Jeg leser bloggen til Mammadamen fast, synes hun skriver mye klokt om stort og smått. Et innlegg som fanget meg var dette om mammarollen i endring.
Jeg tenker at endringer av foreldreskap og -roller er noe vi har måttet forholde oss til alltid, til alle tider, men at det er noe spesielt nå som vi har fått et skifte der mange er i forhold der begge foreldre er utearbeidende helt eller delvis. Det krever sitt, og far har kommet på banen på en annen måte.
Her hjemme er det definitivt Far som er den primære omsorgspersonen når vi har Lille Sprell hos oss. Delvis har det å gjøre med at jeg er syk, men delvis også fordi det tross alt er hans barn, og dermed hans hovedansvar. Så hva er min rolle i dette? Hva skjedde da jeg ble deltids bonusmamma? Var det en rolle jeg var forberedt på? Blogginnlegget til Mammadamen satte i gang noen tanker hos meg…
Da jeg ble samboer med min kjære, fikk jeg også en bonus på kjøpet: En skjønn gledesspreder på 2,5 år som virkelig har brakt mye herlig inn i mitt liv. Det er ingenting som gir meg større glede enn å pønske ut hyggelige ting vi kan gjøre sammen, for så å se gleden i hennes øyne og det strålende smilet når vi kan gjennomføre det. Som å overrekke en gigantisk bukett med pastellfargede gassballonger på bursdagen.
Jeg var på en måte forberedt på at et forhold med barn ville bli annerledes, samtidig var jeg totalt uforberedt på andre fronter. Jeg vil si at det å forholde seg til barnet i seg selv egentlig var den enkleste delen. Jeg føler at jeg alltid har likt barn, og alltid har hatt et godt forhold til og godt lag med barn.
Det å være deltids bonusmamma har så absolutt sine fordeler. Du får nyte helger med lek og moro, kan la oppvasken stå til over helga og heller prioritere å gjøre noe hyggelig sammen. Vi har ikke flere barn å ta hensyn til, og kan gi Lille Sprell vår fulle oppmerksomhet, tid til å snakke, pludre, forklare, tulle, leke og være stille når det trengs. Det er ikke jeg som trenger å bekymre meg over lapper fra skolen, tannlegetimer og krangler med småsøsken. Vi kan gjøre det absolutt beste ut av den tiden vi har sammen. Og samtidig har man helger hvor man bare kan være kjærester, uten barn.
Men jeg går glipp av mange av hverdagsøyeblikkene med bonusbarnet. Blomsterbuketten som er plukket på vei hjem fra skolen, lekselesingen sammen. Å vite hvem alle vennene i nabolaget er, og hvorfor favorittpålegget har endret seg siden sist uke. Jeg er ikke den som arrangerer barnebursdager, eller handler inn klær. Jeg skal ikke på foreldremøter og stolt få høre hvor flink Lille Sprell er blitt til å lese, eller være med på dugnad. Jeg er klar over at mange har andre ordninger, andre samværsbrøker, andre boforhold. Jeg har ikke tenkt å redegjøre i detalj for hvem, hva, hvordan og hvorfor her og nå. Det var bare noen tanker.
Ellers er det noe jeg synes folk bør tenke grundig over, snakke om og finne ut om fungerer godt når de skal involvere seg med noen som har barn fra før: Husk at det er ikke bare barnet du involverer deg med, det er også mor/far til dette barnet, som er eksen til din kjære. Det er kanskje en hel familie på den siden som har sine meninger, sine planer – som kan innvirke ganske kraftig, og av og til kanskje ganske upassende på ditt liv. Når har de ferie? Passer det egentlig med din ferie? Klarer dere å snakke sammen, planlegge, bli enige, eller blir det en stadig kamp? Det er foreldrene som skal planlegge samvær, og kanskje har bonusforeldre rett til å bli hørt om sine ønsker, men i bunn og grunn er du på sidelinja her og må tilpasse deg. Vel, jeg vil tro at det er litt forskjell på om man er i den familien der barnet i all hovedsak har sitt hjem til daglig, eller der han/hun er av og til. Alle har vel sine løsninger på dette. 🙂
«Uforberedte mammaer», skriver Mammadamen som tittel på sitt innlegg. Definitivt en «uforberedt bonusmamma» tenker jeg vi sier her! 😀 Men vi tar det som det kommer. En dæsj sunn fornuft, litt gode råd fra venner med barn, egen mamma, en mann som tross alt har hovedansvaret og vet hvordan han vil ha det (og vi er heldigvis enige om hva som gjelder under vårt tak), og en relativt avslappet holdning til tilværelsen egentlig. Jeg tror vi klarer oss ganske bra så langt, mye tyder på det. 🙂
Kanskje dere som leser selv er bonusmamma eller bonuspappa? Det hadde vært interessant å høre noen av deres erfaringer!
