I dagdrømmen min har jeg smalt skjørt og dressjakke. Jeg har en pen mappe med en iPad og telefonen min. Jeg er på vei til et viktig og interessant møte. Akkurat slik det var, akkurat slik det burde være.
Det er en ting som virkelig går inn på meg av og til, og spesielt har det gjort det i det siste, og det er diverse utsagn fra folk om hvor travelt det er på jobben og hvor slitne de er.
La meg først si at jeg for all del respekterer at dette er et reelt problem for dem som har det, at det oppleves som et slit og at mange stresser og får plager av dette. Jeg skjønner tidsklemma, jeg har selv jobbet så mye at jeg har hatt store problemer med å balansere jobb og privatliv. Jeg har selv jobbet så mye at jeg nærmest har kollapset av slitenhet, og blitt syk i helger og ferier fordi kroppen har vært «på overtid». Så ja, jeg vet at det er travelt på jobben.
Men likevel…. Jeg lurer litt på hva som foregår oppe i hodet til dem som kan sitte rett ovenfor meg og klage over dette gang på gang på gang. Det gjelder venner, familie, bekjente… Jeg tenker ikke på statusmeldinger på Facebook, men på direkte kommunikasjon. Jeg tenker på de som sender meg lange meldinger om alt det morsomme de gjør på jobb – og likevel klager over hvor mye de har å gjøre.
Ville disse samme menneskene sittet ovenfor en person uten bein og klaget over hvor tungt det var å gå skogstur, eller hvor slitne de var i beina etter å ha vært på trening? Jeg tror jo ikke det, jeg tror at de ville skjønt at det var ufint overfor en som ikke kan gå selv.
Av og til får jeg lyst til å smekke dem i hodet med noe hardt. Ikke en stekepanne eller noe farlig, men kanskje en litt tynn bok, slik at de ikke ble skadet, men bare fikk seg en SMEKK og et utrop om at jeg ville faktisk gitt en arm og et bein for å kunne jobbe, så ikke sitt der og gni salt i såret med at du har det så travelt på den interessante jobben din som gir deg en god lønn hver måned, lar deg møte mange andre interessante mennesker og være med på mange, flotte ting!!!
Jeg skulle ønske de hadde spurt meg om hvordan det var å ikke kunne jobbe, og jeg skulle fortalt dem at det føles uendelig sårt.
Det er som å være den lille jenta i skolegården som ikke får være med å leke, men som blir stående for seg selv i en krok og skrape med skoen i grusen mens hun håper på at friminuttet snart skal ta slutt slik at hun kan gjemme seg bak pulten sin igjen.
Det er så forferdelig sårt når julen og helligdagene er over og det føles som om «alle» går tilbake i arbeid igjen, at «alle» andre enn meg får lov til å bidra med kunnskap og kompetanse og tjene egne penger de kan betale nyttig skatt av, mens jeg bare sitter her og er en unyttig klump som fellesskapet må betale for.
Samtidig, vel… jeg vil jo gjerne være en god venn. Jeg vil jo høre om det folk opplever på jobb, kunne snakke om deres hverdagsliv, få høre hva som skjer. Jeg vil jo ikke være en grinebiter ingen har lyst til å snakke med fordi jeg ikke tåler å høre ting.
Det er bare så ufattelig sårt å sitte og høre på noen ganger. Så ufattelig hardt å holde maska.
Jeg starter på en måte året med blanke ark likevel. Håper at jeg på et eller annet vis kan «tilbakeføres til arbeid», slik NAV så pent uttrykker det. Å finne et sted å gå tilbake til, eller skape mitt eget. Vi får se hvordan det blir.
Jeg bare kjenner at jeg orker ikke mer klaging om hvor travelt folk har det på jobben akkurat nå. 🙁 De aner ikke hvor heldige de er….
31 kommentarer
Det er irriterende! Og jeg må høre på en som er 100% arbeidsfør, men som ikke jobber fordi vedkommende ikke får den jobben han vil ha. Andre jobber er ikke bra nok. Jeg skulle gjerne gitt vekk alt jeg eide om jeg om jeg kunne klare å livnære meg selv av en jobb, noe jeg aldri har hatt sjansen til. Men så kan det kanskje hende at noen er misunnelig på meg, siden jeg har noe å sysle med nå. Men jeg klager i alle fall ikke og det er en krevende balansegang, selv om det er veldig givende.
