Sinne

53

Klokka er fem om morgenen og jeg er sint.

Jeg er sint fordi jeg våknet halv to med smertekramper i beina og ikke får sove igjen. Kramper som kommer fordi jeg har gjort noe så helt alminnelig som å rydde og lage middag i går. Og fordi jeg var ute av huset i forgårs. Mer skal det altså ikke til.

Sint fordi det å få natta avbrutt og ødelagt på grunn av smerter betyr at morgendagen, altså den dagen som for de aller fleste begynner om et par timer, også blir ødelagt. Sint fordi jeg vet at da blir det nok en dag å slite seg igjennom, i stedet for å i det minste få lov til å nyte et par rolige timer. Det blir ikke noe glede over å gjøre ting når det er sånn, det blir bare en post på programmet man må gjennom.

Akkurat nå kjenner jeg at jeg er sint på absolutt alt.

Skjønt, jeg vet ikke om sint egentlig er et dekkende ord. Hvitglødende raseri ville vært mer beskrivende. Fortvilelse er noe jeg har lagt til side, nå har jeg bare lyst til å rope, brøle, knuse ting, slå hardt i veggen til gipsplatene sprekker og oppsmuldret støv og malingspartikler flyr rundt meg.

Jeg er forbanna på den her håpløse sykdommen som ikke lar meg gjøre selv de enkleste, mest grunnleggende ting som å lage mat til familien min og spise sammen med dem uten å straffe meg med smerter og søvnløshet i et par døgn etterpå. Jeg er sint for at sykdommen klarer å knekke meg sånn at jeg opplever det å være sammen med familien min som en belastning innimellom. Jeg er sint for at jeg ikke klarer å sitte i sofaen og spise dessert med familien min, uten å hele tiden tenke på at jeg gleder meg til å få lagt meg ned på det stille, mørke rommet.

Jeg er sint på mannen min som lurte på om «skal du være sur i hele kveld eller?» og for at han ikke skjønner forskjellen på «sur» og «har så helsikes vondt at jeg nesten ikke klarer å stå oppreist».

Jeg er forbanna for at det skal være så utrolig vanskelig å være syk. For at bare noe så enkelt som å klare å skaffe seg en fysioterapeut blir et styr med henvisninger som ikke stemmer, ventelister, telefoner frem og tilbake, kanskje du bare må gå til den private fysioterapeuten som ikke har refusjonsavtale og dermed betale mer. Betale, betale, betale.

Jeg er sint fordi systemet gjør det vanskeligere å være syk, jeg er sint på sykehuset som ringer og sier at jeg nok må legges inn igjen for flere undersøkelser ganske snart, for så å bli helt tause. Jeg er sint på gastrolegen som skulle ringe, men ikke har gitt et pip fra seg, selv om jeg har lagt igjen flere beskjeder og skrevet brev. Jeg er sint på dem for at de ikke følger opp og dermed tvinger meg til å være en bitch som må purre og mase og bruke opp min energi på dem. Og jeg er lynende forbanna på dem som ikke forstår at dette er vanskelig.

Jeg er sint fordi jeg har så mye ubrukte muligheter og talenter, og for at tiden jeg skulle ha brukt på å gå videre blir slukt opp i byråkrati, skjemaer, ordninger, ytelser.

Jeg har et lite tips til de som lurer på hvordan de skal få langtidssyke tilbake i jobb – hva med å ikke gjøre det så forbanna innvikla og styrete å være langtidssyk?? Hva med å ikke lesse pasientene ned med så mange administrative oppgaver rundt det å være syk at de ikke får muligheten til å gjøre ting som fører til bedring?

Sinnet er ikke en pen følelse.  Sinne er ikke et akseptabelt uttrykk. Sinte pasienter er vanskelige pasienter, og det vil vi ikke ha. Man skal være takknemlig, tålmodig, utholdende og tapper. Uansett hvor mye styr det er.

Folk kan si at de forstår at jeg er sint for at jeg er syk, for alt jeg har mistet. Jeg føler de ikke har peiling, og må bare svelge hardt for å ikke brøle ut at de forstår ingen verdens ting faktisk!!

Sinne er ikke konstruktivt. Sinne er ikke vakkert, tiltalende eller attraktivt. Sinne utløser ikke forståelse eller sympati, bare nye motbølger av sinne og antipati. Derfor skal jeg gjøre meg ferdig med dette sinnet nå mens jeg sitter her alene i mørket mens de andre sover. Pakke inn sinnet til en hard klump og dytte den innover i magen, slik at jeg kan prøve å ikke virke «sur» eller utakknemlig eller fjern eller lite engasjert i morgen. Slik at jeg i hvertfall kan late som om jeg har noe å gi til andre. For man må jo tenke positivt, man må jo håpe at det skal bli bedre, man må jo bare stå på….

