Langtidssyke er hverdagshelter

26

I en kronikk i Aftenposten i dag skriver Anbjørg Sætre Håtun om hvor mye hverdagshelter de syke faktisk må være.

Hun sier blant annet:

Vi lever i en tid hvor vi lett kan få inntrykk av at god helse er opp til oss selv. Og at det er mulig å ha full kontroll, være fri for sykdom og kunne leve lenge, bare vi trener nok, spiser riktig og stumper røyken.

Kampen mot sykdom er ofte en stille kamp, som i stor grad er usynlig. Det er derfor med god grunn vi skal applaudere og være stolte av mennesker som strever i møtet med sykdom. For det er uten tvil, en beundringsverdig innsats, det å kjempe, for å mestre motgang i livet.

Jeg er så glad for at noen sier sånt!

Vi trenger å høre det, vi som kjemper denne kampen hver eneste dag. Og de trenger å høre det, de som tror at man kan ha kontroll over alt mulig.

Jeg er egentlig glad for at jeg ikke visste noe om alle kampene jeg måtte utkjempe da jeg ble syk. Det er det ikke sikkert jeg hadde taklet. For makan til å få en omvendt sykdom som ME skal du lete lenge etter. Ingen av mine tidligere knall og fall med påfølgende oppreisning kunne forberedt meg på dette. Når man ikke kan trene, sove, hvile, snakke, hyle, meditere eller løpe seg ut av det, når alle tidligere mestringsstrategier feiler – det er da man har lyst til å gi opp. Når alle forsøk på å ta kontrollen tilbake på gammel-måten ender med forverring, og man føler seg som en lamslått tilskuer på sidelinja av eget liv.

Når alle steiner blir snudd og vendt på, muligheter og behandlingsmetoder researcher, og man sitter igjen med noe som kanskje hjelper litt, men ikke så mye at man får tilbake livet.

Hver dag er en øvelse i steinhard selvdisiplin for å ikke overdrive, slik at man blir verre. Jeg må utvise mer tålmodighet og disiplin i dette enn jeg noen gang har måttet gjøre i studier, arbeidsliv, vennskap, samlivsbrudd eller treningsprogram.

Hver dag er en kamp for å holde de grå skyggene unna, for ikke å tenke på det man har mistet, men klare å fokusere på det bittelille man faktisk får til. Er det noen som har forsket på hva det gjør med et menneske å være så lite at man faktisk må klare å glede seg over å ha hentet ei brødskive på kjøkkenet sjøl, for å ikke helt miste livsmotet?

Jeg kunne ha fortsatt, men jeg skal la de videre utlegninger ligge. Les kronikken selv.

Du og jeg og alle andre som sliter og kjemper og mestrer å leve en dag til og en dag til – vi er faktisk hverdagshelter og -heltinner. 

 

Share.

About Author

26 kommentarer

  1. Eg tillet meg å lima inn nokre tankar fra Meistringssida på bloggen min:

    NM, EM, og VM
    er for dei som blir meistrar,
    dei som når toppen.
    Meistring er for dei
    som når eit lite steg lenger
    – ikkje kvar dag
    men av og til.
    Somme tider går det bakover,
    men like etter:
    framover på ny,
    eit lite steg eller to.
     
    Ein meister tapar oftast,
    vinn av og til.
    Ein som meistrar livet sitt
    har ofte tapt mykje
    og har myje å vinna.
    Lagt in

  2. Jeg husker Anbjørg skrev om «Hverdagsheltene» I Kamille – jeg har det ved siden av meg nå – jeg tok det rett til meg den gangen – og husker jeg sa; Takk skal du ha Anbjørg!
    Og jeg sier det igjen; Takk skal du ha Anbjørg!

    Klem fra en hverdagshelt til en annen 😉

  3. Du skriver og beskriver det så godt Cathrine, langtidssykdom er hard jobbing. Med manko på sosialt samvær, ingen «endelig fredag», ikke en ferie fra jobben, osv. Men duverden så gode vi blir på å se det positive i, og glede oss over, de små mestringene. Klem til den store hverdagsheltinnen du er <3

    • Nei, her er det ingen fritid fra «jobben» nei, smertene og plagene tar ikke pause de. Kanskje man får kjempet seg til noen smertefrie timer her og der, noen timer med søvn. Det nytes.

      Men ja – jeg som var verdens mest utålmodige menneske før og helst skulle ha alt gjort i går – jeg har blitt mye mer sindig, rolig og tålmodig nå. Det er rart. Men jeg må jo.

      🙂

      Så skal det også sies at _på tross av alt_ så er jeg veldig lykkelig med det jeg _har_.

  4. Anbjørg sier det veldig godt -tusen hjertelig takk til henne! <3

    Og du trekker ut noen av de viktigste tankene jeg selv har rundt dette.
    OM jeg bare kunne bli frisk av å trene, jeg skulle vært flinkest i klassen.
    Det er bare så bakvendt når alt man gjør gjør en sykere.
    TAKK Cat, for at du setter ord på det idag! Det gjorde godt!
    StoooooooR KleM <3

  5. Hei, jeg likte den kronikken veldig godt. Satte liksom ting litt i perspektiv ja.
    Tillater meg å sette inn et lite kjettersk dikt her, håper du tåler det. Erfaringer kan være så mangt.

    IKKEMESTRING
    jeg sier:
    nei til å mestre
    erfarer nå å ikkemestre
    med meg har det vært
    alt for mye mestring

    jeg har mestret og mestret
    til jeg nesten mistet pusten
    nå trenger jeg mestringsfri
    jeg må mestre det å ikkemestre

  6. Ligger godt Anbjørg Sætre Håtun! Hun evner å se de store linjene, og har jo selv slitt med en «variant» av ME etter kreftbehandling. Hun er overraskende reflektert til å ha tatt LP og være bestis med Live Landmark;).

    • Hm… Det viste jeg ikke! Hun flagger aldri med det offentlig, ære være henne for det! Traff en profilert person som iherdig prøvde å selge LP til meg (på en nokså aggressiv måte). Denne personen er også bestis med LL…

      • Ja, jeg har sett en del «kjendiser» av varierende forbokstav der inne på siden hennes. Må forøvrig slutte å snoke der, kjenner blodtrykket stiger med en gang.

        Jeg mente forresten ikke at alle som har tatt LP ikke er reflekterte. Man er bare despo etter å bli frisk.

  7. Ja, var ikke denne kronikken flott: Denne kronikken og ditt innlegg var GOD lesning på en grå,tåkete novemberdag………… Håper du har gode dager!

  8. ‘Hver dag er en øvelse i steinhard selvdisiplin for å ikke overdrive, slik at man blir verre. Jeg må utvise mer tålmodighet og disiplin i dette enn jeg noen gang har måttet gjøre i studier, arbeidsliv, vennskap, samlivsbrudd eller treningsprogram.’

    Sant. Samtidig skamme seg, dekke til, ikke avsløre hvor lite man får til. Late-som-leken. For hvem kan tro at det virkelig er sånn, uten at man blir sett på som en selvopptatt syter eller underyter?

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.