Folk som er friske vet som regel ikke hvor godt de har det. Det vet ikke om noe annet, og ofte synes jeg de som klager mest er de som egentlig har minst å klage over. En gang følte jeg meg ganske dum selv, jeg sto og klagde over den dårlige måten jeg blir møtt på av NAV. Hun ene som hørte på meg er fra Irak. Der har de jo ikke engang NAV. Greit å få ting litt i perspektiv for meg også noen ganger.
Ja, vi har godt av å få ting i perspektiv, både den ene og den andre.
Nå var det faktisk en venninne som sa til meg i går at jeg bidro til at hun så hvor godt hun hadde det med god helse, god (om enn travel!) jobb etc. Det er jo godt å høre!
Det er egentlig utrolig hvor lite sosialt intelligente folk kan være, på den annen side er det ikke overraskende. Da jeg for noen år siden måtte bo på hybel i en annen persons leilighet, fikk jeg en dag mail fra en venninne som skrev om hvor kjipt det var å komme hjem til den store, tomme leiligheten sin. Jeg skulle gitt alt i verden for å komme hjem til en slik leilighet, hun visste for øvrig om den trasige bosituasjonen min. Da burde jeg vel ha svart at jeg veldig gjerne skulle ha byttet med henne, men hun ville neppe ha byttet med meg. Men så vil man jo være en god venn, en som skriver oppmuntrende mailer og er hyggelig å ha med å gjøre. Man ønsker jo ikke å framstå som sur og bitter på grunn av de problemene man har.
Nei, det er nettopp det… man ønsker ikke å fremstå som sur og bitter. Kanskje man bare må prøve å ta det med humor på et vis? For jeg synes at man bør si fra på en eller annen måte, slik at den det gjelder får beskjed om at det faktisk er å dumme seg ut å si sånn.
Den sårheten tror jeg mange av oss har kjent på…Man skal ha sterk rygg for å klare å leve/ skape en plattform for et godt og verdig liv i utenforskapet/ utenforlandet….Noen dager er man selvfølgelig mer sårbar og sensitiv enn andre og da kan man føle seg veldig alene. Svak og utrolig sterk på samme tid. Jeg har mange ganger sittet i type kommunikasjonssituasjoner som du beskriver over. Det føles lettere surrialistisk for å si det sånn. Og så er man da oppdratt til å være både høfelig, hyggelig og engasjert/ interessert vis-a-vis motparten. Nå er det slik for egen del at jeg gjerne skjermer en del av omgivelsene mine fra fortellingene om egen sykdom. Du vet hvor intens tilstede sykdommen kan være og ofte kan formen variere fra time til time. Mange av de som treffer meg, glemmer at jeg syk fordi jeg har blitt så flink til å mobilisere. Og å leve på toppen av nedsatt allmenntilstand, svingende kvalme, hodepine m.m Man vil så desperat ha et liv…! Bruke enegi for å få energi, nytt påfyll, input, et livsinnhold….! Nester hver gang jeg deltar på noe større sosialt ender det med krasj. Det koster !. Ingen ser meg når jeg ligger alene på sofa`n i to døgn i etterkant og må betale prisen.
For da er funksjonsnivået slik at jeg bare er komfortabel med å ha mannen min i nærheten som hjelper og samtalepartner….Det omgivelsene ser av meg på gode dager ser jo tilsynelatende normalt ut, men det representerer kanskje en fjerdedel av livet mitt. Det meste av tiden går med til restitusjon og balansert aktivitet i heimen. Jeg kjenner at jeg har stort behov for genuine samtaler med genuine mennesker…Staffasje kan være gøy det men behovet og lengselen etter det som er «sant» og «helt blir bare størrer og større….
Ønsker deg en god dag, Cat 🙂 Klem
En riktig god dag til deg også! 🙂
Ja, vi mobiliserer og viser oss fra vår beste side utad. Vi hadde jo ikke orket hverken besøk eller å gå bort når vi var dårlige uansett. Nesten så jeg har tenkt på å få mannen til å dokumentere med bilder og video hvordan ting er når jeg er virkelig dårlig… neida. 🙂
Men det er et godt poeng. Denne sykdommen blir på sett og vis «usynlig» for de som kjenner oss. Det er kanskje ikke rart at det dukker opp misforståelser etc. da. Vi får vel prøve å være overbærende i en viss grad til det, selv om det krever en sterk rygg.