Oh fuck off…

 

 

 

 

 

 

Share.

About Author

53 kommentarer

  1. Men sinne er også konstruktivt! I dette tilfelle er det totalt berettiget, dessuten så bidrar det til å opprettholde din verdighet midt opp i dette kafka-lignende scenariet det er å være langtidssjuk!

    Skru opp volumet, få det ut! Ikke la alt dette styret trykke deg ned…
    Men det er for jævlig at det skal være sånn… det er catch 22…

  2. Takk, du beskriver det bare så utrolig bra, Cathrine. Ble selv liggende våken i natt og brukte tiden til å planlegge alt jeg hadde lyst å gjøre i dag – men bare planleggingen og mangel på søvn tok all min energi – så da blir det nok ikke gjort noe i dag heller. Da er det godt å ha mennesker rundt seg som etterhvert forstår hva denne sykdommen dreier seg om. Har ikke energi til å bli sint engang 🙁 🙁 –

    • Nei, noen ganger har man jo ikke energi til å bli sint en gang. 🙁
      Ofte jeg bare må bite i meg ting, fordi jeg ikke har energi til å diskutere eller argumentere. Det føler jeg er veldig nedbrytende.

  3. Hei, det er umulig ikke å bli sint og forbannet i perioder, det er en følelse som er like «lovlig» som andre følelser.
    Jeg kom til å tenke på det du har skrevet om dykking og alle de fine fargene og følelse av å flyte rundt og bare være.
    Goklem til deg.

  4. Iblant må man bare gi slipp og å være der man er. Vi har mange grunner til å være sint, men vi kan komme i veldig vansklige situasjoner om vi agerer ut den. Det vit vi veldig vel. Vi vil ikke oppfattes som vanskelige pasienter for eksempel. I det konstruktive sinnet ser vi vårt verdi og hva vi egentlig fortjener!
    For noen år siden var jeg for dårlig for å være sinte. Det tok for mye energi. Nå klarer jeg det, men nå orker jeg å reagere med en gang og da blir man mere bestemt og slipper å være en sinnatagg. Jeg kan også føle sinne over hvordan syke folk har det, og iblant også over hvordan jeg har det selv. Det hjelper meg å finne ferdretningen mot den veg som jeg skal gå. Den finns mye informasjon i vårt sinne, hvis vi står kvar i det og ser hvordan det ser ut.
    Det er mye livskraft i å være sint.

    • Sinne er og blir destruktivt i ME tilstanden fordi det stjeler energi noe så sinnsykt, i motsetning til sinne som drivkraft og engasjement!!!

      Sinneutbrudd kan likså gjerne ende i tre dagers mer hvilebehov….

      med tider og stunder hvor en mestrer sinne (hehe kanskje når vi e tom for andrealin og binyretrettheten ser ut til å ja…)

      så sånn e det…. etterhvert kan en bruke ting og tang til endring og lobbyisme om en kan si det…

      😉

      • Vel, jeg opplever at også det sinnet som man eventuelt kan rette mot drivkraft og engasjement kan være likså tappende i perioder. Det er lett å la seg rive med når man opplever noe som er urettferdig, og å ønske å gjøre en forskjell. Men det er energiforbruk det også….

        I det siste har jeg merket at jeg må være veldig forsiktig med hvordan jeg bruker energien min, og det gjelder også å lese eller skrive om ting som gjør meg sint. Det kan noen ganger gjøre meg skikkelig dårlig. Til og med det å åpne avisa og lese nyheter om krig og elendighet kan være nok til å tappe meg for krefter.

        Jeg opplever at den energipotten jeg har må jeg forvalte med varsom hånd, og at jeg i mindre og mindre grad ønsker eller er motivert til å bruke av den på ting som handler om sinne, urettferdighet eller drama – enten det er i samfunnsspørsmål, forhold til andre mennesker eller rett og slett ting som ikke er hyggelige og ikke gir energi tilbake.

    • Tusen takk for kloke ord!

      Det gjelder vel som så mye annet i denne tilstanden å klare å ikke overforbruke seg – enten det gjelder sinne eller andre ting. Men jeg tror ikke det kommer noe godt ut av å bare lekke lokk på sinnet og fortvilelsen.

