I går prøvde jeg meg på en ganske ny øvelse for meg – å detaljplanlegge dagen med innlagte hvilepauser, og å notere ned hvordan dette faktisk gikk.
Jeg skjønner at dette blir for spesielt interesserte ME-folk, men jeg håper at dere andre som leser bloggen klarer å bære over med meg. 🙂
Jeg spurte dere hvordan dere trodde dette ville gå, og en liten overvekt av dere synes det var litt ambisiøst, men nesten halvparten ville likevel rope JA! 😀
Hensiktene med en slik øvelse er flere:
– Å kunne klare å planlegge mer realistisk uten å bli dårligere.
– Å unngå skuffelser som følge av urealistiske planer.
– Å ha kontroll over aktivitetsnivået – å faktisk bedrive aktivitetsavpasning og energiøkonomisering, ikke bare tenke på det…
– Å synliggjøre hvilket nivå jeg er på, og kunne spore bedring over tid.
– Å kunne identifisere aktiviteter/hendelser som blir for mye, slik at jeg kan redusere eller unngå disse.
Her er hva jeg planla, og hvordan det gikk! (Blir en ganske lang oppramsing dette, så scroll ned til resultatet under tabellen hvis du ikke orker å lese om min dag i detalj.)
| Plan | Realitet |
| 0900 – 0930 Dusje og vaske håret | OK! |
| 0930 – 1000 Hvile | OK! |
| Mellommåltid (frokost spist tidligere) | Klarte ikke lage. |
| 1000 – 1020 Rydde på badet | Ikke gjennomført, lå og leste i stedet |
| 1020 – 1050 Hvile | |
| 1050 – 1120 Rydde på soverom | Ikke gjennomført, fortsatt ikke nok krefter |
| Hvile 1 time | 11.20 – 11.40 Generell rydding |
| Hvis får tid til overs: Se foredrag DVD + begynne på oppsummering | Nei |
| Hvile 30 min | |
| Eller: Farge håret + Hvile 30 min. | Nei |
| 11.30 Hvile | |
| 12.30 Lage lunsj | 12.15 – 12.40 Lagde lunsj + litt rydding kjøkken |
| 13.00 Lunsj | 12.40 – 13.00 Lunsj |
| 13.30 Hvile | 13.00 – 13.15 Hvile |
| Planlegge innkjøp middag + handletur | 13.15 – 13.30 Påkledning
13.30 – 14.00 Tur på butikken med mannen |
| Hvile 1-2 timer | |
| 15.00 Hvile | 14.00 – 16.00 Hvile |
| 16.15 Lage middag | 16.00 – 16.45 Litt rydding, hjalp litt til med matlaging,, var sammen med mannen mens han lagde mat. (I hvertfall oppe av senga) |
| 17.00 Middag | OK |
| 18.30 Rydde kjøkken | OK, 15 min |
| Se serier og filmer | Så 2 episoder Grey’s Anatomy! |
| Lakke negler | Nei |
| 20.00 Lage og spise kveldsmat | OK! 20 min |
| 21.00 I seng | OK |
| Planlagt ca. 4 t. og 45 min. med aktivitet | Totalt ca 220 minutter i aktivitet rundt omkring i leiligheten og ut av huset = litt over 3,5 timer |
Det viktigste først: Jeg klarte ikke alt jeg hadde planlagt, det betyr at jeg må redusere aktivitetsnivået i planlegginga mi. Jeg klarte dessuten ikke å gjennomføre dagen uten å bli dårligere – etter handleturen ute av huset fikk jeg både muskelkramper, feberfølelse, hoven hals og veldig økning i lyd- og lysoverfølsomhet. Symptomøkning betyr for mye aktivitet, selv om jeg ikke kræsjet totalt.
Dette betyr at hovedkonklusjonen er at selv 3,5 time med aktivitet kan bli for mye i løpet av en dag. (Jeg følte selv det var en aktiv dag, med mye som skjedde i huset med mannen hjemme, felles middagslaging etc.)
