«Arbeidsforsker spår at stadig flere vil få turnuser med lange arbeidsdager etterfulgt av lange friperioder.» melder Aftenposten i denne artikkelen.
Det er nok en ordning som kan passe flere. Spesielt har jeg erfaringer selv med (og har studert) prosjekter der man jobber internasjonalt slik at man får hyppig reisevirksomhet. Ikke på den måten at man blir utplassert i et annet land for en viss periode (expats), men at man har hyppige reiser i prosjektøyemed samtidig som man har «normal» arbeidstid når man er hjemme – det vi gjerne kaller flexpats.
Flexpat-rollen er interessant fordi det gjelder stadig flere av oss på stadig flere områder etter hvert som stadig flere prosjekter og markeder blir internasjonale og tverrkulturelle. Det er en krevende situasjon både for den det gjelder og for omgivelsene – privat og på arbeidsplassen hjemme.
Mange flexpats opplever en arbeidshverdag når de er ute med mange reisedager, ubekvemme reisetider og lange arbeidsdager når man er ute og jobber med prosjekt. Er man først reist et sted, må man liksom få mest mulig ut av tiden man er der. 12-14 timers arbeidsdager er ikke uvanlig, i tillegg til representasjon.
Samtidig krever hjemmeområdet sitt, og de få dagene eller ukene man er hjemme forventes det tilnærmet normal arbeidstid, hvor man skal ta igjen tapte oppgaver, henge med i interne oppdateringer/kurs/samlinger, være tilstede på kontoret med sine kollegaer etc. Og dette er bare på jobbfronten – innimellom skal man også presse inn de legetimene man ikke har rukket å ta mens man er borte (du får kanskje ikke grøsninger på ryggen av å tenke deg årets gynekologiske sjekk hos en vilt fremmed lege i et fremmed land, men det gjør jeg!), man skal ta seg av familien sin, vennene sine, trene etc.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor mange flexpats opplever å havne i en enorm skvis mellom jobb og privatliv!
Samtidig vet vi fra undersøkelser at rollen som flexpats sjelden blir grundig fulgt opp av arbeidsgivere, fordi det ses på som noe man «bare må gjøre» innenfor prosjektene, og at det sjelden tas en helhetlig vurdering av situasjonen til den enkelte medarbeider. Reisingen er styrt av prosjektets behov, og ofte på kort varsel, og man har derfor mindre kontroll over egen arbeidssituasjon, noe vi vet øker risikoen for usunt stress.
Flexpat-rollen er derfor velegnet for en vurdering i forhold til en form for skift-ordning, der man etter reisevirksomhet har mulighet til å ha roligere perioder enten med helt fri eller med et minimum av oppfølging, slik at man ikke brenner ut medarbeiderne. I dag håndterer de fleste som jobber slik dette på egen hånd gjennom å avspasere, men dette kan igjen være vanskelig innenfor trange prosjektbudsjettrammer hvor man ikke har råd til å føre overtidstimer. Her må arbeidsgivere være flinkere til å legge til rette.
3 kommentarer
Pingback: Tweets that mention ~SerendipityCat~ » Kan en “oljeskift-turnus” være positivt for flere? (#Jobb #Flexpats) -- Topsy.com
Det er veldig interessant det du skriver her. Det jeg ville vaert litt redd for, er at hvis man i tillegg til aa reise mye, i tillegg er mye borte fra kontoret ellers ogsaa, vil kollegaer kanskje glemme en litt? I tillegg tror jeg mange arbeidsgivere ikke ville folt at de mister kontrollen litt, hvis en som reiser mye i tillegg er borte fra kontoret naar de faktisk er i landet.
I min jobb er det ingen fridager eller avspasering etter jobbreiser, selv om man ofte reiser i helgen. Vi trenger litt mer norsk arbeidsmiljolov her borte! Selv om jeg stort sett reiser i samme tidssone kan det likevel vaere slitsomt; jeg kan bli litt lei av aa lande sent sondag kveld og saa sprette opp mandag morgen til vanlig tid.
@Irene
Ja, det med tilstedeværelse på kontoret og sammen med kollegaer blir et dilemma. For man trenger det også, å ha en hjemmebase og et kollegium. Jeg tror at det går an å få til løsninger hvor man er noe på kontoret når man er hjemme også, men at man likevel unngår det du skriver til slutt med å lande sent søndag kveld og måtte sprette opp mandag morgen. Kanskje ville det da vært bedre å kunne ta en hviledag og komme på kontoret på tirsdag, og at en eller annen regel sa at hver tredje uke skulle være reisefri?
Jeg synes dette burde vært et mye større tema på arbeidsplasser for de som reiser mye, og at man tok en vurdering på situasjonen slik at det ikke alltid var den enkelte som måtte føye seg etter prosjektets behov eller kundenes krav, men at man kunne vise til en slags «hvilebestemmelse».