Det hender (oftere enn før) nå som jeg er syk, at jeg føler at ingenting jeg gjør er bra nok. For det er så utrolig mye jeg ikke kan gjøre, eller som jeg ikke får gjort. Jeg får ikke vært den produktive personen jeg vil være, jeg får ikke vært den kjæresten eller venninnen jeg vil være. Jeg får ikke tatt hånd om mine kjære på den måten jeg vil, eller meg selv for den del.
Dette er ting som gnager. Følelsen av at selv om jeg har klart å lage middag en dag, så er ikke klesvasken tatt. Eller om jeg kom meg på besøk til en venninne en gang, så var det fortsatt 5 andre jeg ikke har klart å holde kontakten med.
Å klare å være fornøyd med det man får til, når det man får til er så uendelig mye mindre enn før, er en øvelse i tålmodighet og faktisk sterk tankekontroll. Jeg har lurt mange ganger på hva det faktisk gjør med psyken vår å måtte (ja, måtte) klare å være fornøyd med å ha hentet posten en dag. Denne øvelsen i å «se glede i de små ting», som så mange fremhever som en dyd. Vet de egentlig hvor vanskelig det er?
Det verste er hvis noen rundt meg uttrykker skuffelse over funksjonsnivået mitt. Egentlig kan man ikke forvente annet. De sørger de også, over å ha tapt en aktiv partner, en sosial venn. Det er ikke rart at irritasjon og sorgen deres kommer til uttrykk på ulike måter. Men det er en ekstremt sår «beskjed» å få. Det kan være en partner som kommer hjem og ikke ser det man har fått til, bare det man ikke har fått til. Det kan være en venn som ikke klarer å la være å uttrykke irritasjon over nok en avlysning i siste liten.
Veldig få klarer å skjønne hva «energiøkonomisering» og «aktivitetsavpasning» betyr i virkeligheten, for egentlig vil alle fortsatt ha en bit av deg! Og alle har en formening om at du skal klare akkurat deres prosjekt. Det er bare denne helgen jeg er bonusmamma, jeg kan ikke endre tidsfristene til NAV, det er bare ett brev, en mail, en telefon… hver aktør ser ikke at summen av alle de små bitene jeg gjør kanskje overstiger mer enn det jeg klarer.
Men nå skriver jeg meg bort, som så ofte før!
Jeg kan ikke gjøre annet enn mitt beste!
Og jeg skal love deg, den jobben jeg gjør nå hver eneste dag med å forsøke å få hverdagslivet til å henge sammen på best mulig måte med avtaler, mat, hvile og smertelindring (blant annet) er den mest hektiske og krevende jobben jeg noen sinne har hatt. Ja, jeg har nærmest krøpet oppover trappene her av utmattelse etter en 70-timers arbeidsuke på reisefot, men jeg ville heller ha gjort det hver eneste uke enn det jeg gjør nå.
Det jeg vet et er at går jeg over grensene for lenge nå, som blir jeg ordentlig sjuk. Jeg har vært der, og jeg vil ikke tilbake. Derfor jobber jeg steinhardt med meg selv for å akseptere at jeg faktisk gjør mitt aller beste hver eneste dag – og at det er godt nok.
21 kommentarer
Tusen takk Cathrine for at du setter ord på mange av mine tanker og følelser. Det er kjempevanskelig dette med å være fornøyd med det du klarer når du har lyst til å gjøre så veldig mye mer. Å lese bloggen din i dag, var som bestilt for meg, her jeg ligger som et slakt i sofaen etter å ha tøyd strikken litt for langt (igjen) «Influensa»symptomer og følelse er resultatet hver gang jeg gjør det, men så utrolig vanskelig å lære at litt er nok. Klem til deg 🙂
*Applaus*
Kjempebra skrevet, søta! 😉
Dette er steintøft, samtidig må man nesten bare øve på å være fornøyd når man har gjort sitt beste. Det er alt for «dyrt» å ikke lytte til kroppen, og krasj kan være veldig langvarige, dèt vil man IKKE!! :/
Men det er en kamp å stadig nedjustere sine forventninger og hele tiden finne nye ting som kan gi livskvalitet. Omstillingen av hjernen og følelsene er ikke gjort i en sving, og det kommer hele tiden nye «slag» og tilpassninger man må gjøre. Nye omstendigheter og ting man må bearbeide…. håper vi blir friskere snart, alle sammen!