Klem
…apropos : av og til, tror jeg rett og slett man må ha hatt skoa på foten selv for å kjenne hvor den trykker….Men samtidig har man jo en slags forventning om at oppegående mennesker skal kunne ha både evne og vilje til å kunne sette seg inn i et annet menneskets situasjon…
«De friske» har selvfølgelig også et behov for å snakke om sin hverdag og sitt liv. Og det er jo både legitimt og lov….Men det må gå an å bruke «empati/-solidaritets-filteret»
litt oftere eller… 😉
Jeg er så enig. Jeg får alltid høre hvor flink jeg er og at jeg får til alt.
Alt!!!
Jeg føler jeg ikke får brukt mine kvaliteter og resursser i det hele tatt. Jeg er blitt som en åpen brønn, har så lyst til å falle ned i mørket og bli borte. Hvorfor? Fordi jeg klarer ikke å ta vare på alt som jeg ønsker det. Skal jeg jobbe litt(ti timer i uka) så greier jeg ikke å ta meg av hverken hus, hjem eller økonomi. Jeg fikk meg en overraskelse og sjokk over min egen fustrasjon over det å ikke jobbe overtid nå og da eller bare det å ha vanlig lønn. Slik at jeg kan betale mine ekstra utgifter…eller bare helt vanlige. Men så må vi spise kneip og fisk i de neste ukene fordi jeg ikke klarte å leve opp til det som var viktig i livet.
Uansett om jeg har klart å få meg egen butikk, og holder kurs så er jeg fremdeles syk, jeg er syk. Det gir livet en mening å gjøre noe kreativt. Men det koster mye, jeg har nav med på laget mitt. Med det gjør også at jeg må jobbe mere, og det er slitsomt å levere i fra meg en rapport om meg selv hver 14 dag. Men likevell er jeg heldig som kan jobbe litt og har egen bedrift. Men etter jeg startet opp i oktober har jeg blitt mye sykere. Ligger mye mere og har mere smerter.
Jeg tror jeg heller vil være stolt og syk, enn å være syk og i arbeid og bli mye sykere.
Og så har jeg sluttet å drømme om å bli frisk, men prøver å gjøre noe med det som livet som det er. Men fornøyd er jeg ikke over situasjonen min………
Dette er også en veldig viktig lærdom – at de som kanskje har sykdom i «lett» grad, slik man f.eks. sier om ME-pasienter som klarer å være litt i jobb – fortsatt er satt veldig mye tilbake. VELDIG.
Det er folk som ikke må ligge i sengen hele dagen, men som likevel ikke får hatt et normalt arbeids- og sosialt liv. Det er de som klarer å jobbe noe, men som kollapser når de kommer hjem og må la alt annet skure og gå for å holde ut de få timene i uka. Her er det nok en del mørketall tror jeg.
Håper at du ikke jobber deg sykere, Lykke. Det å miste helsa er ikke jobben verdt. *klem*
Skulle ønske jeg hadde lett grad av ME, kanskje jeg og symaskina har greid å få min moderat til alvorlig grad til å bli mye bedre. Men en må passe på som du sier Cathrine. Jeg klarer ikke å gjøre noe hjemme hvis jeg er ut av huset. Heldigvis har jeg store barn som støtter mamman sin i dette med butikken. Og så er det veldig morro.
Klem
Jeg kjenner meg igjen, deler dine synspunkt, og tenker: De skulle bare visst! Samtidig er jeg glad på deres vegne for at de ikke vet.
I mine aktive dager, prøvde jeg konsekvent å ikke bruke uttrykk som «Jeg har det så travlet» eller «Jeg har ikke tid», både hjemme og på jobb, selv om jeg faktisk hadde en del å henge fingrene i med fire barn og lederserstillinger uten definert arbeidstid. Jeg tror det gjorde noe både med meg og dem jeg var sammen med i de periodene jeg lyktes med det. Det er ok å si at «dette tar vi en annen dag», «la meg få en time, så kan vi snakkes» , men «jeg har ikke tid» var og er bannlyst her hos oss. Alle har 24 timer i døgnet, og ansvar for å bruke dem fornuftig. Så får det være opp til den enkelte hvor mye en vil stresse det. For mange av oss er det faktisk kroppen som bestemmer. Og den nytter det ikke å lyve for.
