Akkurat nå skulle jeg ha hatt besøk av en kjær venninne, vi skulle ha pludret og oppdatert hverandre på de siste måneders hendelser – som hun poengterte på sms til meg i går: «Det er tross alt et kvart år siden vi har sett hverandre!». Men i stedet for å sitte her og mimre over bryllupsbilder ligger jeg altså i senga alene med feber og halsbetennelse, og øyelokk som truer med å falle igjen når som helst. Så sånn er nå det.
Så begynner jeg å tenke, for selv om det er ganske spesielt i dag som jeg har så mye feber og er helt slått ut, er det ikke sånn at jeg kanskje er veldig dårlig på å ta i mot sykebesøk?
Jeg tror kanskje jeg er det, og det er ikke fordi jeg får krampe av at noen ser meg i joggebukse med bustete hår. Det er heller ikke fordi jeg er en pedantisk støv-frik som ikke kan la folk slippe inn uten at jeg har hatt boligstylister her.
Jeg bare takler ikke å ha folk rundt meg når jeg er syk. Jeg er mer som en hund, som kryper inn i hjørnet sitt og begraver snuten mellom potene og ikke kommer frem igjen før jeg føler meg litt bedre. Jeg orker rett og slett ikke.
De gangene jeg har ligget på sykehus de siste årene og folk har spurt om jeg vil at de skal komme innom har jeg sagt nei. Jeg skjønner rett og slett ikke vitsen med det – enten har jeg vært full av smerter, full av smertestillende, eller trengt å hvile de få stundene jeg får til innimellom alt det som faktisk skjer på et sykehus.
Kanskje er det måten jeg er syk på, kanskje ville det vært helt annerledes om jeg satt med et gipset bein og ventet på å bli bedre. Kanskje ville jeg vært i stand til å føre en sammenhengende samtale da.
Eller kanskje jeg bare er blitt en asosial særing?
Hvordan er det med dere som leser, har dere sykebesøk?
13 kommentarer
Du kan være rimelig frisk, som meg, og ha det på akkurat samme måten når du for en gangs skyld er syk.. Jeg er også slik. Tror kanskje det handler om behov for å ha kontroll over situasjonen før jeg har noe å gi sosialt.
Dette skjønner jeg veldig godt. Da jeg var på mitt sykeste, måtte jeg isolere meg. Å ha folk rundt meg gjorde meg bare sykere. Fryktelig kjedelig, men sånn er det med ME. Ikke rart mange er ensomme.
Samme som du sier, Iskwew. En slitenhet. Man vil yte sitt beste. Forbannet være denne greia om ønsket om å være på topp hele tiden.
@Iskwew
Ja, det kan hende. Man må jo ha noe å gi også da. Jeg føler ikke at jeg har det, når jeg er så syk som jeg er nå.
@Diva
Det er jo litt av problemet med å ha ME, at besøk når man er full av symptomer gjør en faktisk enda sykere. Det er annerledes enn ved en vanlig influensa eller et brukket bein for eksempel, hvor man kanskje kan få litt mer energi og føle det positivt med selskap. Men er man allerede i ME-grøfta, så hjelper ikke det å bruke enda mer krefter, selv om det er «bare» å snakke med folk man faktisk er glad i.
@Jakob
Jo, men så gjør jeg jo ikke det heller, forventer å være på topp. Føler jeg. Skulle gjerne latt noen komme hit og bare oppvarte og underholde meg jeg, uten å være noen god vertinne, men så orker jeg ikke det engang.
Jeg er superdårlig på dette, trekker meg mye inn i meg selv når det er tøffe dager. Jeg har jo ikke noe å gi, og blir også dårligere av besøk. Men det er trist, jeg savner det å kunne være sosial. 🙁
Noe av det verste med ME er at man tåler heller ikke hyggelige ting. Noen ganger har jeg likevel slepet meg ut for å være litt sosial, for jeg har faktisk også en psykisk helse å ta vare på. Det kan gjøre humøret bedre, selv om symptomene øker. Men jeg vet ikke alltid om det har vært så lurt. Det kan være som å velge mellom pest og kolera.
Jeg tror dette er ganske vanlig. Når jeg er syk blir jeg enda mindre sosial enn normalt, og jeg må innrømme at jeg iblant er glad for å «slippe unna» venner og bekjente selv når jeg er frisk.
Ikke at jeg ikke liker dem, altså. Andre mennesker er utmerkede, de, men ikke i for store doser. Akkurat som kaffe og C-vitamin!
@Karianne
Ja, det er et stort savn. 🙁
@Diva
Hmm.. ja, det er sant. Litt som at man får sjokolade hvis man legger hånda på den varme kokeplata. Man VIL ha sjokolade, men vet at man kommer til å brenne seg… Nå er jeg såpass dårlig at jeg kjenner at motivasjonen for sjokolade er ikke sterk nok.
@Marina
😀
Vi er altså ikke alene!
Kanskje har det en sammenheng med ulike folks forskjellige behov for alene-tid også.
hæææ?! Sykebesøk ?!? – .
*subber novise-grønn og til bokhyllen og slår opp i synonymordboken*
L.
@Lilljekonvall
Hehehe 😀
Pingback: Tweets that mention ~SerendipityCat~ » Hvorfor er jeg så dårlig på sykebesøk? -- Topsy.com
Jeg lever i et trekantforhold – med de tre S’er:
Seng, Sofa, Stressless. Skulle gjerne ha levd med noen av de mer Spennende S’ene, som Skravle, Sykle, Spille. Eller Sosial, Strikke, Sex. Eller Sy, Ski, Selskap.
Serriøst!:-))
@Trude
Hey, her var det mange bra S-er! 😀
Det er et litt trist trekantforhold det der ja Trude. Men en dag, EN DAG, da skal vi gjøre ALT vi har hatt lyst til så lenge!!