Jeg får ikke oppdatert meg på alle bloggene jeg ønsker å holde tritt med, men nå har jeg lest litt rundt og ble veldig rørt av denne posten hos Sigrun, som har tatt grep og gledet en venn som ikke kunne fikse ting selv.
Praktiske ting, å organisere hverdagen, å få gjort ting, er det jo ofte man sliter med når man er syk, enten det er sånn eller slik. Det jo også ganske vanskelig å gripe inn i, som venn. Det kan jo føles som om man «blander seg» for mye, eller man skjønner kanskje ikke helt hva den syke trenger. Men ofte burde man kanskje tenke som om personen lå der med brukket ben, i hvertfall i skikkelig ille perioder? Eller hva tenker du?
3 kommentarer
Så fint å finne så mye fin lesning via deg. Dette var virkelig rørende og fint! <3
Ja, kanskje? Jeg er faktisk litt usikker på hva som er «rett». Det spørs så veldig. Noe som er kjærkomment og veldig velkommen en dag, kan være helt feil den andre. Man trenger vel kanskje «bare» (det er ikke akkurat bare-bare….) en person som klarer å følge svingningene somehow, en venn som kjenner en godt nok til se/høre hva som trengs…. Eller klare å si at den ikke vet hva den skal gjøre, og faktisk høre hva som ville vært rett. Nei, hvem vet….. :p
@bodilaga
Nei, hvem vet. 🙂 Det er en vanskelig balansegang. Kanskje vet man ikke engang selv, hva man gjerne skulle hatt hjelp til? Sånn er det i alle fall for meg mange ganger.