Rør meg fortsatt ikke

9

For noen dager siden skrev Iskwew en viktig post om å være pasient og ikke bli sett med tittelen «Luften i helsevesenet». Jeg ble så takknemlig for at noen setter ord på det, og la igjen en kommentar som like gjerne kunne vært en egen post – så jeg klipper den inn nedenfor her.

I mai 2008 skrev jeg også et innlegg om dette – Noli Me Tangere – som jeg etter hvert gjorde privat fordi det var så sårt. Nå legger jeg det ut igjen. Det er bedre nå, jeg har fått det mer på avstand.

Her er min kommentar til Iskwew:

Jeg er en av dem som dessverre har hatt og må ha mye kontakt med helsevesenet og opplevelsen din er ikke unik.

I løpet av én dag jeg var innlagt på sykehus telte jeg 11 forskjellige personer som var inne hos meg eller som jeg var til i forbindelse med undersøkelser. Slett ikke alle disse var høflige, omsorgsfulle eller oppmerksomme. Mange behandlet meg bare som et stykke arbeid, ikke mer viktig enn et kjøttstykke eller en pose tøy som kan slenges hit og dit.

Over tid gjør dette noe med deg – å alltid måtte kunne stille kropp og sjel til disposisjon for folk som er arrogante, overbærende, uoppmerksomme etc. tapper deg for krefter og kan føre til en fremmedgjøring av egen kropp.

Hos meg har det ført til at jeg nå er veldig var på hvem som skal ta i meg, undersøke meg og behandle meg, og tårene komme lett når jeg må underlegge meg folk som er bryske og uinteresserte. Så er jeg dessverre for sliten og syk til å protestere og forklare min sak også, altså helt avhengig av andres velvilje.

Sånn er det. Derfor venter jeg i det aller lengste før jeg frivillig lar meg undersøke eller legges inn på et sykehus igjen.

Og til de som ikke tror det er forskjell på private og offentlige institusjoner – glem det! Pris og kvalitet henger sammen. Jeg vil bli behandlet som en kunde, ikke som et nummer i rekken.

Share.

About Author

9 kommentarer

  1. Ja jeg leste innlegget, og kommentaren din hos Iskwew.
    *Klem*

    Jeg har kommentert hos Iskwew. Jeg gjør som deg, og klipper inn deler av kommentaren min her: «Jeg får helt vondt i magen når jeg leser ordene til Serendipity: “tårene komme lett når jeg må underlegge meg folk som er bryske og uinteresserte”. Dette har jeg også opplevd. Og man trenger jo hjelp, så man lar dem få ta makten mens tårene renner.

    Tenk for et overgrep det egentlig er….»

  2. Jeg er veldig glad for at du orker å ha den posten fremme igjen. Dette er det viktig at noen setter ord på. Dette er veldig viktig.

    Da jeg var 14 år fikk jeg plutselig magesmerter, og måtte ha en gynekologisk undersøkelse, for første gang. Overlegen kom inn meg ikke mindre enn 7 studenter, som skulle lære. Det var helt forferdelig, jeg glemmer det aldri. Tror jeg gråt i et døgn.

    At en lege ikke skjønner bedre enn at det er bare å dra med seg 7 legestudenter inn til en 14-åring med smerter som skal ha sin først gynekologiske undersøkelse, det skjønner jeg fortsatt ikke.

    Minnet er der, det blir aldri borte.

  3. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, annet enn at dere jenter får ringe meg neste gang dere skal på sykehus, så skal jeg passe på dere med en synlig beskyttelsesring

    Iskwew: Det du beskriver er et overgrep og skal ikke kunne skje. Dessverre er man ofte så i sjokk etter slike opplevelser, at en ikke kommer på å anmelde slike forhold. Horribelt!

    Sender en varsom klem til dere begge…før jeg drister meg til å lese de andre postene.

  4. @Maria
    Det skal jeg huske, Maria 🙂 Men heldigvis er jeg og helsevesenet veldig lite i kontakt med hverandre.

    Ja, det var rett og slett et overgrep. Jeg var helt ferdig. Hadde jeg vært litt mer enn 14 år, skulle jeg klaget det inn til Helsetilsynet eller hva det nå het på den tiden.

  5. @Iskwew
    Kjære vene, det grøsser nedover ryggen på meg når jeg tenker på hva du måtte oppleve!! Hvordan KAN leger være så blinde og så lite gjennomtenkte??

    Det er sikkert sant at man burde klage i slike tilfeller, men jeg tror man trenger litt oppbacking for å kunne klare det, for man blir jo helt nedbrutt og har mer enn nok med å forsøke å takle hendelsen i seg selv.

    Av og til tenker jeg at jeg kjenner i hvertfall mange kloke og meningssterke bloggere, om jeg blir så uheldig at jeg må på sykehus igjen får dere tromme sammen en vaktgjeng og sende med meg 😀

  6. @Maria
    Beskyttelse ja… ikke for å forsøke å svartmale det her nå, men jeg har virkelig prøvd å ta tak i dette, og fikk en psykolog til å skrive et brev til sykehuset basert på tidligere opplevelser og behovet for god ivaretakelse. Tror du det hjalp? Nei, ikke en døyt. 2 leger som skulle undersøke meg (to forskjellige undersøkelser) haddde IKKE lest brevet, hadde IKKE satt seg inn i journalen, og viste ingen emptati – en av dem skjelte meg nærmest ut fordi jeg begynte å gråte og jeg fikk beskjed om at jeg kunne i hvertfall se på ham når jeg snakket til ham, det var faktisk vanlig høflighet.

    Så nå forventer jeg det verste hver gang jeg må ha legetilsyn/sykehusbesøk av fremmede leger, og unngår det derfor i det lengste.

  7. @~SerendipityCat~

    Det er helt greit å si ting som det er og oppleves, uten at du skal bli mistenkt for å svartmale! Du har veldig dårlige erfaringer og det er helt sikkert mange som har lignende erfaringer, som vi ikke hører fra. Det du forteller er viktig å fortelle.

    Jeg har skrevet litt om mine erfaringer og hvordan jeg reagerer, i alle fall der og da, når jeg er i situasjonen, inne hos Iskwew på lenken du la inn.

    (Nå er jeg kanskje litt rar; jeg ba gynekologen om å slutte å tulle da hun ville dra ut min datter med tang under fødsel. Hun ble litt snurt og gikk. Ikke datteren, men gynekologen.:-))

    Etter en dårlig opplevelse føles det veldig sårt og krenkende, og det gjør noe med selvfølelsen å bli møtt nedlatende og uten empati. I alle fall min selvfølelse.

    Har du noen erfaring med å ha med deg noen inn til alle undersøkelser?
    Gjør det noen forskjell?

    Det gjør det for meg. Jeg føler meg tryggere når jeg har med meg en, spesielt om det er en mann som er med. Jeg opplever også å bli tatt mer på alvor også; det er ingen som våger å snakke nedlatende. Jeg har opplevd like ofte dårlig oppførsel fra sykepleiere som av leger.

    Det skal ikke være slik, men helsepersonell er mennesker og derfor ulike. Noen skulle ikke hatt nærkontakt med pasienter og noen jobber under veldig tøffe forhold som nesten ikke gir rom for å være tilstede.

    (Nei, jeg unnskylder ikke noen ting, jeg gir en slags forklaring! Jeg bare sier noe om hvordan det kan være på den «andre siden» også, i og med at jeg har vært på begge.)

    Om du opplever noe slikt igjen, klag videre opp i systemet, om du orker; det er bare på den måten «noen» kan få en smekk.

Leave A Reply