«Bad man… original Norwegian? Really? Not muslim?»

15

Vi har kommet vel hjem. Hodet er fullt av tanker. Det eneste jeg klarer å tenke på nå er å skrive. Få noe ut. Fortelle om hvordan det var å være så langt borte da det smalt her hjemme. Hvilken fantastisk støtte vi fikk av de rundt oss.

Vi var langt borte da det smalt. Langt borte da terroristen meide ned barn og ungdommer. I går kjørte vi slik at vi så regjeringskvartalet på vei hjem fra flyplassen. Sperringer med blomster på. Jeg kan bare forestille meg hvordan det må ha sett ut der for en uke siden.

Det hjelper ikke med all verdens iDingser og fancy ustyr når man ikke klarer å få tilgang på internett der man er, eller har en dårlig linje. Vi strevde med å få informasjon da det skjedd. SMS er en fin ting, men samtalene med gråtkvalte venner og familiemedlemmer på telefon må nødvendigvis bli korte når prisen er 40 kroner minuttet.

Dagen etter angrepet våknet jeg og satte meg på balkongen med iPaden for å lese litt. Plutselig ser jeg at vi er på nett igjen, og vil selvfølgelig sjekke nyheter. Jeg får opp sidene til NRK, og det står at over 80 er drept på Utøya. Jeg mister pusten, må fysisk kjempe for å få luft ned i lungene. Tårene begynner bare å trille, og jeg kaldsvetter til tross for at temperaturen ute er over 30 grader allerede.

Jeg tilbrakte den dagen på hotellrommet med å forsøke å oppdatere meg, slått ut av det emosjonelle trøkket disse forferdelige hendelsene ga meg. Rengjøringspersonalet fant meg på rommet i en begredelig tilstand den dagen. Nyhetene om terroren i Oslo hadde også vært sendt på Al Jazeera, og de spurte forsiktig: «Big bomb in Oslo, yes? Many killings? Your family ok?» Jeg forsikret dem om at våre familier og venner hadde det bra, og forklarte litt om det lille jeg hadde fått med meg av hendelsene. Men jeg så de ønsket å spørre om mer. Et spørsmål det ikke var så lett å stille, men han som behersket mest engelsk av dem spurte forsiktig: «The terrorist… he muslim?»

I blikket hans så jeg at dette var et spørsmål han var nervøs for å høre svaret på. Ikke rart. Det var faktisk nesten en lettelse å kunne si at nei, dette var ikke en muslim. Dette var ikke Al Qaida. Det var en nordmann, en kristen, en hvit mann, en mann med forskrudde tanker.

Jeg så lettelsen i hans øyne også.  «Bad man… original Norwegian? Really? Not muslim?»

Vi må stå sammen, sa han så. Du og jeg – «Norwegian and muslim – we friends all».

«Send mine hjerteligste hilsninger til alle i Norge,» sa han. Jeg måtte love å overbringe sympati og lykkeønskninger til alle jeg kjente, og at vi måtte vite at de brydde seg om det som hadde hendt.

Før de gikk, laget de en «oppmuntrings-påfugl» til meg på sengen. Den sitter med solbrillene på og leser room service-menyen. De var ikke uten humor disse gutta. 🙂

Dagen etter dro jeg med på dykkebåten igjen. Selv om kroppen og hodet var tungt som bly, og tårene trilla for et godt ord. Nyhetene og bloggpostene fra Norge – ja, altså det lille jeg hadde klart å få lest – var verre enn jeg kunne forestille meg. Jeg hadde lyst til å løpe hjem og gjøre noe. Dra til alle de som hadde mistet sine og holde rundt dem. Stå samlet med dem og mine venner og kjente i Oslo og vise at se, vi står sammen!

I stedet ble det en annen slags samling og en annen slags markering. På dykkebåten er det et internasjonalt miljø – norske, danske, italienske, franske, engelske, egyptiske og sikkert enda flere. Alle ville høre om vi og våre var ok, hva som hadde skjedd og ikke minst uttrykke sin sterke støtte til Norge og norske i en vanskelig tid.

Jeg skal nok skrive en egen artikkel om det, men når man går ombord på en slik dykkebåt er det som om man visker vekk grenser som alder, kjønn, sivilstatus, sosial bakgrunn, religiøs tilhørighet – man er der som dykker, samlet om en felles interesse. Nå opplevde jeg at vi også var samlet der som medmennesker.

Vi fikk fine diskusjoner og samtaler rundt dette. Om terror, galskap, politikk, religion, krig og fred.

Det som gikk igjen var nettopp dette: Uansett hvor du kommer fra, uansett hvilket land du bor i – folk er folk over alt.Vi vil hverandre godt. Vi vil ha fred. Vi vil ha demokrati.