Likte det bildet! Man kan ikke gjøre mer enn sitt beste. Så da er det godt om man klarer å være fornøyd med det!
Stoooooor KleM <3
Mm nikker enig.. Det er tøft, til tider veldig tøft.
God og varm klemm ♥
Ja, slik er det..
Orda dine fekk meg til å leggja inn eit lite apropos på bloggen min: om å koma til kort.
Så bra formulert og skrevet!
Takk!
Men vi har nok kommet et godt stykke på vei når vi kan si at dette er «godt nok», og det er vi selv som setter grensene. Men lett er det ikke….
Gjenkjennelig, på min måte.
Jeg for min del tenker ikke i «tenkekontroll», men i aksept. Med det mener jeg at jeg forsøker å akseptere at jeg føler at jeg kommer til kort. Den følelsen er der også, å kjempe mot den tar krefter.
Tenkekontroll virker som nok et krav for meg. Men det er meg det.
Takk for et veldig bra innlegg! Det er som du sier fryktelig vanskelig å være fornøyd med det man greier, når det er så veldig mye mindre enn det man greide før. Når leiligheten min ser ut som et katastrofeområde, papriarbeide hopper seg opp og en rekke personer venter på at jeg skal ta kontakt, er det ikke lett å være kjempe fornøyd med at jeg fikk ut restavfallet… Det er en tøff kamp, og det er en kamp som må kjempes hver bidige dag.
Men man må jo bare tenke som du skriver. Vi gjør sågodt vi kan:)
Kjenner meg nok igjen her…
Dette innlegg passet veldig fint for meg i dag, tusen takk for at du setter ord på sånne følelser. Klem til deg!
Kjære deg.
Dette var virkelig rart å se. For jeg er inne i en periode med maaange slike tanker. Og her ser jeg hvor vanlig det er blant oss, noe jeg jo vet men kanskje man trenger å se det at man er normal i den unormale situasjonen.
Ordene dine trigget tydeligvis mange følelser. Og vi trenger utløp for dem.
Det er det vi trenger mest, å ha noen å si det til. Uten sminke.
Og jeg har gjort det som flere her advarer mot, jeg ble bedre en periode etter å ha kuttet ut trådløst system i huset. Og kreftene ble brukt.Forsiktig. Men… sakte og sikkert, og uten å føle at jeg gjorde noe så veldig galt, gravde jeg møysommelig meg ned i den store grøfta der vi ligger, vi som ikke greier omtrent ingenting annet enn en sjelden dusj. Og sitte og smøre en skive og så plumpe ned i seng eller liggestol igjen
Jeg kan ikke få sagt hvor ille det føles, og jeg sørger så veldig for tiden, For jeg ser det vil vare slik en stund til. Så Cathrine, sett grenser for deg og vær bra nok.
Det er sånn du selv blir bedre slik at kravene de andre synes å stille,- en dag blir dine gleder.
Jeg lurer på om jeg vil holde ut med humøret i behold. Den personen som er meg forsvinner liksom i en tåke.
Men jeg skal nok greie det.
Det hjalp å lese bloggen din nå. Takk! Du er så verdifull som syk, fordi du gir oss andre ordene vi kanskje ikke kan si til andre. Så vit det at dette er en stor og viktig jobb. Så får du heller besøke oss usynlige her ute i world wide web`en… Sammen er vi sterkere. Tror nå jeg!!!
Gjenkjennede ja… men vanskelig å akseptere for seg selv.
Det er så lett å tenke at en hele tiden skulle prestert litt mere. Ikke bli deppa fordi en blir så sliten av en «bitteliten» aktivitet.
Det er vanskelig å akseptere at jeg faktisk gjør mitt aller beste hver eneste dag – og at det er godt nok.
