Elendighetens vesen

18

Jeg føler meg som personifiseringen av elendighet og mismot når jeg sitter her og skriver notater til morgendagens legetime. Selv om jeg prøver å fatte meg i korthet har jeg fem tettskrevne sider med ting jeg må få tatt opp med legen, ting hun må være orientert om, spørsmål som skal avklares, henvisninger som skal skrives, redegjørelse for symptomer og andre elendigheter.

Jeg klarer ikke holde humøret oppe alltid, jeg gjør ikke det. Når jeg sitter på et mørkt rom hjemme hos mamma i Trondheim og smertene raser gjennom kroppen mens folk etterspør besøk «når jeg først er i byen», så låser det seg i meg og jeg får bare lyst til å hyle og slette alle spor. Forsvinne til en liten hytte i skogen og eksistere der for meg selv så jeg slipper all skuffelsen og alle knuste drømmer over alt jeg skulle ønsket å gjøre.

Jeg føler at ingen, absolutt ingen, rundt meg forstår hvor hardt det er å leve med dette og hvor sinnsykt hardt jeg kjemper hver eneste dag for den minste lille ting jeg skal gjøre eller være med på. Jeg skjønner ikke på noen som helst måte hvordan jeg skal klare å leve med dette.

Jeg ville gladelig ha byttet dette med fem avsluttende eksamener i uka, mistet begge beina og blitt døv hvis jeg kunne. Jeg ville heller ha fått beskjed om at jeg hadde en farlig sykdom med 50/50 sjanse for å overleve.

For jeg fatter virkelig ikke hvordan jeg skal klare å leve med dette hvis det ikke blir vesentlig bedre snart. Virkelig ikke.

Share.

About Author

18 kommentarer

  1. Frustrasjonen og fortvilelsen blir overveldende innimellom. Har de eksakt samme tankene og følelsene når det rett_og_slett blir for mye og for vanskelig. Helt til det går seg til igjen, for det gjør det, det går seg til snart igjen, SerendipityCat.
    Klem

  2. *klemme på*

    Som Tigerungen sa en gang Gullet ble dårlig selv om hun gjerne ville være med oss hjem: “Jeg skulle ønske den sykdommen aldri var blitt funnet opp!”

  3. Kjenner meg så avsindig godt igjen, og klarte derfor ikke legge igjen kommentar da jeg leste innlegget tidligere i dag… Er generelt tom for ord om dagen, men jeg tenker på deg og sender over en stor krølleklem.

  4. Jeg prøvde å skrive noe vettugt, men har ikke de rette ordene. Så jeg sender deg heller en stor klem. Du er en fantastisk kvinne, og snart vil pilen peke oppover igjen. Det er mange som tenker på deg og beundrer deg!

    *klem*

  5. Tusen, tusen takk alle sammen for gode ønsker og fine kommentarer! Jeg har kommet meg vel hjem til min kjære igjen og føler meg litt lettere. Dagene får gå fremover på den ene eller andre måten uansett! 🙂

  6. Nei uff! Haaper at det hjelper aa vaere hjemme med den du er glad i. Leser forresten de rundt deg bloggen? Kanskje det kan hjelpe dem med aa forstaa litt?

    (Ellers kan du ta paa din kappe at jeg hadde en ytterst morsom sondag ettermiddag med de svenske hollywoodfruene. Spesielt Anna Anka er jo helt gal! Men forferdelig hvordan hun behandler de (latinamerikanske) ansatte. Mannen hennes er jo mye hyggeligere enn henne virker det som. But I digress!)

  7. Ganske høyt oppe på listen over ord jeg ikke liker er kronisk, og dermed får jeg bare si meg enig i alle som ønsker at du finner en byttelapp på helsa.

  8. Ikke ofte jeg blir rørt til tårer, av føleser for at du skal ha det slik og fordi jeg kjenner meg så alt for godt igjen. Men som du vet og som jeg vet, dagene går i bølger, men hver nye nedtur føles jo bare tyngre…
    Det er kanskje ikke så lett å forstå for de som ikke har prøvd det, men de kan lytte og lære, kan de ikke?
    Jeg regner med at det var godt å komme hjem. Håper bare du unngår å bli som meg at jeg orker ikke prøve mer… je er stort sett hjemme.
    Masse klemmer og ønsker om at du føler kreftene kommer tilbake.
    Lykke til med legebesøket.

  9. @Tornerose
    En lang, lang klem tilbake til deg Tornerose!! Det kan nok slite både på selvbilde og selvtillit å ha det sånn, men jeg ikke gitt meg enda 🙂

    @Irene
    Ja, mange som er nær meg leser bloggen. Og noe av det blir til gode samtaler. Andre ganger fungerer bloggen som en ren frustrasjonskanal. Kanskje burde jeg skrevet mer på bloggen om det som er BRA, men det er ikke det jeg trenger å få utløp for…

    @Håkon
    Byttelapp mottas med takk 😀

    @Graylady
    Det kan jo være fristende å si at jeg orker ikke mer, og så bare holde seg hjemme. Men jeg gir meg ikke. Ned i grøfta, og så opp igjen. Alltid opp igjen.

    @Undre
    STOR KLEM TILBAKE!!!

  10. Hei snuppa, Det er godt å lese at noen andre setter ord på akkurat det man selv føler innimellom. Selv om jeg ikke unner min værste fiende å ha denne sykdommen. Heldigvis varer det som regel ikke lenge av gangen, men det er bare helt forferdelig når det står på. Og i tillegg ha en sykdom som er litt «fritt vilt» for andre og synse og mene noe om er en enorm belastning til tider. Men så slipper de mørke tankene taket og man kjenner pånytt at man slett ikke gir opp og at man skal komme styrket ut på andre siden!
    Vi er på samme plass om dagen, og det er så vondt innimellom at man vil hyle og dope seg ned omentrent. Håper du er bedre snart! 😉 Sender mange varme klemmer din vei! Og takk igjen som delte! 🙂

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.