Som en fortsettelse av forrige innlegg…
For en god stund tilbake, i 2007, var jeg prosjektleder for et lite prosjekt med begrensede ressurser (som jo prosjekter gjerne er), som delvis ble gjennomført i Norge og delvis i Polen. Det innebar at jeg reiste til Warszawa noen ganger, og skulle da helst være samvittighetsfull og finne rimelig bosted og de billigste billettene – alltid de kjipeste avgangene, men det er nå en annen sak.
En av disse gangene fant jeg meg et billig hotellrom på Hotell Metropol, noe som lærte meg et par viktige ting om å reise i jobben!
Hotell Metropol lå nemlig ikke bare sentralt i Warszawa, men på hjørnet av den mest gigantiske rundkjøringen jeg noensinne hadde sett! Det var et enormt bråk som ingenting kunne sperre ute, og jeg var helt målløs da jeg kom inn på rommet der og så ut vinduet. I tillegg var hotellet under renovasjon, og hadde stillaser og sikkerhetsnett foran hele fasaden.
Hvordan jeg skal beskrive «stilen» på dette hotellet ligger litt utenfor min fatteevne, her ville interiørbloggerne hatt nok å henge fingrene i! Oransje plysj og vegg-til-vegg tepper som fremkalte epileptiske anfall er noen stikkord…
Nydelig hvileområde ved heisen
Jeg hadde selvfølgelig bestilt enkeltrom for å ikke være ekstragavant, og fikk den hardeste, mest klumpete enkeltsenga du kan tenke deg. Kombinert med den jevne duren fra trafikkmaskinen utenfor ble det minimalt med søvn.
…og skulle man finne på å kjede seg, var det vel bare å se på noen av reklamene som lå pent dandert på skrivebordet og hengt opp på badespeilet – litt for enhver smak kunne leveres direkte på døra gitt!!
Den kvelden kikket jeg lengselsfullt bort på Marriott-hotellet og tenkte på Eurocardet som lå i lommeboka mi… i dag hadde jeg ikke nølt et sekund med å sjekke ut av Hotell Metropol og inn på et litt bedre sted.
Samme kveld ble mannen på naborommet overfalt og ranet – inne på sitt eget rom.
Jeg tror oppholdet på Hotell Metropol disse vinterdagene lærte meg følgende ting:
- Du skal alltid velge et trygt bosted.
- Du skal alltid bo komfortabelt, slik at du kan få nok hvile, søvn og mat slik at du kan yte noe i jobben.
- Du skal forlate steder du føler deg utrygg på hvis det er mulig.
- Uansett hvor mye penger det er å spare er det ikke verdt å ta risikoen. Det er din sikkerhet og helse som står på spill.
- Enkeltrom er som regel kjipere enn andre rom; bestill dobbeltrom selv om du reiser alene, spesielt hvis du bor på budsjett.
- Sjekk omtaler av hoteller før du reiser, og stol mer på disse enn gode lokketilbud…
Aldri mer «Lovely Hotel Metropol» for meg i alle fall!
😀
13 kommentarer
Hehe! Høres ut som et utmerket hotell!
Hva jeg har lært om hoteller her i USA er ganske enkelt. Når man skal på jobbreise og har et valg om hvilket hotell man skal bo på, alltid velg et Holiday Inn Express, hvis mulig. Ellers bor man på Marriott.
Hvis et sted mangler begge disse hotellene, er noe riv, ruskende galt med stedet, og noen andre kan dra istedet for meg.
@Marina
Metropol har satt varige spor!! 😀
Kjedehoteller er veldig greit i jobbsammenheng synes jeg, da vet man hva man får og det er nøyaktig det man må vite. Vannkoker på rommet og room service i tilfelle man ikke orker å sitte alene i restauranten og spise er noe jeg definitivt ser etter nå…
Trygt og stille er ikke alltid det samme som dyrt, men du har et viktig poeng ja. Det kan bli for lav standard på hoteller, og ukomfortabel reisetid kan spise av effektiv arbeidstid.
@Håkon
Nei absolutt ikke, det finnes selvfølgelig rimelige hoteller som er både rolige og har god standard! Men det er viktig å ta med i betraktningen, jeg ser i allefall ikke _bare_ på pris.
Marina, selv den beste plan kan feil: jeg havnet en gang på et Marriott-hotell samtidig som the Chippendales. Det satte en ny standard for partystøy for mitt vedkommende.
Noen ganger treffer jeg veldig bra med å velge barnevennlige familiehotell.
Dummeste valget en kan gjøre er ubetjente hotell i byene. Du sjekker inn med bankkort og får pin-kode til rommet. Bortsett fra nattevakt er det ingen betjening om natten. Ulempen er at enkelte av disse hotellene blir flittig brukt av prostituerte. Billige hoteller, men det blir litt for sært for de aller fleste.
@Håkon
Hahaha 😀 Måtte bare le av Chippendales-bildene jeg fikk i hodet nå!!! Ja, sånne opplevelser kan man jo ikke gardere seg mot uansett. 😀 Fikk du en sniktitt på «kjekkasene» eller?
(Det hører med til kommentaren at jeg har vært garderobevakt på Olavshallen i Trondheim under opptil flere Chippendales-show og har observert hysteriet på nært hold… *grøss*)
Å steike!! :-O Det der kan sammenlignes med Hotel AB i Praha. Var en gang på et skikkelig dårlig hotell i Lübeck også, husker ikke hva det het – men heldigvis har jeg vært heldig med de fleste hotellene jeg har besøkt. Er forøvrig helt enig i at det er verdt å flytte hvis man kan. Helse og sikkerhet før penger, definitivt!
Mine erfaringer fra Bangalore (leses i rekkefølge):
http://urbanus.blogspot.com/2007/03/bangalore-blogger-iv-det-er-helt-i.html
http://urbanus.blogspot.com/2007/03/bangalore-blogger-v-da-jeg-kom-ned-p.html
Kjekt med en lokal inder som kan skjelle og smelle litt.
@trips & Tics
Å bo på et hotell der man ikke får sove eller føler seg veldig utrygg kan ødelegge hele oppholdet, så det er godt det finnes valgmuligheter!
@Erlend
Hehe, bra erfaringer fra Bangalore der gitt! Det hjelper ofte med lokale kontakter ja, det har jeg stor tro på! 🙂
@~SerendipityCat~
Jeg tror jeg alltid kommer til å huske min kollegas truende tonefall og utsagn «and if he falls ill, I will CHARGE you!»
@Erlend
*Ler*
Kongekommentar! Skulle likt å se ansiktsuttrykket på han bak disken!
@Håkon
Chippendales er jo ikke noe problem her i USA. Men det er lurt å finne ut om en speidergruppe skal være på hotellet man har tenkt å bo på, og i så fall finnet et annet sted. Makan til bråk og rabalder har jeg aldri opplevd, og jeg har vært i krigssoner!
Jeg prøver å unngå nordmenn på firmatur. 😀 Bodde på Marriott i Monaco for litt over ett år siden på samme tid som en gjeng nordmenn (tror de var nærmere 30 stykk) og fy søren hvor mye drikking, ståk og brøling det var utover natta. Jeg ble skikkelig flau og holdt en lav profil resten av tida jeg var der (ikke at det er så vanskelig – jeg reiser alltid sammen med britiske kollegaer og snakker nesten aldri norsk lenger).