At alle reagerte på det grusomme som hadde skjedd. At alle fordømte det og ga sin støtte og trøst.

I Oslo samlet man seg på Rådhusplassen. Vi tok vare på hverandre og ble tatt vare på i en båt som lå og duppet midt i Rødehavet.

Jeg har sagt det igjen og igjen: Vi har møtt fantastiske mennesker i sommer. Det var trist å reise fra dem, og jeg håper bare at vi får muligheten til å treffe dem igjen snart.

Marte Michelet hadde en god kommentar i Dagbladet i går, «Vennlighetens tid». Jeg låner litt derfra:

Den største oppgaven av alle nå er å ta vare på og dyrke denne nye fellesskapsfølelsen, og bekjempe alle tilløp til at mistenksomheten og hetsen igjen får bre seg. Ingenting vil plage Anders Behring Breivik mer enn om vi klarer det. Han ville innvarsle en ny tid av hat og vold. I stedet har vennlighetens tid kommet.

 

 

Share.

About Author

15 kommentarer

  1. Velkommen hjem til Norge og til Bloggland! 🙂

    Det må ha vært vanskelig å være så langt hjemmefra da dette skjedde. Samtidig var det kanskje godt med adspredelse?

    Så søte de ansatte der var, og så koselig med en påfugl! 🙂

    Ha en god søndag!

    • Tusen takk 🙂 Det er godt, og litt uvirkelig, å være hjemme igjen!

      Ja, det var veldig vanskelig å være så langt borte når det skjedde. Vi var rimelig isolert fra alle nyhetsstrømmer, både på nett og ellers. Vi hadde jo selvfølgelig TV på hotellet, men ingen intensjoner om å ligge og se på nyheter hele dagen. Med dårlig internett-tilgang ble det derfor knapt, og jeg har vel aldri savnet å være på sosiale medier så sterkt som da.

      Jeg merket meg at folk sa de hadde sittet oppe i flere døgn og fått med seg både taler, pressekonferanser etc. etc. Jeg har hentet frem noe av det på PCen nå, og har til hensikt å i alle fall se talene/appellene. Kanskje drar jeg også ned til Domkirken med blomster i morgen hvis jeg klarer.

      Samtidig var det som du sier greit å ha noe å tømme hodet med, når man først var så langt unna. Forsøke å legge det til side, gjøre noe helt annet og heller ta det inn over seg senere.

      Sånn sett er det en veldig ambivalent følelse å komme hjem, for det er nå det siger inn over oss og det er nå _vår_ bearbeiding av dette egentlig starter.

      Ønsker deg en god søndag videre også!! 🙂

  2. Vet du Cat, jeg tenkte på deg, håpet ikke hjemmet deres hadde tatt skade og slikt.
    Tenkte hva dette ville bety for deg, når du var på ferie – hadde du mistet noen.
    Godt at det gikk bra tross alt…
    For noen flotte muslimske menn du referer – «Norwegian and muslim – we friends all».
    Ja dette var et rørende innlegg Cat, og velkommen hjem skal du være!
    Er så glad for at du har fått vært på ferie 😀
    Må du ha mye god hvile og fine somerdager videre!
    Varme klemmer til deg – fra Lokki 😀

    • Tusen takk for gode tanker Lokki! Jeg strevde med lignende tanker selv, hvordan var det med alle jeg kjente både fra «real life» og på nett? Jeg fikk ikke oversikt.

      Menneskene jeg har møtt har vært unike i denne situasjonen. Enten det gjaldt trøst, oppmuntring, diskusjoner eller «kom deg i vannet og få tankene over på noe annet»!

      Jeg er utrolig glad for og takknemlig for at vi fikk til en reise med gode opplevelser i sommer. Nå er det tid for hvile, og ettertanke.

      Varme klemmer tilbake!! 🙂

  3. Velkommen hjem!
    Det som du forteller om dine egyptiske venner stemmer godt overens med våre tyrkiske venner. De ønsker heller ikke den splittringen mellom øst og vest som vi har nå. De vil like lite som vi å assosieres med terrorisme.
    Det må ha følt rart å være på ferie når det skjer så dramatiske ting på hjemmeplan. Håper at dere enda kunne ha det bra. Det ser ut til at du hadde fine stunder i dykkerutstyr. Bedre mindfulness kan man nok lete etter.
    Klem, 🙂

    • Det må være forferdelig for dem å gå med denne mistenkeliggjøringen rettet mot seg tenker jeg. Enn om vi hadde opplevd det samme nå, bare fordi vi kommer fra et «kristent» land?? Hvordan hadde vi egentlig taklet det?

      Dykking er faktisk den mest effektive meditasjon jeg har funnet! 😀 En dag skulle jeg skrevet mer om det.

      Stor klem til deg!