Nei, når kroppen sier stopp og setter på nødbremsen så har man ikke så mange valg.. 🙂
Kjenner at jeg er glad for at mine nære og kjære ikke egentlig vet hvor ille dette er heller. Jeg tror jo også det er nødvendig for dem – som for meg – å klare å ha en viss distanse til graden av lidelse i dette. Det er for vondt å tenke på at de man er glad i er syke og plages, hele tiden.
Når noen klager over uvesentlige ting til meg, f.eks over to kilo for mye når jeg dessverre og tydeligvis har adskillig flere …
Eller over at de blir så slitne (og så ramser de opp alt sammen for meg-),- da sier jeg prompte: » å DAKKKAR deg`a !!!! »
Og så flirer jeg av dem, slik litt lunt og skøyeraktig…og da får jeg høre at de vet at det var litt dumt å klage akkurat til meg….
Men et tynt hefte å slå dem i hodet med er kanskje også en god løsning. det nytter nesten ikke å forklare,de mister budskapet ditt fordi at de blir litt støtt fordi de vet at de har dummet seg ut.
Humor derimot…
Det enkleste er ofte det beste?
Veldig flott at du klarer å ta det med humor Vicky! 😀 Skulle ønske jeg var like kjapp som deg – alltid!
Etter tretti år med ufattelig dårlig helse og maaange elendige svar fra min side på kommentarer som jeg ikke tenkte raskt nok til å svare på, ble jeg nødt til å tenke ut noe som ligger klart i knotten!!!
Det er IKKE meningen å virke overfladisk eller frekk heller, jeg vil bare at venner og bekjente uten å miste ansikt skal forstå at det finnes problemer og så finnes det PROBLEMER.
Og som jeg har sagt før, når noen sier at «jeg har aldri vært syk så jeg vet ikke hvordan det er»,- og de med det tydelig signaliserer at dette ikke er noe de bryr seg om så mye heller,- ja da sier jeg at for min del er det slik at jeg ikke trenger å brekke foten og ha gips i fem uker for å forstå det meste om hvor vanskelig det er å brekke foten.
Men det som er problem for meg er at jeg føler at «de andre» har så mye å fortelle om mens jeg har et så lite liv at jeg liksom ikke har noe særlig å bidra med i konversasjonen.
Jeg er liksom flink til å holde ut jeg. Punktum.
For meg er det for lite…
Og som om det ikke var nok så er det vel slik at når vi HAR greid å gjøre noe,- så er det et bevis på at vi ikke lider såååå veldig likevel. Som om det er et must å være i et mørkt rom uten stimuli før de skal synes synd på oss.
UÆH!!!
Detta er tøft, Cathrine!
Men,-gleden min over å være flink til å holde ut er likevel stor, særlig fordi det gir mannen min mye glede, Tenk om jeg skulle gått rundt og vært definert av sykdommen min og stakkarslig og trist. Han tar imot alle klemmer og latter og smil,- og en hel del tårer. Men jeg vet han har det ok sammen med meg, fordi jeg er så flink til å holde ut!
Hmmm….
Sårt å lese for det er mine tanker også, litt godt å lese for da er jeg ikke alene med disse tankene. Klem til deg <3
Sammen er vi mindre alene vet du. <3 Stor klem tilbake!
Jeg skjønner deg utrolig godt, men i forhold til skole. Mitt høyeste ønske er å bli frisk nok til å tilbringe 7 timer av dagen min på skolen, og x antall timer etterpå med skolearbeid. Lære nyttige ting, utvikle meg selv og bare bli klar til å begynne på et nytt kapittel i livet med studier og jobb og flytting. En annen ting jeg er lei av, er å være «hun med ME», og at 99% av det jeg kan bidra med om meg selv i samtale med venner og kjente, er om behandling eller å forklare hvordan ME fungerer, eller bare ingenting i det hele tatt fordi det er så lite som skjer og så lite jeg har krefter til.
En setning jeg bet meg merke i fra en artikkel jeg leste i går (http://exposingthetruth.info/top-five-regrets-of-the-dying/): «health brings a freedom very few realise, until they no longer have it». Det skulle jeg ønske at flere skjønte, og det før de opplever hvor sant det er selv.
