Blogganbefaling: Ut av uføre(t)

18

 

Jeg sitter her og er sørpe forkjøla og/eller allergisk og med et øye har hovnet opp så mye at det nå er på størrelse med en pingpong-ball! Så det blir noen rolige dager nå, både her og i RL.

Men jeg har hatt denne bloggen på «anbefalingslista» så lenge at jeg bare få delt linken. Les «Ut av uføre(t)«!

Bloggen begynner med disse ordene:

Denne bloggen er blitt til fordi det finnest menneske som treng å høyra at dei kan lyfta hovudet og møta blikket frå andre.
Den beste medisinen for å halda oppe eit sunt sjølvbilete når ein ikkje kan prestera noko, er å festa blikket på denne sanninga:
Menneskeverdet blir ikkje målt i kroner, meter, alder, prestasjon eller desibel.Mennesket har verdi fordi det er eit menneske.

Det er så utrolig sant, og som langtidssyk trenger man å kjenne på dette. Jeg likte spesielt godt posten «Kunsten å gje rett oppmuntring: Rett ord til rett tid.», der sies det blant annet:

Men til dei som har blodsmak i munnen, og allereie har nytta både kreftene og reservane, vil eg seia: bruk dagen til å ha eit godt liv, så godt som råd er med dine avgrensingar! La tryggleiksnettet som uførestønad er, fanga deg opp! Kjenn at fellesskapen tar ansvar – utan å få dårleg samvit.

Og sånn må det faktisk være. Vi har bestemt at vi vil leve i og ha et samfunn der det finnes et sikkerhetsnett – en velferdsstat. Det betyr også at vi må godta at noen havner i dette sikkerhetsnettet, og gjøre det mulig for dem å overleve der – både økonomisk, mentalt og fysisk. Ja, ikke bare overleve – men leve. Jeg har skrevet om de to skalaene før, for mange handler ikke tilværelsen eller målet om hvor mye arbeidsfør man er eller kan klare å bli – kanskje det rett og slett bare handler om å klare å leve. Om en person er så satt tilbake av sin sykdom at han klarer kun et par timers aktivitet om dagen, og dette knapt nok holder til å takle hverdagslivet, kan ikke denne personen bare få lov til det da? Uten å møte fordømmelse og mistenkeliggjøring?

Jeg er opptatt av langtidssyke og forholdet til samfunnet. Ikke bare arbeidslivet, men å være en del av samfunnet selv om man er syk. For noen kan ikke delta i arbeidslivet, sånn er det bare. Da synes jeg vi skal stole på det, stole på legers og forvaltningens vurderinger, og i hvertfall ikke «spre skit» om dem – hinte om at «hun ser jo ikke SÅ syk ut» eller «jeg så jo at hun jobbet i hagen i går». Folk har ingenting med å komme med sine ukvalifiserte oppgulp på denne måten! Som om det ikke var vanskelig nok for den som blir ufør!

Så håper jeg selvfølgelig også på at vi kan ha et enda større fokus på hvordan de som er syke, men likevel har litt å bidra med skal kunne gjøre det – i et arbeidsliv som dessverre for mange synes å være enten/eller. Enten er du 110% arbeidsfør, fleksibel, grenseløs – eller så er du ikke med. Den tankegangen vil jeg ikke kjøpe! Vi skal klare å skape muligheter for de som også kan bidra noe, som kanskje kan bidra uten at de nødvendigvis må stille på et kontor klokken 08 hver morgen, for den som kan jobbe litt – men likevel ikke har muligheten til å være «always online». Det tror jeg på!

Share.

About Author

18 kommentarer

  1. Det du skriver er veldig logisk. Det burde faktisk være en selvfølge, så pass at vi ikke trengte å skrive om det. det er ikke en selvfølge å være frisk hele livet.
    Jeg synes vi gir et bidrag til samfunnet når vi blogger om hvordan det er å være et menneske, fordi vi får folk å tenke. Orker man ikke å gjøre mye, da er det også ok ettersom det er slik det er. Virkeligheten ser slik ut iblant, hva vi enn tenker om den. Det er litt spesielt når friske mennesker er missunnelige på de syke, synes jeg.

    • Ja, jeg kan egentlig ikke forstå det – skjønner ikke de friske hvor heldige de er? Kan de ikke forestille seg hvor mye de som er syke ønsker å ha den samme friheten i sin egen kropp?