      Jeg er kanskje blitt mer bestemt og setter ned foten raskere nå, fordi jeg vet at jeg må styre grensene rundt meg for ikke å bl sykere. Men det er jaggu ikke lett alltid.

  5. «Ett liv å leve» utdypet hva jeg prøvde å si om «sinnet som drivkraft» .

    Dessuten har du jo med dette innlegget, drevet av sinne – satt ord på noe som mange av oss kjenner seg igjen i!

    Vi må være selektive og velge våre kamper!

    Ps! av og til er det befriende å si «fuck off»…

    God helg!

  6. Jeg slutter meg til ditt sinne, jeg hører et stort sinnekor, det eksploderer i lyd. Det er deilig befriende. Og jeg tror, helt nødvendig av og til.
    Og etterpå kommer det alltid stillhet, det er min erfaring.

    • Jeg opplever også en ro etter en «utblåsning», men noen ganger også en kræsj. Det er vel de gangene jeg egentlig ikke hadde krefter til å være sint, men ble det likevel! 🙂

      Dette synes jeg er veldig vanskelig i forhold til for eksempel heftige diskusjoner – jeg har ikke overskudd til det lenger. Jeg, som ALLTID har elsket en god diskusjon og klart å argumentere og forklare mine meninger. Nå er jeg mer sånn «javel… du får bare mene det da»… for jeg har ikke krefter til å gå inn i det, når jeg vet hvor mye annet det går på bekostning av.

      • Vet du, dette kjenner jeg meg igjen i. Noen ganger er det altfor energikrevende å være sint. Det er som om sinne er et sted langt der inne, men jeg orker ikke den kraftanstrengelsen det er å få det frem og ut.

        Min kommentar var ment som støtte, et slags felles løft for felles sinne over livets urettferdighet!

  7. Det er lov å være sinna! Det er dessuten ofte mer konsktruktivt enn å være lei seg, det syns i alle fall jeg. Takk for at du setter ord på det mange av oss føler, selv om det kjennes ut som om man er den eneste i hele verden som føler det akkurat sånn der og da. Håper og tror at ting bedrer seg både for deg personlig, for alle oss andre som er i samme situasjon, og i saksbehandlingen til diverse etater som har med syke mennesker å gjøre.

    Klem fra meg!

  8. Sinne er en «forbudt» følelse – men det er jammen meg godt å være sint av og til.

    Ja, det tar krefter, men det er også befriende på et vis. Når jeg blir lynende forbanna stikker mann, sønner og bikkjer… I lange perioder har jeg også vært for syk til å orke å bli sint, til å orke følelser i det hele tatt.
    Nå er hodet litt klarere, og med det kommer også mye følelser. For noen uker siden gikk det med fjernkontroll…

    Og du har rett – det finnes ikke noe vakkert over det.

    Klem til deg

  9. Der fikk du satt ord på akkurat hvordan jeg har hatt det og fortsatt har det, i mitt liv, men ikke med ME. Skrik alt du vil, kanskje det er det som må til for at de rundt skal forstå.

  10. Ja, sånn er d!
    Er samtidig glad for at sinne finnes i meg, at jeg ikke bare gir opp og blir deppa. Sinne kan være godt, men stjeler mye energi.

    • Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Det ville ikke være noe godt om likegyldigheten eller depresjonen tok over og man ikke klarte å hverken virkelig glede seg over noe eller bli rasende når det var på sin plass.

      Vi får porsjonere ut våre sinneutbrudd så vi tåler dem innimellom! 🙂

  11. Hei hei kjære du.
    Det er så mye jeg vil si og bidra med, men jeg får det ikke til for tiden.
    Synes du får sagt det godt, søta! Så legger igjen en KleM til deg så lenge.
    Gla i du! KleM <3

  12. Sinne er ikke godt for noen ting? Jeg vil vel heller si at det å stenge sinnet inne ikke er godt for noe, at sinnet er en ventil for å få utløp for det som skaper sinnet. Dessuten vil jeg påstå at i en del situasjoner får sinnet de andre til å våkne.
    Men jeg tror du har rett i en ting, og det er at vi andre ikke har peiling. Vi bare prøver å forestille oss hvordan det er. Mellom de to er det et hav av forskjell. Så i stedet for å late at vi forstår, så kan vi ihvertfall lytte.

    • Ok, det var kanskje ikke så godt formulert…. Jeg er enig med deg i at det å stenge sinnet inne er en dårlig strategi.

      Det er mye man kan kommunisere med sinne også.