41 kommentarer
Så interessant å høre denne versjonen! Det må være veldig interessant for andre bonusforeldre å lese dine refleksjoner her. Kanskje er bonusmamma nesten mer utfordrende på mange måter … Det virker som om du har tenkt nøye gjennom dette. Og det må være flott å komme inn i livet til et lite menneske på den måten du beskriver også. Å få være med og etterhvert bety mye for henne.
Mange av de tingene du nevner som du ikke får ta del i er lett å ta for gitt som heltidsforelder. Jeg prøver ikke å gjøre det. Men prøver for harde livet å leve i nået hele tiden, og kapre til meg minnene:-)
Jeg er forøvrig helt overveldet over responsen på det innlegget mitt. Dette er noe jeg tenker mye på, så det er ekstra gøy når andre deler og forteller:-)
Takk for kommentar! 🙂
Vi sosiologer er jo også ekstra opptatt av dette med roller og rollers utvikling i samfunnet over tid, så jeg har nok fundert litt på dette vil jeg si.
Jeg føler meg utrolig heldig som har fått en slik sjanse til å bety noe for et lite menneske! Ofte tenker jeg ærbødig på at jeg, lille meg!, får være med å skape barndomsminner for Lille Sprell. Det er store greier! Tenk at hun en dag skal se tilbake på den gangen hun var liten og huske ting vi gjorde sammen… 😀
Det var et flott innlegg du hadde skrevet, ikke rart det fikk mye respons!
Jeg er som deg, bare at jeg er bonusmor til 2. Yngste var også 2,5 da jeg ble sammen med deres far. Hos oss er det også far som har hovedansvaret, men hvilke regler som gjelder under vårt tak, er vår felles avgjørelse. Jeg har også mandat til å ta egne «her-og-nå»-avgjørelser med ungene, og etter snart 8 år er vi en ganske god og sammensveiset gjeng.
Som førskolelærer har det hjulpet meg veldig at jeg vet hvor jeg står ifht det å være sammen med barn. Jeg vet hvor grensene mine går, og jeg har tenkt igjennom barneoppdragelse osv osv..
Så alt det der hadde jeg på stell. Det jeg ikke hadde tenkt over, var motstanden og motviljen rollen som bonusmor førte med seg. «blande seg for mye» «blande seg for lite» «sette for mange grenser» «sette for få grenser» «delta» «ikke delta». Jeg forstod etter et par år at jeg faktisk måtte, i samråd med barnas far og de søte små (som er den forelderen jeg forholder meg til – jeg tar ikke ordre fra barnas mor), finne min rolle selv.
I dag kan barna spørre både meg og far om lov/råd/hjelp osv.
Vi har også ansvar for barnebursdager annethvert år, vi handler klær(da mor ikke sender det med), vi kjører, henter og følger opp. Vi kjenner venner og rutiner, og det er ikke noe «tivolisamvær» her.
Jeg hadde blitt kjempeglad hvis noen hadde tatt litt mer til orde for bonusforeldres situasjon. Få verden til å se at vi ikke er en trussel, men en bonus. Jeg vet at jeg ikke er barnas mor, jeg er Therese, og jeg konkurrerer ikke mot noen, men jeg er faktisk også en viktig del av barnas liv. Yngste kan ikke huske livet før meg, og vi er veldig glade i hverandre. Det er ille når de ikke kan uttryke sin kjærlighet til en bonusforelder uten at det biologiske opphavet sier noe stygt i retur.