Jeg ser at jeg har flere «økter» i løpet av dagen med ca. 45 minutters aktivitet hvor jeg er oppe og gjør ting. Kanskje jeg burde forsøke å korte ned på disse, og si at 40 eller 30 minutter om gangen er nok.
Jeg var ikke flink nok i går til å hvile i senga, men gikk for det meste til sofaen. Der må jeg bli flinkere, for å dempe symptomøkningene i forhold til lyd- og lysoverfølsomhet.
Jeg setter i gang med rydding og ting som ikke er på planen, fordi jeg ser det trengs. Mannen skal ha rene skjorter med seg på forretningsreise på mandag. Det faller et glass med oliven ut av kjøleskapet som jeg må rydde opp og vaske vekk. Sånne ting. Det må jeg være mer forsiktig med kjenner jeg, for det «strekker» øktene mine.
Stort sett er det bare rydding og matlaging jeg har krefter til… Det er litt deprimerende, og nok en grunn til at jeg burde hatt mer hjelp hjemme! Må ta meg selv i nakken og begynne på den BPA-søknaden nå kjenner jeg.
Vel, det er sikkert flere lærdommer jeg burde trekke av dette (slå dere for all del løs i kommentarfeltet!), men jeg lar det ligge for nå. Jeg har ikke lagd noen plan for i dag, fordi jeg føler at jeg burde holde meg mest mulig i ro. Derfor har jeg tenkt å tilbringe mesteparten av dagen i seng/sofa med blogger og serier. 🙂
~
Verdt å nevne fra i går: Mannen lagde hjemmelaget lasagne i går for første gang (med basis i en tomatsaus/ragu han lagde som vi hadde i fryseren) og det var helt seriøst den beste lasagnen både han og jeg noensinne har spist! 😀 For en fantastisk oppdagelse!! Det blir helt sikkert ikke den siste gangen vi har hjemmelaget lasagne!!
18 kommentarer
Synes du er veldig inne på noe her!Dette kommer til å gjøre deg bedre på sikt. Det er jeg sikker på! Hvis en da veklser på å aktivetetene slik at annehver gang så har du en aktivitet som ikke har noe ned fysisk aktivitet å gjøre, men lesing eller håndarbeid, så tror jeg det hjelper også.
Jeg utførte mine aktiviteter etter hvor mye jeg tålte i mine dårligste periode en lang stund, før jeg økte bittelitt. Målet vær først å klare en hel dag i sengen uten chrash, så litt økning, som f.eks å sitte neon minutter på stua på kvelden eller være oppe å spise middag med familien. Så tøyet jeg bittelitt. Noen miutter aktivitetstid, som f.eks se ut av vinduet fra stua. Sitte og ringe osv. Sakte men sikker så er dette utvidet litt og litt til ett aktivitetsnivå som jeg har i dag. Jeg har hettopp nå funnet ut at jeg klarer å gå tur for å bli litt varm.
Det er en seier! Hadde aldri trodd at jeg noen sinne kunne bli så frisk igjen.
Jeg hadde altså en slik plan som dette + at jeg lagde meg en kalender med datoer under hverandre der jeg satte inn poengsum for dagen fra 1-10. Jeg var flere måneder på 2-3 (1 var for meg uten mulighet til å snakke i løpet av hele dagen), før jeg kom meg til 3-4. Jeg utførte mine aktiviteter etter min dårligste periode en lang stund,til jeg helt sikkert klarte å øke.
Så mitt tips er å ikke gjøre mer en det kun kan få til på din dårligste dag over tid. Ikke øk før du har kontroll på det nivået. Øk så forsiktig, og fortsett slik. Bygg på litt etter litt.
Håper dette gjør deg mye bedre. Er helt sikker på at du er inne på noe vesentlig. Husk at morsomme ting og det å glede seg til ting også tar på krefter,så prøv å hold deg så nøytral som mulig.
