Mellomrom

12

Det er i mellomrommet mellom sekundene det skjer. Akkurat like etter at jeg hører stemmen hennes hviske «det er ham, herregud, det er ham, herregud» og akkurat like før jeg skjønner at han smiler skjevt fordi han har sett henne og setter den ene foten fremfor den andre fordi han er på vei mot oss. Mot henne.

Jeg kjenner kriblingen i magen som om det var meg det gjaldt, ser glimtet i øynene hans som om det er meg han ser.

Det er i dette mellomrommet alt stopper, og virkeligheten strekkes ut for meg. Ett skritt til nærmere oss, og adrenalinet begynner å pumpe.

Det er ikke bare henne, men meg han truer. Det er meg han står over og krever, meg han holder nede. Det er jeg som må kjempe mot smertene og fortvilelsen, de timeslange avhørene og en advokat som sier at han ikke er sikker på om jeg kommer til å tåle belastningen av en rettssak.

To skritt, men han rekker aldri fram før jeg står i mellom dem, og før han rekker å slippe ut av seg et eneste av de falske og råtne ordene sine har jeg allerede rukket å si «Pass deg! Du rører henne ikke!». Som et spørsmål legger han hodet såvidt på skakke, en «hvem faen er du»-holdning og jeg stirrer ham rett inn i de smale øynene – «jeg er den du behøver å frykte».

Det kan ha vært en uskyldig bevegelse, men når hånden hans er på vei opp slippes virkeligheten tilbake og mellomrommet farer forbi og før jeg rekker å tenke har jeg slått. Med hard, knyttet neve. Igjen. Igjen. Han slår tilbake, men av en eller annen grunn faller han. Rykker bakover, kanskje han snubler, men jeg slår mot ham mens han faller og plutselig ligger han der og det er blod på ham, og på meg, og noen rundt oss skriker høyt.

Sterke armer drar i meg bakfra, det river i lungene og drypper fra nesa mi, men før de klarer å holde meg helt igjen sliter jeg meg løs og gir henne en rask klem, og en overveldende jubelfølelse strømmer gjennom kroppen min når jeg ser ham ligge nede, sammenkrøket med blod i ansiktet mens han holder hendene mot magen.

Share.

About Author

12 kommentarer

  1. Fighter-lady on

    Wooow,
    dette er akkurat slik jeg skulle ønske man kunne gjøre i virkeligheten, med garanti om at den som fortjener det får det den fortjener og den barmhertige samaritan, får ¨gå for evig og alltid fri!

  2. Pingback: ~SerendipityCat~ » Blogg-anbefaling

  3. Hiver meg på å si wow her – holdt pusten gjennom hele teksten og leste fort, for å få alt med meg. Kjempeflott og engasjerende skrevet. Syntes du formidlet denne intense situasjonen så bra, at jeg omtrent var tilstede.

    Villkattas last blog post..Små øyeblikk

  4. Knallbra!! Skriv mer av dette slaget, Serendipity, så har du en bok ute på null komme niks. Og DEN får lesere!

    Og så må jeg ha sagt.. Dette raserier kjenner jeg godt igjen. Når noen skader de man er glad i, får man et ønske om å slå igjen som ligger langt bortenfor det man synes er akseptabelt. Jeg *kjenner* hvordan jeg hadde jublet når han falt – og heller ikke hadde klart å stoppe før noen løftet meg bort. Det blir nesten som en liten utløsning når man leser det slik.

    Det er lett å si «YES!». Men egentlig er det ganske betenkelig å kjenne igjen denne følelsen i seg selv. Det gjør at jeg blir ganske ydmyk til det faktum at det er krig i verden. Jeg kan ikke akkurat si «jeg skjønner ikke hvorfor de holder på slik» lenger. For de krigende er mennesker som virkelig, virkelig opplever vold mot sine elskede.

    Fortsett å skriv slik!! For min egen del skal jeg lese det med jublende følelse. Men hvis jeg står der, skal jeg gjøre alt jeg kan for å ikke slå. Jeg håper jeg kan si «det er meg du skal frykte», og så ha andre midler for å beskytte mine kjære.

    Et av disse midlene tror jeg er å ikke la voldsmenn/kvinner isolere sine offer. Og å vise at man ser voldsmennene/kvinnene, så de ikke et øyeblikk tror at de kan operere i det skjulte. Og så gå imellom, beskytte med å skjerme, oppmuntre til anmeldelse og aldri, aldri akseptere!

    Men – åh – jeg kunne ønske loven hadde mer å bidra med. Det er trist å si det, men det er nok slik at menigmann må reagere først – for lovens hånd er nesten bastet og bundet inntil det er for sent. Å være offer og anmelde sin overgriper kan noenganger virke mer farlig for offeret enn å tie. Men tenk om man kunne stått mellom ham og sin kjære til han slo – og så kunne man anmeldt ham selv? Og om neste kunne gjort det samme. Legge seg imellom til han slo, og så anmelde… Da ville lovens hånd får noe å slå med, for å si det slik.

    Slike tekster som du har her er viktige! Jeg vedder på at alle som leser dette kan føle det du skriver. Og det skapte som du ser mange tanker hos meg.

    Stor, stor klem!

    Karis last blog post..Egoistisk mamma

  5. Hei Kari, og tusen takk for en hyggelig og interessant kommentar!!

    Du fanger opp den viktige dobbeltheten som jeg også kjenner på – at ingenting egentlig løses ved vold, men at man samtidig kan overveldes av følelser om å gjøre ALT for dem man er glad i, om det så betyr å sette sine egne prinsipper og verdier til side, om det så betyr å sette seg selv i fare.

    På samme måte som jeg synes det er ekstremt viktig at stemmen til ofrene for overgrep får plass, er dette også et forsøk på å si noe om at vi som står rundt også har en stemme og vise tydelig – som du sier – at vi ikke aksepterer, at vi ser, at vi bryr oss og at vi ikke lar dem slippe unna vårt blikk.

    Stor klem tilbake!!!

Leave A Reply