Jeg går og tusler noen ærender i nabolaget. Meditativ musikk på øret, disse vakre rosene blomstrer enda. Jeg ønsker meg en hage hvor jeg kan plante samme sort. Tross alt er mennesker generelt gode, det tror jeg på. I parken sitter min lille familie og koser seg. Jeg øver meg på å ikke stresse, selv om jeg skal opp og møte dem. Jeg kommer tidsnok frem. Ett skritt om gangen, løse en oppgave før den nye får snike seg til for mye plass i tankene. Hele tiden strebe etter balanse, etter glede. Holde fortvilelse unna. Tross alt, ja bokstavelig talt På Tross Av Alt som ikke skulle vært, så er livet ganske godt.
3 kommentarer
Dette var en veldig fin post -og veldig sant! Og for noen vakre bilder du malte i mitt hode nå. å være takknemlig for det man tross alt har, å lære seg å leve roligere. Men å likevel ønske mere og gjøre en innsats for å på sikt kunne bli frisk! Vakkert! Klem`kleM
Det er ikke så lett det der med å holde balansen og unngå stresset. Jeg merker i allefall at jeg lett småstresser, selv i situasjoner hvor det er helt unødvendig. Men det er et mål for helsas del, men også fordi det gir rom for større og rikere opplevelser.
Også må jeg få skyte inn at jeg unner deg en hage, det er virkelig deilig å ha en liten bit natur som er bare ens egen 😀
Eg såg også ei slik vakker rose i dag, litt lysare men like utsprungen og perfekt i forma. Eg jobbar med å klare å glede meg over det forgjengelege, og ikkje la gleda bli mindre av at om to dagar har dei mista blada sine.