      Men dette er en opplevelse jeg har, at på tross av at jeg befinner meg i en vanskelig situasjon så er ikke sinne noe folk takler å se eller syns det er så veldig greit å uttrykke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, noe med at «nå har du jo vært syk så lenge, så du burde ha lært å leve med det». Det er den følelsen jeg får av ulikt som blir sagt og gjort.

      Dessuten er det vel vanskelig å reagere når andre er sinte – «nå må du roe deg ned!!» er en ganske vanlig reaksjon å få, om sinnet er aldri så berettiget.

      Takk for at du lytter Geir, det er ikke alle som gjør det…

  13. Skjønner deg så godt! Jeg blir også jævlig sint når ikke kroppen hører og hodet er bare helt ubrukelig. Også får man kommentaren fra andre huset «å, er det den dagen idag…» Så utrolig irritirende å høre, når man egentlig ikke er i dårlig humør, men bare har en kropp som ikke virker, og derfor ikke orker tusen spørsmål eller andre ting på engang.
    Er godt å få ut litt frustrasjon også! Og mens jeg er igang; idiotiske NAV, som til stadighet maser om min evne til å delta i arbeid, når de vet jeg er veldig syk. Man får godkjent «lønn» i et år fremover, men jaggu tar det ikke mer enn et halvt år før de igjen maser om dette, og ny legeerklæring må ordnes. Tenk om de kunne spurt om hvordan det gikk, og om det var noe annet de kunne gjøre for meg istedet…

    • Det er jo det vi savner, noen som kunne kommet og sagt «se her, skal jeg hjelpe deg». I stedet for at man må krangle seg til hjelp over alt. Er ikke noe forbauset over at folk blir sykere AV Å VÆRE SYKE.

  14. Jeg er mest lei meg. Lei meg fordi jeg føler meg helt alene. Jeg har blitt gradvis sykere, og det har gått så sakte at det tok lang tid før jeg oppfattet hvor syk jeg egentlig er. Jeg er sint og lei meg fordi jeg har gått glipp av så mye i mitt unge liv, fordi ingen jeg kjenner forstår akkurat hvordan jeg har det…. Og jeg er sint fordi legene bare tok tester, fant ingenting, og ga ikke lyd fra seg igjen, inntil jeg var på plass igjen med de samme symptomene. Nå, ti år senere har jeg fortsatt ikke fått en diagnose. Jeg vet ikke om jeg er «syk nok» til at det er ME jeg har, ettersom jeg tåler lys og ikke har voldsomme smerter i kroppen. Det jeg derimot har er en utslitt kropp og et velså utslitt sinn. Jeg gråter. Mye. Jeg har moderat feber hver dag, som til tider føles ut som 39-40 grader, selv om kroppstemperaturen kanskje bare er på 37,7. Og jeg svetter og fryser og lukter vondt. Jeg hater å lukte vondt.

    Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre jeg, annet enn å begynne i min nye jobb på mandag, presse meg selv til å holde ut, og ta en dag av gangen. Jeg elsker helsenorge, men jeg synes ikke det skal ta 10 år å finne ut hva som er galt med meg. Jeg er 21 år og utslitt, og hadde av en eller annen grunn lyst til å skrive det her.

    • Karen, takk for at du ville dele fortvilelsen din her. Det er forferdelig at det er sånn. Jeg skulle ønske at jeg kunne bidra med noe for deg og kanskje gi deg noen tips i forhold til utredning og sånn.

      Du beskriver en veldig tøff situasjon der du ikke har tilstrekkelig hjelp, og hvor alt er blitt veldig fortvilt.

      Jeg håper at du ikke resignerer, at du ikke gir deg, men fortsetter å søke svar, fortsetter med utredning og fortsetter å forsøke å få hjelp. Selv om det er få mirakelkurer der ute, er det mange plager som kan lindres og livskvaliteten økes.

  15. Kjenner meg igjen Cathrine, og jeg vil skrive under på det andre sier: Du setter ord på tingene jeg føler, og det hjelper så forferdelig å kjenne at en ikke er alene. Jeg er forbanna!

    • Ja, nå har vi fått utløst MYE sinne nedover i dette kommentarfeltet!!

      Enn om vi kunne pakket ALL frustrasjon og sinne i en stor eske og sendt det til våre folkevalgte politikere som en «frustrasjonsopplevelses-pakke» – tenker de hadde blitt betenkt da, hvis de fikk DEN rett i fleisen.

  16. Det er lov å være sinna. Du kan være så sinna du bare kan. La raseriet ditt fylle deg, slik det gjør i denne posten din. La det fylle hele kroppen! Alt! Og så er det lurt å legge raseriet bak deg, som en ting du har gått til bunns i. La det fylle deg, og slipp det, og søk etter følelsen som ligger under raseriet …

    Sorg? Savn? Fortvilelse? Ensomhet?