Selv om du, og jeg, har ME, så tror jeg nok at et bonusbarn også tilfører livet en ekstra dimensjon. En ekstra glede, og noen ekstra bekymringer 🙂
Lykke til videre i din viktige oppgave som bonusmor!!
Tusen takk for din interessante kommentar, Therese!
Det ser ut til at vi to tenker mye likt i forhold til hva som gjelder når man er under eget tak må jeg si. Det er jo tross alt en familie som skal fungere her hjemme også, selv om man «bare» er bonusmor.
Som deg skulle jeg gjerne sett mer av at noen snakket om bonusforeldres situasjon, både det positive og det som er mer utfordrende! 🙂
Takk for gode ord, og lykkeønskninger sendes deg i retur.
Jeg er ikke bonusmamma, men som mamma har jeg en bonusmamma å forholde meg til. Som Therese sier i kommentaren sin, så er en bonusfamilie en bonus for et barn. Men som mamma tar det kanskje litt tid å komme dit og se det. Det tar tid, også på denne siden, og venne seg til den nye situasjonen.
Etter hvert har vår situasjon utviklet seg slik at jeg har god kontakt med både far og bonusmor. Å få til det ser jeg på som en stor fordel både for oss voksne, men ikke minst gutten som har flere voksne å forholde seg til. Vi har en åpen, ærlig tone hvor vi kan si ting uten at noen blir fornærmet. Da slipper man unna en del misforståelser, tror jeg. Samtidig har vi klare roller i forhold til at det er jeg som er mamma, bonusmamma er det. Det gjør at jeg ikke føler noen trussel om at noen prøver å ta fra meg mammarollen min og at jeg synes det er godt at sønnen min har flere mennesker i livet som er glad i han.
Tror det er viktig, uansett hvilken «side» man er på med en god og åpen kommunikasjon (selv om ikke det alltid er enkelt) og da må man nok gi og ta fra begge sider. Kunne heller ikke fallt meg inn og snakke stygt om bonusfamilie. Det ville også gått utover mitt forhold til sønnen min, som da sikkert ville følt at en stor del av livet sitt kan han ikke snakke med meg om. Det er jo tross alt barnets/as beste det handler om!
Tusen takk for kommentar Tornerose!
Ja, rolleavklaringer og kommunikasjon er nok veldig viktig i en slik situasjon, men samtidig noe jeg vil tro mange synes er en utfordring. Kanskje tror man at slikt skal «gå av seg selv», men det gjør det jo ikke alltid.
Noen mener at en bonusmamma bare skal være som «en god venn» og ikke påta seg noen oppdragerrolle. Andre mener at det skulle bare mangle at en voksne person fikk styre hva som foregår under eget tak. Ofte blir det en balansegang og en vekselvirkning, uten at det går an å bestemme hva som er riktig i hvert enkelt tilfelle eller fra gang til gang. Da er det godt at man kan snakke åpent og drøfte dette de voksne seg i mellom i alle fall. 🙂
Bra blogg!
Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett!
Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [@] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
Tusen takk Magne! 🙂
Takk for interessant blogginnlegg om bonusforeldre! Er bare mamma selv og er sammen med faren, så det er interessant med et innblikk i andre familiesammensettinger.
Synes det er flott at det tas i bruk uttrykk som bonusmamma/pappa for å erstatte ste..!
Ja, det synes jeg også Solsikke! Jeg har aldri følt meg som «stemor» i alle fall… Tror nok at det begrepet er mer eller mindre på vei ut nå? Håper i alle fall det. 🙂
Jeg er også bonuspappa.
Da jeg ble kjæreste med ei som hadde barn fra før, var jeg helt uforbredt. Hun hadde to jenter på 12 og 14 fra før, og jeg hadde ingen erfaring med barn – langt mindre tenåringer.