  4. Velkommen hjem! Var litt engstelig da det var så stille på bloggen din.

    Ja, vi står sammen, og det skal vi være glade for. Samtdig skal vi våge å konfrontere hverandre med hva vi egentlig står for når «det å stå sammen» skal få innhold. Viser det seg at vi ikke står helt sammen, får vi ta debattene, slik at vi ikke lurer hverandre. Det har jeg blogget om i det siste.

    Samtidig vil jeg på ingen måte dempe opplevelsen av samhold og varme som vi for tiden kjenner på.

    • Tusen takk for kloke og gode ord!

      Jeg er ikke komme så veldig langt i mine refleksjoner oppi det hele jeg, tror jeg henger etter dere andre med noen dager.. 😉

      Mine første tanker er at folk nå har et sterkt behov for å søke sammen og uttrykke støtte, samhold og kjærlighet. Deretter vil vi, i det daglige liv, bli satt på prøve.

      En av mine tanker (og ikke at jeg er stolt av det) er at jeg ikke har krefter til å gå inn i lange diskusjoner med kverulanter, ekstremister, slike som skal slå i bordet med alskens kilder som man må drive og forsøke å motbevise og motbevise. Jeg egner meg rett og slett veldig dårlig til krangling i bl.a. nettfora og kommentarfelt i disse dager! Jeg håper det ikke betyr at folk tror jeg ikke vil ta opp kampen mot holdninger jeg oppfatter å ligge i spennet fra usunne til forferdelige.

      Vi får se, hva vi enes om og hva vi må diskutere oss frem til videre. Men folk er folk, det tror jeg vi kan enes om. Medmenneskelighet og menneskerettigheter.

      Klem

  5. Ja, det er når det stormer som verst at man aller helst vil være hjemme. Det har i hvert fall jeg følt de siste ti dagene. Den impulsen som umiddelbart våkner til live, og det behovet for å være sammen med andre nordmenn som er i samme båt (ja, ikke dykkebåt da, men…), den har aldri noen gang vært så sterk som nå.

    Jeg måtte nærmest låse inne visakortet og passet i safen for å tvinge meg selv til å ikke kjøpe en flybillett til Norge.

    Nå går det bedre. Men, på en måte er det fint å kjenne disse følelsene, tenker jeg. Hvis ikke det er tilhørighet, så vet ikke jeg. Når hverdagen liksom subber avgårde i sitt vante tempo er det ikke alltid så lett å kjenne på hvor man hører til (selv om man bor et annet sted). Men i kriser så bare…vet…man. Innerst i sjelen, og med hele kroppen.

    • Sender deg en stor klem! Tenker det er mange, mange som har hatt det på samme måten den siste uka.

      Det er fint ja. Og tid for å virkelig kjenne på både det ene og det andre.

  6. Velkommen hjem…. 🙂

    Først : Så hyggelig å høre at du har har kunnet dra på ferietur, hvor du har møtt flotte mennesker til oppløftende og vakkert samvær 🙂 Det er godt å kunne ta med seg videre i disse dager…

    Vi har gjennomlevd noen sterke og sjellsettende dager, i vårt lille land.
    Dager som aldri vil bli glemt og som har rørt de fleste av oss på godt og vondt.
    I sorgen og unntakstilstanden vi alle opplever, har det vært vakkert og styrkende å være vitne
    til det enorme (!) engasjementet som er blitt utvist både her til lands og fra verdenssamfunnet forøvrig.
    Et engasjement preget av stor omtanke, omsorg, vennlighet samt kjærlighet fra menneske til menneske, uavhengig av sosial tilhørighet, religion eller nasjonalitet.
    Kanskje er vi nå et skritt nærmere det inkluderende, rause og tolerante samfunnet de flotte, engasjerte og modige ungdommer på Utøya kjemper for… ?
    Jeg tenker at dette er et viktig imperativ i vårt nye «felles vi», etter 22. juli og at det en verdig og meningsfull måte å hedre alle som mistet livet den mørke fredagen…
    Nå har hver enkelt av oss muligheten til å fylle ordet `kjærlighet`med lys og varme og gode handlinger der vi er, med det vi har, med den vi er og vil være…

    Stor klem til dere alle 🙂

    • Tusen takk for nære, varme og gode ord Lilja! <3

      Har ikke noe å tilføye. Jeg håper vi klarer å bruke dette engasjementet videre fremover på konkrete måter som kommer samfunnet til gode.

      Klem!!

  7. Hei! Første gang jeg er inne på bloggen din- og jeg er imponert! Mektig imponert! Dette innlegget ropte til meg, for jeg opplevde noe av det samme. Å være langt unna hjemme den dagen. Det var en rar opplevelse av ensomhet og lengsel etter alle der hjemme og samtidig få støtte fra mennesker fra «hele verden». Gleder meg til å følge bloggen din videre :).

Leave A Reply