Klem.
Tusen takk for oppmuntring og mange gode tips Henriette! Jeg kjenner jo at jeg må ta dette på alvor nå, tør ikke lenger presse meg helt til jeg er på kanten av stupet hver dag.
Jeg skal lære av dine erfaringer også, og gleder meg STORT over det du har fått til! 😀
Tusen takk for at du ville og tok deg tid til å dele, stor søndagsklem fra meg. <3
Prøving og feiling er vel det man må foreta.
Det virker som en god idé å se på hva man gjør og hvordan, særlig for å se hvor «galskapen» ligger.
Tidsplanlegging og tidsbruk er to høyst ulike saker 😆 vet jeg .
Håper du har nytte av det 🙂
Ha en god søndag 🙂
Ja, må bare ta fatt på dette arbeidet for å få en oversikt over galskapen tror jeg!!
Håper du har en gid søndag, Mormor! 🙂
Oh, sånne planer er et lite slag i fleisen. Man setter seg selv litt på plass på en måte 😛 Har prøvd meg litt selv, og hver gang blir det altfor ambisiøst. Men det er bra å være ambisiøs. Vi må jo ikke miste troen heller!Og enkelte dager, kaaaan det jo gå 🙂 Men det er ikke så lett, når formen er så varierende.
Jeg synes du er så flink til utforske nye metoder, og ta helsen din på alvor. Ikke minst, dele det du erfarer og føler på.
Ha en fin søndag, min vakre venn :*
Tusen takk og en gooood klem til deg!!
Ja, det gjør vondt å både sette opp en slik plan (jeg synes jeg var forsiktig, og ville gjerne gjøre MER!) og ikke minst å se at jeg overvurderer egne krefter. Men jeg trenger å se det, jeg trenger å få det i fleisen, slik at jeg slutter å hele tiden skape problemer for meg selv (og andre!) ved å lage for ambisiøse planer, for så å gå ned for telling etter at 40% er gjort….
Og som andre har skrevet, hvis det er dette som skal til for å få kroppen til å slutte og «rase» og faktisk bli bedre, så skal jeg jaggu meg få det til!! :-))
Hei, jeg har ingen problemer med å bære over med deg selv om jeg ikke har ME. Tvert imot er det mye jeg kan kjenne meg igjen i her. Jeg har hatt sterkt redusert energi noen år av andre årsaker enn dine. Og planlegge har jeg gjort så det holder, men de planene har stort sett gått i vasken. Mao var de for ambisiøse. Jeg har også måttet lære meg å tåle at jeg ikke klarer det jeg planlegger, en hard skole for en som alltid har vært flink pike.
Ditt innlegg utdyper min forståelse av at planlegging kan ha ulike hensikter for ulike mennesker i ulike livssituasjoner. Nyttig lærdom det også.
Tusen takk!
En hard skole ja… Det er det virkelig!!
Jeg tenker tilbake på hvor utålmodig, rastløs og energisk jeg har vært, og på den enorme tålmodigheten, kjedsomheten, stillheten og isolasjonen jeg har måttet tåle de siste årene. Det er skremmende, og til tider har jeg enten vært ganske sammenbrutt eller helt «kald» for å klare å holde det ut.
Etter hvert må man vel forsøke å lære seg å leve med det så godt som mulig, selv med store livsendringer, men aldri uten håpet om at det skal komme en virkelig MEDISIN mot dette en dag selvfølgelig. 🙂 Det er bare sånn at desperasjonen og fortvilelsen ikke ligger fremst i pannebrasken 100% av tida lenger.
Nå skal det føyes til at jeg er veldig heldig og priviligert med de rundt meg, og av den grunn kan legge til side en del oppgaver og bekymringer som andre jeg kjenner ikke har luksusen å sette til side. Det er jeg fullt klar, og svært takknemlig, over.
Riktig god søndag til deg videre! 🙂
Begynner å klø meg i hodet her…
Har jeg ME og kanskje?
