I dag er det en mektig bra kronikk i Aftenposten om all hetsen og skvisen som uføre opplever.
Den er skrevet av en som selv er ufør – Loyd Henriksen. Han begynner kronikken slik:
I et selskap fikk en hyggelig fyr vite at min kone hadde fått uføretrygd. Da glapp det ut av ham: «Så hun går hjemme og koser seg». «Ja, hun går hjemme og koser seg med smertene sine», svarte jeg. Han ble skamfull og samtalen tok brått slutt.
Psykisk terror kaller jeg det. Og politikerne nører opp under folks fordommer ved å si at det ikke skal være for enkelt, lønne seg å bli ufør. De skaper et bilde av at det er frivillig å bli ufør, at uføretrygd ikke har faglige grunnlag, gis arbeidssky latsabber i gave. Hvorfor får løgn dominere denne debatten, krenke syke mennesker?
Jeg skal ikke gjengi mer av kronikken her, bare anbefale sterkt at du leser hele kronikken. Spesielt hvis du ikke selv er ufør, hvis du er så heldig at du er frisk. Jeg håper at dere som (til nå) har sluppet å forholde dere til dette skal kunne våkne litt, og være med på å ta til motmæle når sjuke mennesker blir omtalt på denne måten.
Forøvrig et mektig dårlig bildevalg av Aftenposten til denne saken… hva har en kaffekopp med å bli ufør å gjøre? Mener de å antyde at de som er uføre sitter og koser seg med kaffen sin? Og har i så fall den som valgte bildet i det hele tatt lest kronikken?
17 kommentarer
Godt poeng med kaffekoppen! Hva gjør den der???
Jeg leste denne kronikken og kjente pulsen stige… Den er særdeles sterk med mange viktige poenger. Håper den blir lest av mange som ikke selv er uføre, og at den kan røske litt opp i fordommene så mange har nå.
Det at jeg er syk og ufør, er en grunn til at jeg helst unngår å bli kjent med nye, friske folk. Jeg orker ikke slippe dem inn på meg mer enn nødvendig, fordi jeg ikke klarer mer av fordommer, tvil og spørsmålsstilling.
«Det at jeg er syk og ufør, er en grunn til at jeg helst unngår å bli kjent med nye, friske folk. Jeg orker ikke slippe dem inn på meg mer enn nødvendig, fordi jeg ikke klarer mer av fordommer, tvil og spørsmålsstilling.»
Bare det du skriver her, en så sterk setning! Det burde virkelig få folk til å tenke seg om!! Fy skam, at det skal være sånn at man ikke orker bli kjent med nye folk på grunn av fordommer og skam!! 🙁
Og den kaffekoppen ja… sendte en tweet til @Aftenposten om det, men har ikke fått noe svar..
… forøvrig ser jeg at jeg bør blogge litt igjen, siden min siste post er ganske så utdatert… 😉
Før internett, ja det finnes en verden som fungerte før internett 😆 , da hadde vi et begrep som het «Over kaffekoppen» dette begrepet var ensbetydende med å dele viktige synspunkter mellom mennesker i samtale over en kaffekopp, en dialog mellom mennesker som lyttet til hverandre og lærte av hverandres erfaringer. Forøvrig er artikkelen også meget god og burde trekkes frem i lyset over langt flere kaffekopper enn en !
*Gisp* FØR internett??
*Pustebesvær*
Neida. 😉 Jeg husker «før internett» også. Men da var jeg jo så ung!
Kanskje vi rett og slett burde hatt FLERE kaffekopper? Så lenge det er med HVERANDRE vel og merke, ikke i hver sin krok…. hmm…
Skjønner hva du mener ang ikke orker slippe folk mer innpå seg enn nødvendig pga fordommer osv. Jeg er så forbannet lei standardspøsmålet » jammen har du ikke vært på det der i England? Det er noe en visst blir frisk av der…». På gode dager begynner jeg å le av det, for jeg ser liksom hva som ruller rundt i hodene på folk før det plopper ut av munnen på dem 😉 Det er liksom ikke den beste måten å bli kjent med folk når en for ørtende gang må forklare (noe som ikke tror heeeeelt på deg) at det er ikke gull alt som glitrer og at mirakler fortsatt ikke skjer så ofte…
Det er nettopp det… ikke klarer en alltid å late som om en er frisk, og så opplever man at på tross av hvor mye man forklarer og forteller så når man jo farsken ikke igjennom!
Det var noe av den ekstrabelastning med å bli ufør som jeg ikke var forberedt på: å måtte finne en ny måte å presentere seg på, og å forsvare seg på sett og vis. Jeg vil spare ryggen min for så mange tastetrykk her kveld, men hvis noen vil lese mine refleksjoner omkring dette temaet, er dere velkommen innom:
http://marittotland.blogspot.com/2011/02/100-menneskeverd-og-100-ufr.html for å lese 100% ufør og 100% menneskeverd og her:
http://marittotland.blogspot.com/2011/02/store-gutter-grater.html for å lese Store gutter gråter.
