Vanligvis er jeg faktisk våken i 6-7-tida om dagene, tidligere enn min kjære ektemann i alle fall. 😉
Selv om jeg ofte må tusle en tur inn i senga igjen etter litt næring og morgenmedisiner, er det likevel slik at jeg som regel har et stille hus uten bevegelser eller lyder når jeg står opp.
I dag var det ikke sånn. I løpet av natta hadde været snudd her (igjen!) og det hadde begynt å blåse en del, noe kroppen min virkelig ikke liker. Jeg var en eneste stor au da jeg våknet i 5-tida – ja, det er kjipt å våkne av smerter. Derfor måtte jeg til med diverse forsøk på å lindre, men fant ikke noe som hjalp noe særlig og måtte ty til smertestillende.
Jeg sov noen timer til, og da jeg våknet hadde min kjære tydeligvis vært oppe en stund allerede, for han var (i hvertfall i mine øyne) veldig våken og energisk.
Jeg rakk så vidt å droppe mitt skakke legeme i sofaen før han begynte å prate til meg og spørre meg om ting. Jeg forsøkte å svelge unna kvalmen og konse på det han sa i stedet for smertene, men det var helt umulig. Hodet ville rett og slett ikke henge med, og jeg satt fortsatt og forsøkte å fordøye den første setningen han hadde ytret, mens han var begynt å bli klar for å få svar på noen av de spørsmålene han hadde stilt meg.
Til slutt klarte jeg å mumle fram noen grynt som ikke betydde noen ting som helst, og fant noen ord i hjernen som i stikkordsform formidlet det jeg ville si: «jeg…. jeg…. vil bare ligge her….og…. ehm….øh…. ikke snakke!!»
Ganske vennlig og kjærlig, ikke sant? 😉
Nå er ikke dette unikt for morgener med mye smerter, jeg tror det generelt er et godt tips å la sjuke folk bare være litt i fred når de står opp, til de selv gir klart og tydelig tegn på at de er klare for en rolig samtale. Med rolige bevegelser.
Ellers kan resultatet – i hvertfall for min del – for bli en såkalt sansestorm, der mengden syns- og lydinntrykk overstiger kapasiteten til å behandle disse, og sender kroppen rett i et smertefullt kræsj med svimmelhet, utmattelse, kvalme, forvirring, synsproblemer etc. etc. – altså rett tilbake i seng. Jeg kjenner flere ME-pasienter som ikke kan stå opp før familien har forlatt huset, rett og slett fordi inntrykk og belastninger blir for stor. Det er ikke bare den fysiske belastningen som teller!
For min egen del trenger jeg gjerne minimum 1 helt rolig time for meg selv på morgenen, hvor jeg kan styre alt av inntrykk og påvirkninger.
Moralen er: Jeg må visst bare fortsette å stå opp grytidlig!! 😀 Denne kroppen trenger å få våkne av seg selv!
Les også: ME-registerets notat «Spørsmål«. Veldig godt om lignende temaer.
17 kommentarer
Kjenner til det du snakker om! Her går det 2-3 timer før jeg begynner å ligne på et levende menneske. Frem til da foretrekker jeg å være alene, spise maten min og drikke kaffe mens jeg oppdaterer meg på nettets aktiviteter siden sist.
Håper formen har kommet seg, og at du får en fin kveld!
Ja, stille aktiviteter er det beste så tidlig! 🙂 Jeg har vel egentlig lagt denne dagen litt på is og satser på en ny og bedre dag i morgen. Sånn er det innimellom!
Fortsatt god helg til deg 🙂
Håper formen din bedrer seg utover kvelden og i morgen!
Jeg har kommet fram til det samme som deg. Det er bedre for meg (og Junior, ikke minst) at jeg står opp i 6-tiden, og har tid til å våkne alene, enn at jeg sover lenge. En stabil døgnrytme bidrar også til at jeg får nok søvn, selv om kvaliteten varierer veldig. Det er kanskje derfor vi trenger litt tid på å «komme til oss selv» om morgenen, at søvnen ikke akkurat kan kalles restituerende de fleste netter?
Det er et godt poeng, jeg har ikke opplevd søvn som gjør meg uthvilt siden jeg ble syk. Ofte føler jeg meg nesten mer sliten når jeg våkner om morgenen enn når jeg la meg, enten det er kl. 06 eller 09 jeg står opp. Men det føles bedre med en stabilt døgnrytme så lenge jeg klarer, og da foretrekker jeg å legge meg tidlig og stå opp tidlig.