    Ta den følelsen du finner under raseriet innover deg, og la den flomme gjennom hele kroppen! La den fylle deg like mye som raseriet allerede har gjort det. La følelsen fylle deg. Ta deg tid til det. Og så legger du den følelsen bak deg også. Ikke som noe du glemmer, men som noe du akkurat nå lar ligge, ferdigfølt. Og så kan du gå videre innover, nedover i deg selv; til følelsen under den igjen …

    Fortsett slik til du ikke finner flere vonde følelser. Fortsett til det er tomt. Til du er en bevissthet i en stor, mørk tomhet. Og så slipper du taket. Du lar deg synke ned i den tomheten. Du synker ned til det som finnes der. Eller du åpnes opp for det, midt i tomheten. Det synker ned i, eller åpnes opp for, er dien innerste krefter. Det er kilden til livet. Den kilden kan arte seg som et lys, eller en sterk ro, eller en overveldende følelse av kjærlighet …

    Uansett hvordan din kilde arter seg, så ta den innover deg, la den fylle deg like fullstendig som alle de andre følelsene. Ligg i denne kilden, og kjenn kraften i den. Ta deg god tid til det.

    Så begynner du å gå oppover igjen, til hvert lag i følelsene dine. Og for hver følelse du kommer til, lar du følelsen fra livets kilde erstatte den. Du vasker ut følelsen fra kroppen din med kraften fra livets kilde. Helt ut! Du lar livets kilde fylle deg fullstendig, før du går videre til neste følelse, og gjør det samme der.

    Du fortsetter helt til du er kommet opp til raseriet igjen, og har vasket ut det. Du fortsetter til det er livets kilde som fyller deg, fullt og helt. Da åpner du øynene.

    Ha en fin dag!

  17. Må bare melde meg inn i sinnakoret her. Selv om jeg ikke lenger sitter isolert hjemme dag etter dag, har jeg så inmari mye å være eitrande forbanna over! Og nå er jeg også så drit lei av å være sint, men hva kan man gjøre?

    Skal man få det ut, eller skal man prøve å overse det? Jeg tror ikke det er sunt å bare trykke det ned, men det å være sint tar så mange krefter. Og det er krefter jeg helst vil bruke på andre, mer konstruktive ting. Grrrr!

    • Ja, det tar myyyye krefter å være sint!

      Kanskje man må bevilge seg selv noen få «sinnapauser» innimellom? Si til seg selv at ok, nå skal jeg tillate meg å ha en dårlig dag, og være sinna og lei meg og frustrert. Men i morgen må jeg legge det til side.

      Jeg tror i hvertfall ikke vi har godt av å gå og «gnage» på det og tenke på det hver dag, hele tiden. Det er enda mer slitsomt å være bitter.

      • Ja, jeg tror det er en god strategi. Sette av en dag til å være sint og banne over alt som ikke er som det burde, og så legge det vekk en stund, Slik holder man ut.

  18. Vet du hva, jeg tror det er bra og bli sint på sykdommen og livssituasjonen vi er i iblant. Jeg kjenner på at jeg har blitt så resignert det siste året, tror ikke det er så særlig bra det heller at det er blitt en slags «vane» å være syk, ikke tilstede for mann og barn, familie og venner forøvrig, smerter, søvn osv…

  19. Jeg tror på at det er godt å få det ut jeg da. Enten det er sinne, smerte, glede, tårer eller skuffelser. Jo, det tar krefter å være sint og gråte, men jammen i meg tar det krefter å stå på og holde ut hele tiden også!! Og trykke ting ned for at det skal passe inn i samfunnet. Det må være lov å rase litt innimellom. Jeg synes det er litt vanskelig at de nærmeste ikke skjønner mer enn de gjør, men har begynt å akseptere mer og mer at det er slik og at hvis jeg vil at de skal forstå må jeg forklare mer (orker foreløpig bare til mannen, men det er en start)
    Grusom kommentar den med «nå har du vært syk så lenge så nå må du jo klare å leve med det og tilpasse aktiviteten?» NEI – jeg klarer ikke det!! fordi jeg hele tiden vil mye mer enn denne sykdommen og jeg er MØKKA LEI at ME’n skal bestemme hva jeg skal gjøre til en hver tid…..Enda jeg er ikke så syk som deg…Håper du klarer å hvile effektivt og godt slik at du kommer deg litt igjen snart. God bedringsklem <3

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.