Det har gått over all forventning. I dag er jeg gift med henne, og barna bor hos oss. Skjønt barn kan de vel ikke kalles lenger. De er to flotte jenter på 17 og 15 år. Forholdet til jentene er godt, og jeg fungerer mer som en rådgiver og venn for dem enn en foresatt, men jeg er også med å sette grenser når det trengs.
Så flott å høre Vegard! 🙂
Kjempebra innlegg:) Har ikke så mange erfaringer selv med temaet, men nettopp på grunn av det setter jeg pris på å høre ulike erfaringer i forhold til områder som dette. Nå skal jeg legge både deg og mammadamen som favoritter på nettsidene mine:)
Tusen takk, Julie. 🙂
Håper forholdet til pappan varer da…….
Det håper jeg også, «øy» 🙂 (Får satse på det altså, har tross alt gifta meg med mannen!)
Hei!
Om man er helt tid eller deltids bonus- mamma eller pappa så må det være positivt, men ikke alltid en enkel oppgave. Spesielt om man har egne barn som man er vant til å bruke all ledig tid og energi på.
Voksne mennesker tar ofte slike oppgaver på strak arm, men det er sjeldent helt problemfritt.
Tenk uansett på barnas beste i alle tilfeller, det er aldri enkelt for noen barn å bli noens bonusbarn heller.
Er man glad i sin nye partner så dypper det kjærlighet på bonusbarnet også!
Vargas
Takk for innspill, vargas. Tror det er viktig som du sier å forsøke å ta barnas perspektiv i dette – alltid. Det er helt sikkert ikke enkelt for dem heller. Og kanskje ikke ta seg selv så høytidelig?
Kjærligheten er et sterkt fundament! 🙂
Jeg hadde tenkt å spørre deg om det var ok om jeg la ved et innlegg om tema nylig?
http://www.vargas12.com/2012/03/bonusbarn-kan-det-komme-som-et-sjokk-a-fa-et-barn-med-pa-lasset-ved-en-forelskelse/
Enig, «mammadamen» er en glimrende blogg!
Vargas
Bare hyggelig det. 🙂
Hei der
Selv er jeg verken bonus-mamma, mamma, bonus-pappa eller pappa, men jeg er det som kalles skilsmissebarn. Pappa gikk fra mamma til fordel for en annen dame for snart syv år siden, og som ti-åring ble hele livet mitt snudd på hodet og delvis ødelagt. Det var en svært stygg skilsmisse som inneholdt mer skriking, krangling og gråting enn det som er sunt å oppleve gjennom ett helt liv. Itillegg førte den til at jeg aldri har klart å tenke på nye ektefeller som noe annet enn ste-mødre og ste-fedre. Innlegget ditt hjalp meg veldig med å forstå at ikke alle nye ektefeller er like vonde å ha som pappa sin nye kone. Så ville bare si tusen takk for det, du har gitt meg en del å tenke på.
Hilsen skilsmissebarnet
Hei Tenåring!
Veldig trist å høre alt du har måttet oppleve, det har vært tøft å være deg skjønner jeg. Håper du har noen gode folk du kan snakke med dette om.
Skjønner at det ikke er lett å knytte seg til nye ektefeller når det blir sånn. Jeg er ikke i noen posisjon til å gi deg råd, men når du skriver at jeg har gitt deg noe å tenke på så blir jeg veldig glad og rørt.
Ønsker at du får det så godt som mulig!