Kjære alle virkelige hverdagshelter med stor H.. 🙂
Ja, dere/ vi gjør en heltemodig innsats hver dag !…
Selv om jeg selv er inne i en bedre periode nå og ikke er av dem som har de største funksjonsnedsettelsene (kan jobbe litt), har også jeg krevende perioder som ofte er usynlig for omverdenen. Perioder hvor jeg må gå mange runder med meg selv
for å opprettholde fokus, retning, mening osv. Jeg kjenner at det krever sterk rygg, å stå alene med disse utfordringene. Å skape mening i dårlige perioder, å forholde seg til at man ikke kan bidra i det familiære slik man gjerne skulle, at andre familiemedlemmer må kompensere, at man stadig må melde avbud vis-a-via venners initiativ, at det lille bidraget i arbeidslivet i perioder blir avbrutt av gjentatte sykemeldinger som noen kolleger må «betale» for…Man sitter med en romslig sekk av skyldfølelse, skam, bekymringer, usikkerhet, sosial isolasjon og ikke minst en usynlig sykdom med mange krevende symptomer, som skal overvinnes bak lukkede dører…Alt skal takles og sorteres på optimalt vis. Selv snakker jeg bare om disse tingene med mannen min og andre me-syke. Jeg innser at det kan være vanskelig for omverdenen å forstå…Jeg forsøker å beskytte meg for ytterlige stigma og gryende fordommer, slik situasjonen dessverre er i dag. Kostnaden blir at jeg i større grad må bære utfordringene alene.
Å dele gleder og sorger mht helsetilstanden slik du gjør og har gjort, Cat er suveren «kollegs-støtte» :)…Takk for det…! Tror nett-felleskapet betyr utrolig mye (!) for livskvaliteten for oss alle.
Nå håper jeg bare du også går mot bedre og lysere tider og kjenner på og tar med deg varmen og kjærligheten fra hver av oss videre… Sammen er vi mindre alene. Sammen er vi sterke !
Stor tilfriskningsklem fra Lilja 🙂
Tenker på deg – og føler med deg!
God helg fine du 🙂
Klem Lokki
Vi er mange langtidssyke som lever med den sorgen. Snakket nylig med en ufør tømrer. Han sørger å ikke kunne hjelpe sine barn med oppussingsarbeid i deres hus.
Vi har gode og dårlige dager, når vi takler livet mer eller mindre bra.
Nå logger jeg meg på her, og oi så mange fine kommentarer! Sier tusen takk til dere for kloke refleksjoner og gode ord. En virkelig styrke å ha deres tanker om dette med videre, og de står fint uten at jeg kommenterer hver og en. <3
Riktig god helg til dere alle sammen og stor klem fra meg!
Så fint formulert!
Kjenner meg godt igjen i dette, selv om jeg nå fungerer bedre enn på lenge. Det er fortsatt sånn at jeg må velge bort noe(n), og det er vanskelig å huske på at det jeg gjør er kjempebra og mye mer enn for bare ett år siden.
Ønsker deg en strålende lørdag!
Du har så rett, så rett.
Jeg tror aldri jeg vil komme til å bli utsatt for en større tålmodighetsprøve – noen gang. Å ville så mye – men klare så lite. Jeg veksler mellom å akseptere og å være frustrert. Og jeg øver hver dag på å være i effektiv ro.
God søndag, Chatrine 🙂
Jeg var hos legen i dag, og hun minte meg på å sette meg ett mål hver dag, om det så var å vaske do eller hente posten. Jeg tror hun prøvde å formidle viktigheten av å fokusere på det man klarer slik at man får lokket frem mestringsfølelsen som er så utrolig viktig at vi føler 🙂 Ville bare skrive det 😉
Godt tips det, Støvkorn! 🙂 Viktig at man fokuserer på det man faktisk klarer også, så det ikke blir helt overveldende med det man ikke gjør lenger. Høres ut som en fornuftig lege! 😀
Veldig gjenkjennelig…
Så utrolig bra skrevet! Kan kjenne meg godt igjen.. Traff meg rett i magen.
Klem