Det er i hvertfall så lenge siden at jeg ikke husker det. Derfor var det på tross av bakkens beskjedne størrelse en viss kribling i magen da jeg satte utfor med et akebrett.
Snøen som skrapte under den tynne plastikken. Bitte små snøfnugg som virvlet opp som en sky og prikket meg iskaldt i ansiktet. Lyden av en unge som hylte av glede mellom beina på meg. Et sug i magen da vi gjorde et hopp over en kant ~ en følelse som øyeblikkelig ga hjernen min et støt av gamle minner, gamle følelser av hvordan det er å leke i snøen, ake og herje. Brå landing og et sekund hvor jeg ligger på ryggen og bare kikker opp i den blå, blå lufta før jeg begynner å le. Høyt.
Dette må jeg gjøre mer av!!
Det er det nok flere som tenker også ~ Parken på St. Hanshaugen var full av mennesker denne dagen med akebrett, ski og kjelker. Og etterpå kan man jo dra på kafé og varme seg med noe godt.
Jeg har alltid lovt meg selv at jeg ikke skal klage eller beklage når jeg ikke har muligheter til å oppdatere bloggen, så jeg skal ikke begynne med det nå heller. Bare glede meg over at det skjer såpass mye bra på flere områder at jeg ikke har tid til alt. For en luksusfølelse!!!!
🙂
7 kommentarer
Pass deg for trærne.
Akebakken på St.Hanshaugen er åsted for en svært traumatisk episode i min oppvekst. Jeg tok god fart, og akebrettet var av det hurtiggående slaget.
Mor forteller fortsatt denne historien i familiesammenkomster. Det var nok mer traumatisk for henne – den hjelpesløse tilskuer – enn meg, som kom fra smellet uten varige men.
Men pass deg for trærne. De dukker opp før du vet ordet av det.
Windingstads last blog post..Skal tidlig krøkes…
Au au au, det er IKKE noe heldig nei!
Jeg har en lignende forhistorie med en lyktestolpe….
Har du hatt problemer med aking i voksen alder som følge av denne traumatiske opplevelsen forøvrig?
Ah, en nydelig følelse – jeg kjente faktisk på denne følelsen for bare noen timer siden. Eller, ikke på selve akebrettet denne gangen, mer bak en barnevogn halsende etter en rattkjelke med to gutter og en pappa, men likevel; En sitrende lykkefølelse!
Astrids last blog post..Torsdagstips
Det er herlig!!
At St. Hanshaugen kan framstå som et så vakkert sted hadde jeg ikke trodd. Fint var i hvertfall bildet derfra.
Geirs last blog post..Det sjette bildet…
Hmm.. Jeg liker parken bedre og bedre kan du si, selv om den er midt i byen!
Har du hatt problemer med aking i voksen alder som følge av denne traumatiske opplevelsen forøvrig?
Nei, men min mor ble aldri med for å se meg ake igjen!
Selv har jeg i dag et avslappet forhold til aking som sådan, men hvilke spor opplevelsen har satt i sjelens irrganger forøvrig får det være opp til andre, mer kvalifiserte, å bedømme:)
Og St.Hanshaugen ER vakker!
Windingstads last blog post..Skal tidlig krøkes…