For de symptomene du beskriver er veldig lik hvordan min hverdag er.. Jeg som trodde jeg var tappet pga tinnitius, tigeminusnevralgi, hørselen og revmatisme..
Jeg klarer noe, men å planlegge å gjøre noe, det tar nesten all energien..
Kanskje du kan prøve å droppe planlegginga, og bare ta ting etter hvert som lyst, og energi dukker opp? Vet det ikke er den mest ønskelige løsningen
Jeg svarte ja i stemmingen, mest fordi innstillingen jeg har til meg selv, ofte er slik at jeg gjerne ser at jeg klarer slik plan som du beskrev.. Men realiteten min blir ofte noe helt annet hehe.. 😉
Hm.. om du mistenker ME så kan det vel være verdt å be om en utredning, men jeg skjønner godt at du blir veldig tappet av det du beskriver også. Bare de sterke smertene i trigeminusnevralgi er jo nok til å slå ut en hest. Så igjen er både nevrologiske smerteplager og tinnitus ganske vanlige ME-symptomer, så hvem vet?
I dag har jeg ikke hatt noen nedskrevet plan, for å gi meg selv litt mer frihet. Men jeg har brukt «kvoten» fra i går som utgangspunkt, for ikke å overskride den for mye. Så langt ser det ut til at det er akkurat passe litt i overkant. 🙂
Det ER vanskelig å begrense seg, og som jeg sa til en person på Facebook tidligere i dag: Det er jo nærmest umulig å skjerme seg helt også da, for uventede hendelser og endringer i planen, med mindre man lever med en hel stab rundt seg og uten familie, venner eller andre som vil ha oppmerksomhet.
Jeg tror at i tillegg til en viss form for plan fremover blir det viktig for meg å notere ned hva jeg gjør, og hvordan jeg «ender opp» i formen dag for dag en stund fremover, for å forsøke å få mer kontroll over situasjonen. Mye av det VET jeg jo inni meg allerede, som at jeg bør ta pauser og hvor lenge jeg klarer å holde meg oppreist før jeg bør nedlegges. 🙂 Men å vite og å følge det er to forskjellige ting, så jeg må faktisk disiplinere meg selv!
Jeg begynte også med slike planer, men delte dem opp i kognitive og fysiske aktiviteter. Jeg ble svært sliten av å bruke pc og var faktisk så beinhard at jeg lot kjæresten min ta den fra meg for en lang periode. Jeg fant ut at det var vel så viktig med hville fra pc og tv, så lydbøker ble redningen for meg.
På denne tiden i fjor var jeg sengeliggende uten av stand til å f.eks handle. Jeg økte aktivitetsnivået gradvis og øvde meg på å få kroppen til å slappe av i alle aktiveter, så vel kognitive som fysiske. Spesielt fant jeg ut at å fysisk senke skuldrene ga veldig effekt. Etterhvert begynte jeg å gå turer, fra 5 min til flere timer etterhvert. Nå er jeg i full jobb og lever et fullverdig liv med trening og sosialt liv. Mao må du ikke miste håpet, dessverre må man være beinhard med seg selv for igjen å nyte det gode liv. Ønsker det alt godt og håper jeg kan være til inspirasjon.
Det hører også med til historien at jeg dro til Frihamnsenteret og Bjarte Stubhaug selv om jeg var svært skeptisk til en sånn type «behandling» og tanker om at det gikk an å «tenke seg frisk» Oppholdet ga meg verdifull kunnskap og ikke minst fornyet håp om at det gikk an å bli frisk. Det er rart å tenke på at jeg knapt klarte å gå fra hotellet til behandlingsstedet, ca 200 meter, i november i fjor mens jeg i går løp KK – mila (5 km) og kom på 96.plass av 900!