Tusen takk for at du deler! Det er interessant å lese andres betraktninger og erfaringer om dette. 🙂
….Jeg har en liten såkalt «rest-arbeidsevne» igjen (30 %), så jeg klamrer meg fortsatt med, om ikke et helt bein så i hverfall et par tær innenfor arbeidslivet… Det er dessverre blitt sånn at med en kontroversiell, politisk ukorrekt (!) «motediagnose» som ME (…i sekken med andre «hysteriske-kvinne-sykdommer»…?) føler jeg at jeg av og til blir nødt holde «kortene tett inntil brystet» for å beskytte meg selv og livsgrunnlaget mitt. Dette fører jeg jeg er svært selektiv med hvem » i det sivilie liv» jeg velger å dele informasjon, erfaringer og følelser rundt helsestatusen min med.
Det er dessverre mange fordommer der ute og kanskje spesielt mye «synsing» rundt ME/ og ME-pasienter…Noen ganger «oversetter» jeg budskapet «jeg er syk» til et språk jeg tror mottakeren har større forutsetninger for å forstå, dvs framhever symptomer som er mere
allmenngyldig sånn hver i sær, som bl.a svimmelhet, hodepine, muskelverk og «that´s it». I tillegg er jeg «så heldig» å være hyperallergisk dvs jeg bærer alltid med meg Epipen (adrenalin) og jeg kan få synlige allergiske reaksjoner på hud, i nese og øyne osv. Det kan folk forstå, det er konkret, det er synlig og sant….! Alt det andre, på dårlige dager tar jeg i stillhet. Med meg selv, familien, noen nære venner eller noen med ME som forstår hvordan denne surrialistiske tilværelsen, med alle de rare og sammensatte symptomene arter seg…Så «kollega-støtten» er uvurderlig 🙂
Prøver som best jeg kan å holde fokuset, retningen og filtrere bort «støyen» både bokstavelig og billetlig talt…Man får god tid til å tenke, å «leve i sitt eget hode» i en slik tilværelse.
Perspektivene blir sylskarpe mht verdivalg og prioriteringer.
Heldigvis har ME`n ikke gjort skade på evnen til å glede seg over livet, til å gi romslige forhold til optimisten/positivisten i meg, og det å fortsatt kunne ta fram selvironi, galgenhumoren ved behov 🙂 Det er gull….!
Det er ikke tvil om at en slik prosess forandrer en…
Og sterk må man jammen være for å ivareta sin egen integritet og egenverdi som menneske i «utaforskapet». For der får man ingenting gratis…
Stor klem til alle dere flotte, sterke og vakre mennesker som vet alt om dette… 😉
Sender deg en stor klem for en fin kommentar!!
En fantastisk kronikk og en modig mann som skriver dette. Debatten som følger er uendelig trist, synes jeg, og gjør meg nedfor.
For hvordan har vi havnet i dette «uføre» av uverdighet? Og hvordan skal vi klare å snu dette? For disse holdninger til enkeltmennesker, denne evige klagingen over at det bare sutres, denne forferdelig troen på at en selv vet best for alle andre og denne evinnelige måling av alt mulig i kroner og øre, det gir oss helt feil retning, mener jeg.
Hva slags menneskesyn er det vi praktiserer? Og hvordan i all verden skal vi få endret dette? Vi som skulle være et samfunn som tok vare på alle? Hva er det som har skjedd med oss?
Nettopp, jeg savner at man stopper opp og tar spørsmålet «hvor er vi på vei?» i debatten, ikke i kroner og øre, men i medmenneskelighetens navn.
Et dikt kom til meg, og jeg sender det videre….
HVEM ER DE TAPRE?
Hvem er de tapre, spør jeg?
Er det de som biter tennene sammen
og aldri klager?
De som jeg leser om i avisen,
mennesker som aldri er for syke til å jobbe?
Som står på tross cellegiftkurer
og som bestiger fjelltopper
med proteser og leddgikt
og mere til.
Men er det de tapre?
Eller er det dem som
ligger flate i årevis, kraftløse,
utmattede, og som i tillegg
fordømmes for sin giddasløshet?
Beskyldes for sutring og snylting?
Som tvinges til uføretrygd
og utsetter seg for allmenn forakt?
Er det de egentlige tapre?
Er de tapre de som
aldri kjenner på
følelser av utilstrekkelighet
som aldri tillater sorg,
sinne og redsel stige fram?
Og som aldri er for syke, for psyke
eller rett og slett for utslitte,
til å arbeide?
Eller er det tvert om?
At de tapreste er de ærligste.
De som går mot
den almenne tapperhetsforestillingen.
De som tør være menneskelige,
altså sårbare,
ja til og med krenkede?
Er de taprest av de tapre?
Jeg bare spør.
Tusen takk for et sterkt dikt!
Har aldri helt fattet det der med restarbeidsevne i det hele tatt. Enten er folk uføre, eller så er de det ei.
Njaa, man snakker jo om grader av uførhet også. Kanskje er man skadet i en fot, men klarer å jobbe 50% før smertene blir så store at man må få hvile og lindring, da har man jo restarbeidsevne. Spørsmålet da blir om det finnes noe arbeid å få, eller om denne personen blir «tvunget» til å være 100% uføretrygdet.
Det er nok mange som selv om de er uføre kanskje kan jobbe _litt_, men ikke med hva som helst eller hvor mye som helst, og antagelig ikke når som helst heller.
Hvis man sier enten ufør eller ikke, så setter man et kunstig skille hvor man enten skal være i stand til å jobbe (og da 100%?), eller at man er for syk/skadet til å jobbe. Det tror jeg ikke er noe gunstig.