Men så er det mange ting jeg er takknemlig for også, for jeg har det på ingen måte kjempefælt (det er mange i verden som er langt mindre heldige enn meg, Diva over her beskrev det fint). Noen ganger føles det bare som om at det kjipe overstyrer det positiviteten, det er liksom ikke så lett å være glad for at jeg har et fint hus å bo i, når jeg stort sett er lenket til det mot min vilje.
Det hadde vært kjempeflott om du kunne få til litt arbeid i år, jeg krysser fingrene for deg 🙂
Krysser fingrene for deg tilbake!! 🙂
Jeg har lært mye om stressmestring og føler vel at jeg har mye å bidra med overfor klagete folk, men opplever ikke slike folk i min krets, heldigvis. På Fb, derimot, kjenner jeg noen ganger et visst destruktivt behov for å sutre «Vær glad du har en jobb», men på den andre siden er denne sosiale klagingen et slags grunnleggende behov for mange. Det er denne måten de snakker på, denne måten de tenker på. Og det gjør hverdagene deres tunge. Det er da jeg ser fordelen med å ikke jobbe. Jeg slipper en del konflikter, men får de igjen på mange andre områder.
Noen ganger kan slike folk trenge en påminnelse om hvor heldige de er, de vet det jo ikke.
Nei… jeg visste det vel heller ikke selv, før jeg ble så syk. Så jeg klandrer på ingen måte de som er friske for at de har «hverdagsproblemer». Det er reelle problemer det også!!
Tror det varierer veldig hvor tøft det er å fronte slike uttalelser, ut fra dagsformen.
Jeg forstår godt den følelsen du beskriver om den lille jenta i skolegården som ikke får være med å leke, men som blir stående for seg selv i en krok og skrape med skoen i grusen mens hun håper på at friminuttet snart skal ta slutt slik at hun kan gjemme seg bak pulten sin igjen. Det gir denne smertefulle følelsen av å være stengt ute. Stå alene. Utenfor. Å være ekskuldert. Det gjør vondt og er veldig sårt. Det gir litt den samme følelsen som å bli blokkert på facebook. Du kan ikke delta i noen diskusjoner lenger fordi du ser ikke hva de som har blokkert deg skriver.
Er du syk og blir utestengt eller blokkert av medpasienter gjør det ekstra vondt. Som syk så trenger du noen å snakke med, men dine medpasienter blokkerer deg, stenger deg ute, boikotter deg og tier deg ihjel. Selv om du prøver å strekke ut en hånd så tar de ikke imot den. Det er sårt å bli forlatt av «sine egne».
En dag kan det jo hende at du kan jobbe igjen cat. 🙂
Vi får krysse fingrene for at vi alle kan jobbe igjen. 🙂
Som alltid, velformulert og flott innlegg.
Kjenner meg så godt igjen i det du skriver om her.
Jeg har flere ganger ønsket meg både et lett hefte, evt. en tung stekepanne, til å dunke folk litt i hodet med!
Ikke klag til meg om at du er sliten etter (selvvalgt) 10-timers arbeidsdag. Jeg klarte ikke dusje samme dagen, for da hadde jeg ikke klart å lage og spise frokost! Nei, jeg er ikke heldig som «slipper stresse»….
Når jeg igjen har forklart at jeg er nødt til å velge vekk det å heie på sønnen min når han spiller håndballkamp. Jeg vet jeg hadde kollapsa etter noen minutter, maks et kvarter, i slik hall-støy, etterfulgt av etpar dagers ekstra nært forhold til senga……. Da har vi «funnet ut» at vi trives bedre med at jeg venter hjemme, kan hvile imens kampen er, og så får jeg kamp-sammendrag mens vi spiser middag, sammen! Da hjelper det jo lite å høre at «jammen jeg blir jo også sliten av den støyen»…. Javel, men ikke så sliten, for resten av dagen fylles med både resturantbesøk, kino, og venner på kveldsmat, samme dagen! GRR!
Ikke meningen å klage til deg her, for dette er jo egentlig en positiv blogg, som gir meg mye glede. Jeg ville bare si at dette kjenner jeg meg så igjen i!
Jeg er også så glad for at du skriver så bra, og deler med oss!
Tusen takk, Cat!
Må resten av uken bli fantastisk!