Kristin, hipp hurra og gratulerer med dine fantastiske resultater! 😀
Jeg VET jo ikke om å følge et slikt planlagt opplegg vil hjelpe for meg, men jeg kjenner at jeg må ha mer «styring» på meg selv enn jeg har hatt tidligere, og ble litt pushet på dette da jeg snakket med Dr. Baumgarten på ME-senteret tidligere i høst. Jeg har hatt en tendens til å presse meg selv på tross av økte symptomer og plager, mens jeg av ekspertisen nok en gang blir påmint viktigheten av å faktisk ta litt hensyn til denne skrotten – når den skjelver i feber og rister av smertekramper så klarer den faktisk ikke mer…
Det med å dele opp i kognitive og fysiske aktiviteter er nok også lurt, og jeg har det litt i bakhodet her. PC er et mindre problem for meg enn for eksempel det å snakke i telefon eller skrive brev, klager, mailer etc. er. Så lenge jeg har kun «output» fra egen hånd eller sløv «input» til distraksjon fra smerter og uvelhet så er det greit, det er interaksjon hvor det kreves hukommelse og konsentrasjon som er utfordringen for meg. Derfor er jeg f.eks. aldri på chat eller MSN mer.
Uansett hva det er som skjer inni våre syke kropper, så er det i alle fall lurt å forsøke å lære seg så mye som mulig om hva som kan hjelpe i ens egen situasjon.
Tusen takk for din inspirerende kommentar, og gratulerer igjen med fantastiske resultater! 🙂
Etter å ha lest hele, sier jeg gratulerer med prosjektet! Flott gjort at du gikk så systematisk til verks for å se hva du orker. Interessant at du gjør mer enn du orker. Jeg leste et sted at ME-pasienter ofte gjør mer enn de har energi til. Jeg kjenner meg igjen i deg, jeg planlegger lite, presser meg i diverse situasjoner fordi jeg mangler selvdisiplin og fordi jeg så gjerne vil være med i livet og ikke orker å være så syk, men så må man «betale» i etterkant med kræsj av ulik styrkegrad.
De punktene du har nevnt er jo alle viktige som det første: Å planlegge så realistisk at du ikke blir dårligere. Og som jeg skjønner på en av de andre i kommentarfeltet så er det veien å gå. Altså ikke kræsje.
Det er klart at hvis du har realistiske planer som gjør at kroppen ikke «merker» graden av sykdom, så vil skuffelsene bli mindre. Det å gå på kræsj gjør jo at man lurer på hvor lenge dette vil vare, vil jeg noengang bli frisk. Derfor er planlegging både for å bli friskere og for å unngå skuffelser nok en veldig god ting! Å ha kontroll på aktivitetsnivået er kanskje en vei å gå for å bli friskere. Jeg hører mange si det, og siden jeg selv havner i «grøfta» svært ofte, jeg presser meg, er spontan, intens, og ligger og puster i timesvis fordi jeg enda en gang har tøyd grensene mine for langt. Jeg har jo vært syk lenge, og tenker at en av årsakene kanskje er at jeg ikke har hvilt nok, ikke lyttet nok til kroppen min, men det henger nok i fra årene før jeg fikk diagnosen der jeg trente med fysioterapi(som som gjorde meg skrekkelig syk), og den gang fikk jeg beskjed om å presse meg.
Jeg håper du ikke blir trist av at du gjennomførte dette prosjektet, for du blir jo hverken bedre eller dårligere av å se at du ikke orket å følge de planene du hadde lagt. Men du kan bli bedre på sikt ved å ta hensyn til og lære at du kanskje presser deg over evne altfor ofte?
Det er lurt at du la inn hvile/kosedag i dag.
Du nevner også det som kommer på av ting som man ikke har planlagt. Min erfaring er at det er flere slike ting hver dag. Som at man velter noe som skal tørkes opp, at man får en telefon man egentlig ikke orker, men som man føler man må ta.