Kjenner meg igjen. Jeg ble vekket her om dagen, og jeg skvatt skikkelig, og de ordene som raste ut av munnen min (beklager ordspråket, men trøndere tåler det nok! ;)) var «Satan i helvete!»=God morgen til deg også, på mitt språk! 😛
Håper formen din er bedre nå, ja. 🙂 (For et drittvær ute!)
Hahahah, det er helt krise å bli bråvekket for meg også – som et stort sjokk!! 😀
Ja, nå har vinden løyet litt her og da føles det bedre. Tror dog jeg satser på en bedre dag i morgen!
JEPP ! «nikker stille enig»
Det å våkne opp er en lang prosess som til-å-med mine to firbeinte samboere har forstått at er viktig å hensynta, de maser aldri om hverken mat eller ut før de ser at jeg har vatret gangsynet liksom. På sett å vis ville jeg nok med glede byttet bort ensomheten men samtidig merker jeg helt klart at det å bo alene og med bare naturen som nærmeste nabo gir meg optimal oppvåkningstid og det er helt klart at uten de timene i mitt eget tempo så hadde jeg nok hverken hatt glede av dataen eller andre ting jeg klarer å utrette iløpet av døgnet. Gode rutiner er også gull verdt, ofte er morgenritualet med medisiner og litt næring og våknoppkaffe noe som går via autopilot liksom… tre fire timer senere kan jeg begynne å tenke hehehe 😀
Godt at du har fått til og med de firbente med på å ta hensyn! 😀
Dette er dessverre velkjent, og det verste er at noen kan oppfatte en som vanskelig fordi man faktisk ikke har krefter til å ta imot sanseinntrykk. Det er godt du har en forståelsesfull mann, det har jeg også, men det er mange som ikke skjønner. Så ME er en ensom sykdom.
Det er ikke alltid han her hjemme er noe englebarn heller altså… 😉 Noen ganger tenker jeg at det må være vanskelig for de rundt å håndtere slik oppførsel, selv om man _vet_ det er på grunn av sykdom. Så ja, det er ensomt.
Saker som dette er jo én av grunnene til at jeg ikke orker overnatte hos andre, ikke kan dra på ferie med andre mennesker enn min aller nærmeste… det setter store begrensninger!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt overskriften i dette innlegget(riktignok ikke på trøndersk). Som resten her trenger jeg minimun en time, gjerne to på morgenen for meg selv før jeg orker å ha kontakt med andre. Jeg har mer enn nok med det å faktisk være ute av sengen min.
Men takk for at du tok dette opp:) Jeg føler meg ofte frekk og uhøflig på morgenen og da er det i det minste greit å vite at jeg ikke er den eneste som er sånn 😉
Takk i like måte, da er vi flere som er frekke og uhøflige på morgenen! 😉
Det må nå bare være sånn da!
Ganske gjenkjennelig dette her. Vil helst unngå «kompliserte» ordsammensetninger til jeg er ordentlig våken.
Det er, som nevnt ovenfor, dessverre ikke alle som forstår like godt hvorfor man plutselig ikke «vil» snakke, eller at man bare tier uten å få fram et ord. Det kan føre til en flom av flere ord og spørsmål, som om ikke det var nok av sånt fra før. Kanskje vi burde få oss flagg å signalisere med, med ulike farger alt etter hvilken form vi er i?
Grønt flagg: Tiltale og spørsmål er greit. 😀
Gult flagg: Snakk rolig og kortfattet. Helst ingen spørsmål. 🙂
Rødt flagg: Ikke snakk til meg, er du snill!
Sort flagg: Hold kjeft, eller så smeller det!!! :-/
Hvitt flagg: Overgivelse. Jeg lover å gjøre hvaaa som helst, bare du tier still NÅ! :-p
Haha, likte spesielt godt den med hvitt flagg! 😀 Føler det ofte sånn ja… «hva som helst, bare det blir STILLE her!!!» 😀
Må folk kommunisere med meg om morgenen, kan de gi meg en gul post it lapp.
Helst ledsaget av en kopp kaffe og stille tilbaketrekning! 😀
Thank you for the sensible critique. Me and my neighbor were just preparing to do some research on this. We got a grab a book from our local library but I think I learned more clear from this post. I’m very glad to see such great information being shared freely out there.