      Det er akkurat som om en del ikke «vil» ta det inn over seg – siden jeg hører folk som sier «men kan du X så kan du sikkert Y også». Det er jo motsatt! Hvis en syk person gjør X, så er det overveiende sannsynlig at hun ikke klarer Y, ellers ville hun vel gjort det?

      Jeg mener det er forsøkt skapt et bilde av mistillit mot den som er langtidssyk eller ufør – alle skal granskes for mulig «misbruk» av velferdsstatens trygdeordninger. Jeg tror denne mistenksomheten fra allmennheten gjør mye skade.

  2. Anna-Lena skriver i sin kommentar: «Det er litt spesielt når friske mennesker er missunnelige på de syke, synes jeg.»

    Et apropos til det: jeg kjenner ei dame som er svært sjuk (lam pga kreft). En dag møtte hun en kjenning som sa at hun var så trøtt og lei av alt at hun ville gå å sykmelde seg. «Jasså, vil du det?» svarte hun. «Hvilken sykdom vil du ha da?»

    • Det synes jeg er et bra svar til noen som misunner den langtidssyke. Den som misunner kan trenger å tenke etter hvor bra livet på mange måter kan være. Kanskje den misunnende er på veg å bli syk, og trenger å ta de indre signalene på alvor.
      Det er så lett gjort å si ting uten å tenke gjennom hva de innebærer.

    • Åh så godt svar..! Tenker den traff… for hvem vil egentlig, sånn virkelig på ordentlig være syk?

      klart man kan være sliten og trøtt av et stressende og slitsomt liv, og kanskje er det grep man må ta for at det ikke skal bli bare mas… men ellers tenker jeg ofte på hvor utrolig givende og gøy det var å være i jobb, å bidra, mestre og lære… og ikke minst, ha kollegaer man kunne le og skravle med.

  3. Det var en flott bloggpost å lese. Jeg trengte faktisk å lese dette. For selv om jeg innerst inne vet at det du skriver er riktig og viktig, er jeg ikke flink nok til å tenke det når jeg bør.

    God helg, Cathrine! God bedring fra forkjølelsen din!

    • Det hender jeg stiller folk spørsmålet «synes du syke mennesker har rett til fritid?». Alle svarer «selvfølgelig», men ikke alle skjønner konsekvensene av det de svarer – for det betyr at vi må unne de som er langtidssyke og uføre å kunne gjøre noe annet enn å løpe fra legeavtale til behandling til NAV-møte til forsikringsselskapet, til arbeidsutprøving, til senga for å hvile…

      God helg til deg også! 🙂

  4. Svinser innom med en klem til deg i dag, (og takk for besøket i vloggen min) snufser og klør her også men aner ikke om det er en oppblussende symptomplage eller allergi… det blåser kraftig idag så allergi er kanske svaret men «skitt au» en må nok bare «leve med det» en stund til. Trøsteklem og god bedring 🙂

  5. Jeg er så enig i det du skriver. Om noen har 5% arbeidsevne, burde det være mulig for vedkommende å jobbe disse få prosentene. Det er ikke lett å være arbeidsufør, men er man først blitt syk/skadet, må man innfinne seg med realitetene.

    Jeg har vært og kjørt bil og handlet i dag, uten ledsager. Det føles så herlig å gjøre noen ærend selv! 😀

    God bedring! (Det er bare beskjeden spredning av pollen on dagen, så kanskje det er en vanlig forkjølelse..)

    • Ja, det ligger en utfordring i å skaffe arbeid til de som vil og kan jobbe noen få prosent. Det håper jeg vi får høre mer om, blant annet gjennom dette med «sosialt entreprenørskap» som jeg ser det snakkes en del om for tiden.

      Grattis med å ha gjennomført biltur og handling selv da, det er jo supert! 😀

      God helg videre!

  6. Det gjør inntrykk at så mange setter pris på å bli minnet om det enkle og selvfølgelige faktumet at vi alle har samme verdi, uavhengig av hva vi kan prestere.

    Vi bør nok fortsette å minne hverandre om det!

    • Jeg trenger i alle fall å bli minnet på det noen ganger, synes det «negative» presset fra samfunnet og omgivelsene rundt det å være syk er større enn det positive som bygger opp det som fortsatt finnes av selvtillit og verdighet.

Leave A Reply