Jeg har det helt likt som deg i forhold til hva som er tappende: Jeg har også kuttet ut chat og MSN, det er altfor krevende, og jeg har det godt med PC’n, det er mye tid jeg orker foran en PC, og jeg har fundert på hvorfor det er så mye mindre slitsomt enn annet, men der det krever min oppmerksomhet og konsentrasjon, forsvinner kreftene fortere. Jeg orker å se på TV fordi jeg «kopler ut hjernen» store deler av tida, og en samtale med noen på tomannshånd kan bli veldig slitsomt fordi jeg da må respondere, være mentalt fullstendig til stede hele tiden. Å snakke i telefon er omtrent det mest slitsomme mentalt, og det er nok fordi det blir mer intenst, man er jo avhengig av at det er en kontinuerlig dialog, det er unaturlig med pauser i en telefonsamtale. Det å bestemme tempoet har jeg merket betyr masse.
Når det gjelder å gå og å stå, så er jeg nede i kanskje 500 skritt om dagen. Jeg har brukt skritteller i perioder, men ble så nedfor av å se at gradvis økning av antall skritt gjorde meg bare verre og jeg kom aldri opp i mer enn cirka 1000 skritt om dagen.
Jeg tror på det du skriver, på å legge veien via planlegging. Jeg er veldig dårlig, som sagt, på planlegging, og hvis man har det virkelig gøy, som når jeg tar bilder ute, jeg sitter på en stol, ikke veldig slitsomt, men etter cirka 2 timer er jeg allerede på «overtid», men klarer å skvise enda en time, og resultatet er at jeg hverken får lastet inn eller sett på bildene før dagen etter, altså en kjempedårlig løsning med total utmattelse, influensasymptomer og smerter.
Er spent på fortsettelsen på dette at du går mer systematisk til verks og noterer aktivitetene dine og tidsbruken.
Kjempetøft gjort, Cath, jeg har stor tro på at dette er veien å gå, jeg ser flere i kommentarfeltet har fulgt samme «strategi» for bedring, det gjelder å være enormt tåmodig og innse at det vil ta tid.
Vi skal ikke bare håpe, men TRO på at vi blir friske!! Så flott at mannen din har laget en deilig lasagne. Og det å ha en mann, er GULL, uten min mann vet jeg ikke hva jeg skulle gjort.
Hilsen Kjersti
Hei hei søta,
Det er interessant å se din liste, og hva som gikk og ikke gikk. Og ikke minst alt det som skjedde uforutsett på veien. Det er virkelig ikke lett å få til nok hvile, eller balansere alt slik at man blir symptomfri/hindre symptomøkning.
Jeg prøver også å følge en plan, hos meg er det «bare» en hvileplan, altså tidspunkter for når jeg SKAL ligge i senga. Så blir aktivitetene en blanding av hva jeg har lyst til der og da, og hva jeg kan klare. Det blir ofte til at Tv og Pc-tid blir aktiviteter for dagen. Jeg prøver også å registrere hva slags aktiviteter som koster mest, feks er kafebesøk helt døden for meg, mens besøk hjemme hos noen går bedre. Å være såpass få at det ikke blir to samtaler i rommet hjelper også mye, samt at det er viktig å sitte/ligge godt.
Siden du allerede har hjelp, og du merker godt at det gjør godt for din form så er jeg ikke i tvil om at du hadde trengt BPA. Så jeg håper du vil klare å søke. Skjønner godt at det er et stress i seg selv. Jeg fikk faktisk en representant fra kommunen hjem som snakket med meg og så trengte jeg ikke selv å skrive en så lang søknad etterpå. Nå vet jeg at Oslo generelt er vanskeligere enn andre kommuner, men kanskje de tilbyr hjemmebesøk som et ledd i en kartlegging av dine behov? Bare en tanke.
Det er så omvendt med denne sykdommen at man må hvile så mye, Det hadde vært myyye lettere for meg om jeg måtte presse meg til å trene hver dag. Da hadde jeg vært flinkest i klassen. Men å hvile hele tiden er så vanskelig. Og iallefall når man har mye smerter og ikke sjangs til å småduppe når man ligger. Håper hvilingen blir lettere når jeg får på plass riktig smertestillende. En annen ting er at det er vansklig når døgnrytmen er helt på tur. Men vi får bare begge prøve å være så flink som man klarer hver dag.
