vi oss.
Derfor kan jeg dele noe av redslene nå, de er ikke så store og skremmende lenger. Å dele dem jager dem også litt vekk.
~~
Ikke meg selv
Vi var på den samme plassen, og det var flere av oss. Alle i mer eller mindre eksaltert humør, litt avhengig av antall alkoholenheter vil jeg anta. Jeg anstrengte meg for å være «meg selv» ~ være kvikk og glad og sosial ~ selv om det stormet i hodet mitt og kroppen skreik etter å bli lagt ned på et rolig sted.
Jeg så det flotte glimtet i øynene dine da, det forelska blikket som gjør deg så vakker at jeg nesten ikke får puste. Du var så glad på mine vegne fordi jeg fikk en avveksling, for at jeg klarte å «kose meg» ute med folk, for at du igjen kunne være stolt av – eller vedkjenne deg – å ha meg som din kjæreste.
Du ville bli igjen med kompisene for å ta et par øl med dem, det var selvfølgelig greit, jeg skulle likevel gå hjem med ei venninne jeg ikke hadde sett på altfor lenge. Du reiste deg da vi skulle gå og omfavnet meg der ute på gulvet, holdt så godt rundt meg og kysset meg og smilte og sa «så skal vi gifte oss da eller?» og du smilte da du sa det, og jeg vet at det er en flott måte du sier at du elsker meg på og vil at vi skal være sammen, og jeg sa som jeg har sagt før at «når du spør på alvor skal vi gjøre det». Akkurat da var rommet mellom oss bare latter og nærhet, og det er slik det skal være, slik vi vil ha det.
Kan du elske meg sånn hvis jeg ikke klarer være den dama du hadde med deg ut den dagen?
Når jeg er for syk og for svak til å holde motet oppe, og jeg leter forgjeves i blikket ditt etter det glimtet, skjønner du hvor vondt det gjør? Jeg mister deg om og om igjen hver dag, fordi jeg ikke klarer å lokke frem det i deg å føle en glede over meg, og jeg tror ikke du skjønner hvor mye det tar livet av meg.
~~~
..og så må du stikke innom Tordenlill og lese «Undrenes tid er ikke over».
10 kommentarer
Oh. Kjenner meg igjen her. Er der nå. Jeg er så glad på dine vegne for at du er i ferd med å bli bedre!
Isobels last blog post..
Isobel: Du har min medfølelse, det er ikke noe godt sted å være. Håper for din del at verden går videre for deg snart, at redslene kan skyves unna!!
Så fint skevet og så gjenkennelig. Det å ikke strekke til som kjæreste kan være nervepirrende når en ikke kan gi noe av seg selv seg over lang tid.
Håper formen din bare blir bedre og bedre.
Klem
Tordenlills last blog post..Underenes tid er ikke over
Takk Tordenlill!! Ja, det er grusomt å føle at en ikke klarer å være noen god kjæreste. Heldigvis har jeg muligheten til å gjøre det litt godt igjen!
🙂
Stor romjulsklem tilbake til deg!!
~SerendipityCat~s last blog post..Ditt liv beriker mitt liv
Det er nok lettere å skrive om slike følelser i ettertid ja… selv vet jeg at jeg trekker meg unna når jeg er syk, vil ikke ha noen nær, samtidig som jeg vil ha noen der, ikke være aleine.
Grayladys last blog post..Nei til vold, syng for fred!
Graylady: Jeg er sånn sjøl også, og det er jo noe av det vanskelige med å være syk over lengre tid. Det går liksom an å krype vekk under dyna en stund når man får influensa, men det er verre å isolere seg over lengre tid, selv om det egentlig er bare dét man orker.
Det er 7-8 år siden jeg ble syk og hadde det verste året. Det er like lenge siden jeg mistet min første samboer. Og jeg sier mistet selv om det var jeg som tok avgjørelsen til slutt, for når den man stoler mest på viser seg å ikke være der når man trenger ham mest, så mister man tilliten, og da har man egentlig ikke noe forhold lengre. Jeg vet at vanskeligheter hadde kommet på ett eller annet punkt uansett om jeg ikke hadde blitt syk, men allikevel merker jeg at det henger såvidt igjen.