Jeg skjønner veldig godt hva du mener, og det koker inni meg av folk som sier «jammen jeg blir jo også sliten…»
Har hørt dette gå igjen i alt fra kjøpesenterbesøk, fester og sammenkomster, helger med barn…
Javel, du blir også sliten… men det er ikke SLITEN jeg blir, jeg blir SYK. Greit at de blir slitne av å gå på kjøpesenter, men de blir kanskje ikke liggende alene i mørket i tre dager med feber, kramper og store smerter…
GRRRR!!!
Nemlig, det er sånn det er!
Jeg har så smått begynt å si at «jeg blir syk» heller enn at «jeg blir sliten».
Vanlig slitenhet er nok mer en sunnhetstegn, men det er ikke slik det er for oss med ME, vi blir syke!
Det er irriterend med folk som skal allminneliggjøre alvorlige symptomer. Jeg blir også sliten… jeg har også smerter noen ganger, men bryr meg ikke om det… jeg hadde også influensa og var sengeliggende i en uke… Sukk!
Takk for at du orker å sette ord på de såre følelsene jeg (også) har – men ikke har orket å sette meg inn i IKT nok til at jeg klarer blogge om selv.. fordi jeg alltid har likt å skrive.
Og fordi jeg trenger det. Men jeg makter ikke.
«Betaler gjerne for å oppleve»bildet»mange gir..jobb,seminarer,nettverk,en vanlig lunsj for pokker..
Byttes i skrog som må være helt friskt.» ;o)
En annen ting jeg kunne tenke meg å se etter om du har blogget om; er ensomheten..for vennene forsvinner..og over et tiår(og det var mine tredve-år :’-( ) har jeg ikke engang kysset en mann eller blitt holdt rundt..lignende..
Føler de ikke fortjener å date meg engan..det vil jo bare bli brutte avtaler…ja hele smørja som med resten av sosialt liv..bare enda sårere.. Takk for flott blogg,Cat. Var godt å lese den nå.
Uff, nå kom jeg på at jeg rett som det er må høre på en lærer om hvor forferdelig sliten han blir av jobben, hvor lite penger han tjener og hvor krevende det er å stå i en sånn jobb. For ikke å snakke om at jeg må høre på at det er stigmatiserende å være lærer og hvor langt ned på rangstigen de er. Det er godt mulig at læreryrket er tøft, men hallo da!!!! En gang stoppet jeg munnen på han, for det tok så av at det hørtes ut som han var en langtidssyk, stigmatisert ME-pasient. Han klager mye mer enn noen langtidssyk jeg har møtt. Men han er altså frisk, kan dra på heisatur til syden eller ta seg en fest i helgen uten at han må sykmelde seg etterpå. Det kan faktisk ikke jeg, men likevel må jeg alltid høre om hvor sliiiiiiitsomt det er på jobben.
Jeg tror faktisk jeg må si ordentlig fra en gang. Han roser jo ofte meg for at jeg sjelden klager over smerter og at jeg har blitt syk/utmattet av en overanstrengelse, for sykdomsprat liker han ikke, etter å ha hørt på hans foreldre klage i oppveksten.
Argh, det var dagens utblåsning. Har tenkt en del på dette siden du skrev denne bloggposten.
Så utrolig bra skrevet!
Kommunikasjon er et spennende felt… Da jeg sist var hos saksbehandler hos NAV (den syvende jeg har møtt) og skulle beskrive sykdommen ble jeg møtt med: «Jeg blir også sliten etter et møte som dette!» Etter jeg hadde fortalt hvor knust jeg var under/etter forrige NAV møte der jeg ikke klarte å konsentrere meg og husker knapt siste del av et 1 times møte.
Ahh..her har jeg møtt en saksbehandler som ikke ANER hva ME er- og jeg orker ikke bruke min lille energi på å prøve å forklare henne, var min tanke. Kommunikasjon på hver vår planet…
Man blir litt som strutsen…stikker hodet i sanden fordi man ikke orker å ikke bli trodd.
Jeg forstår desverre godt hva du beskriver…
Tusen takk for gode og nære kommentarer dere! Jeg har ikke krefter til å svare grundig på hver og en akkurat nå. Men jeg tar virkelig til meg deres ord, og ser at vi er mange som sliter med disse følelsene og tankene. Store ønsker om bedre dager til dere!! <3