Uansett synes jeg det er helt SUPERT at du deler på bloggen dine utprøvninger, det er nesten som forskning dette her. Koser meg veldig med å følge tankegangen og ikke minst kjenne seg igjen. Det er godt å føle at man ikke er alene. Selv om jeg jo selvsagt ikke unner noen denne sykdommen. 🙁
Stoooor KleM og lykke til videre. Oppdater gjerne hvordan det går! 😀
Takk som postet 🙂 Er så mye jeg har lyst å skrive, men finner ikke ordene. har vært oppe i nesten to timer i dag og det ble for mye for meg, men alle på avdelingen tror jo med en gang jeg er sååå mye bedre…de ser jo ikke hvordan jeg presser meg. Kjente meg sånn igjen og det er så frustrerende å ikke fungere noen få timer om dagen engang. Føler med deg <3 Håper du får sove i natt og at morgendagen blir så bra den kan bli.
Jeg vil bare innom å heie på deg! Heia!!!!! Hurra!
Du finner ut av det, og dette må jo realitetsorienterer deg så det rekker! Nesten så jeg syns det er litt for tøft.
Jeg syns verste var å erkjenne – eller å se det sort på hvitt – hvor lite som faktisk kan gjennomføres. Men det må jo til. Før eller senere. Jeg føler virkelig med deg.
Min variant har en «aller-helst-gjøre-liste» og så en «bonus-liste» som veldig sjelden ble brukt. Det ente med at jeg tok bonusoppgavene opp på den første listen, og så gav jeg blaffen i «aller-helst»ene…. Tidspunktene skippa jeg, ettersom formen kan variere så veldig.
Alt ble mye bedre med en Vaske-engel, da kan jeg konsentrere meg om de hyggeligste oppgavene. Som å få på plass syrommet mitt. ( jeg har blogget litt om det innimellom, men det hat tatt tid og er enda ikke helt ferdig…)
Lykke til! Lasagnen så nydelig ut! Fint å ha mannen som støttespiller.
Mmm, nå fikk jeg lyst på lasagne, flaks at jeg ikke følger lavkarbo 😀
Jeg ser absolutt poenget med å planlegge dagene sine, men hver gang jeg har prøvd har det bare endt i flink pike-krise. Altså, der er tilnærmet umulig å følge en sånn plan til punkt og prikke (selv om man så klart ikke MÅ gjøre det for at det skal være nyttig), og da kan jeg ikke stryke ut alle punktene på slutten av dagen, og DET, det føles rett og slett veldig ugreit. Jeg kan se langt etter sinnsro for å si det sånn 😉 Utrolig irrasjonell tankegang, men noen ganger så må det bare bli sånn. Men du, nå bestemte jeg meg for å prøve igjen jeg også, for jeg ser jo at du har blitt i alle fall bittelitt klokere av det. Dessuten er det fint med litt struktur og rutiner – jeg liker ikke at dagene blir så utflytende.
Og all den stund jeg syns synd på mammaen min som vasker og rydder og lager mat for hele familien (på tross av at hun ikke er helt frisk selv = dårlig samvittighet), så er jeg veldig takknemlig for at hun nærmest nekter meg å gjøre husarbeid sånn at jeg kan gjøre hyggelige ting i stedet. Håper det ordner seg for deg etterhvert med ekstra hjelp!
Tusen takk til alle dere som har lagt inn lange og kloke kommentarer her og deler av egen erfaring!!
Jeg sliter med å holde tritt med kommentarer og alt midt oppi det som skjer nå, så jeg får dessverre ikke kommentert til hver og en.
Håper dere har hatt en bra torsdag, og så får vi forsøke å henge med videre på et vis! <3