Det er fire og et halvt år siden jeg møtte kjæresten, tre og et halvt år siden jeg flyttet hit og ble gradvis dårligere igjen (det har vært opp og ned, men skolen har vært langt over hva jeg tåler). Det har vært skole og søvn, skole og søvn, og jeg har gledet meg så til dagen det var over og jeg kunne gå over til å skjemme bort ham slik han har skjemt bort meg.
Jeg har en deal med kroppen min. Hvert semester pusher jeg den alt for hardt, når semesteret er over får den lov til å krasje. Jeg vet det kommer, jeg vet det går over. Likevel, da jeg hadde vært i halvkoma flere dager i strekk, med et par timer tuslete våkentilstand per dag, snek usikkerheten seg på. Det var jo nå jeg skulle være superkjæreste, og så ligger jeg der bare.
«A little part of me is scared», sier jeg. «of what?» spør han. «I’m scared you’re gonna fall out of love with me cause I’m all sleepy and smelly and boring» sier jeg. «Well, you are kind of smelly…» sier han, og jeg smiler, for jeg så den komme, og jeg liker hvordan forholdet vårt er sånn. «…but you know I would never leave you» kommer det videre, «I don’t want you to be insecure ever, I love you and I’ll always love you, no matter what».
Og like enkelt som det kom, så var det borte.
Det kommer fine ting med å være syk, det å se at folk er der til tross, og elsker oss for den vi er, ikke bare den vi kan være. Det er fint å se at man tåler utfordringer, at man er verdt det. Samtidig er det så utrolig kjipt å ikke få gjort alt man har lyst til og alt man hadde klart før. Det handler ikke om å få gå ut og ha det gøy, men om å kunne gjøre fine ting for folk som fortjener det.
Jeg har ikke vært i nærheten av like dårlig som mange av dere, men jeg kjenner meg igjen i så mange av tankene. Og jeg blir så glad når jeg ser at dere blir bedre (mente å kommentere hos tordenlill, men fant ikke ordene da).
Beklager at jeg nesten blogger i kommentarfeltet ditt. Merker jeg er litt redd for å skrive om tilstanden i egen blogg akkurat nå som jeg er på job-hunt. Jeg vet det går over, jeg vet at det aldri har gått ut over en jobb, men det vet ikke en tilfeldig leser.
Minneapolises last blog post..Photoshop tips
Tusen, tusen takk for lang og god kommentar Minnea!
🙂
Det er så sant at sykdom er én av de tingene som virkelig setter forhold og omgivelsene på prøve, og noen mennesker takler virkelig ikke det der. Det er en trist erfaring å ha med seg. Men enn så bra at du har funnet en som virkelig stiller opp for deg og som håndterer situasjonen så bra!
Jeg er også tryggere i dag, og vet at han ikke bare vil «forsvinne». Det kommer fine ting ut av det også, det kommer en visshet om at de båndene som holder er de sterkeste. For vi vil jo bli elsket for den vi er, ikke den vi _kan_ være eller _kunne ha vært_ som du påpeker.
Jeg har fortsatt den setningen din i hodet om at jeg er ikke definert ut fra hvor mange fancy diskoteker jeg befinner meg på…hehe.. Nei jeg syne det er veldig klokt sagt at det handler om å kunne gjøre fine ting for folk som fortjener det.
For det er jo ikke diskoteker eller prosjektrapporter eller husarbeid man savner når man ligger der og ikke kan gjøre noen ting ~ det er _de andre_, menneskene rundt seg, de gode menneskene.
🙂
Pingback: ~SerendipityCat~ » Blog Archive » ~Mitt bloggår 2008~
Synes du er tapper jeg Minnea 🙂
Vet ikke om det er noe bedre å være halvsyk eller syk på heltid jeg. Når en er «halvsyk» så har en en del foventninger selv og andre forventer av en.
Det blir litt sånn berg og dalbanefølelse. I det ene øyeblikket lurer en på om en bare inbiller seg at en ikke er i form fordi en føler seg som superwoman, for så å falle sammen neste dag og en finer ut at det er høyst reelt.
Godt nyttår SC og Minnea:-)
Tordenlills last blog post..Er jorden for ille til at vi kan synge “Deilig er jorden”?