Jeg er bonusmamma til ei jente som når er 6,5, hun var 4,5 da jeg kom inn i bildet. Det har vært mange utfordringer, og er det enda. Foreldrene hennes deler samvær 50-50, og det er aldri noen problemer i forhold til det. Utfordringen har vært at mitt lille bonusbarn bærer voldsomt preg av å være et utrygt barn med lav selvfølelse. Da jeg kom inn i bildet brukte hun fortsatt smokk, sov overhode ikke i egen seng, hadde aldri verken stått på ski, syklet, vært i svømmebasseng eller noe annet fysisk utfordrende, de første månedene jeg ble med hjem etter henting i barnehagen ble jeg sjokkert over å oppdage at hennes ettermiddag bestod i å spise middagen sin på gulvet foran tvn med både nyheter og annen voksenTV på helt frem til leggetid. Hun fikk dog masse kos, men det meste annet var fraværende. Hennes far (min samboer) hadde en lang og tung depresjon i etterkant av samlivsbruddet, og de bodde hos hans mor, som forøvrig damper 40 om dagen og ikke brød seg med å gå i et annet rom enn barnet.Moren til barnet hadde en lang tid fødselsdepresjon, og ville ikke ha så mye med barnet å gjøre i starten, nå derimot klenger hun seg til barnet på en noe nevrotisk måte, hun er og ekstremt pirkete og retter på alt hun sier og gjør, og også er en pyse av rang som jenta også bærer preg av. Jeg er førskolelærer, har jobbet 7 år i barnehage og studerer pedagogisk psykologisk rådgiving nå, og at hun var/er et utrygt barn plukket jeg opp relativt tidlig. Utfordringen kom da jeg så det helt nødvendig å ta noen tak for at jenta skulle få en noe bedre utvikling, og kunne bygge opp selvfølelsen (når en 4,5 åring overhode ikke tør å skli ned en sklie som er beregnet på ettåringer synes jeg det er på tide å starte å bygge litt mestringsfølelse, og dermed selvfølelse). Heldigvis så har jeg og samboeren min veldig god kommunikasjon, og han er åpen for å høre på meg og bli enige om løsninger, hva kommer til å faktisk TILBRINGE tid med datteren (å plassere et barn foran tvn i mange timer som eneste aktivitet gjennom en dag er i mitt hode ikke å tilbringe tid med henne) så har han strammet seg kraftig opp. Etter å ha hørt den lille vakre slite med å puste, og også ha sporadiske pustestopp under søvnen, ble smokken sendt i posten til noen som trengte den mer, dette opphørte gradvis etter dette. MEN det skal sies at jeg har måttet vokte mine ord vel, for en forelder er og blir en forelder (ikke meningen å skære alle over en kam..) Å komme med kritiske spørsmål og forslag til endringer oppfattes fort som noe negativt. På det verste så har han trodd at jeg helst ikke vil ha noe med den lille å gjøre, og at jeg syns det er masete og slitsomt når vi har henne, og at jeg ikke synes hun er god nok.(hvilket er en tanke som aldri har vært i mitt hode, hun er mer enn god nok, det er de voksne rundt som trengte å strammes opp) Nå, 2 år senere er vi heldigvis over den kneika, og hjemme hos oss har vi funnet løsninger som passer oss begge, og som er til det bedre for mitt lille bonusbarn Vi ser store forbedringer hos snuppa, og hun virker tryggere for hver dag som går, nå kan hun både svømme, stå på slalom og sykle (selv om hun ikke kaster seg ut i alt nytt så prøver hun i alle fall, og gradvis ser hun at hun klarer) Det er langt igjen, og veien blir antagelig lang, da moren tar absolutt alt som personlig kritikk og stiller seg i forsvar hver gang min samboer prøver å finne litt ut av hvordan tilstandene er der i huset.
Det er vanvittig vanskelig å høre en 6,5 åring si, etter å ha skrevet en hel setning si at «jeg er ikke noe flink jeg» fordi hun selv oppdager at hun har glemt en bokstav i et ord, eller at «du får ikke se, for den er ikke bra nok» til en tegning som overgår alt hva jeg forventer av en 1.klassing, eller at en 1.klassing hver eneste kveld finner på (og det er helt seriøst) ulike vondter (vondt i hodet, vondt imagen, vondt i armen, i tåa, halsen etc etc)for å få oss til å komme inn fordi hun er redd for edderkopper eller noe annet og ikke tør og si det. Gudene skal vite at jeg lurer på hva slags oppmerksomhet hun får hos mor. Min samboer var også fæl til å rette på /påpeke småfeil som egentlig ikke er feil når det kommer til et lite barn, men det har han sluttet med. Nå er vi en halv side som drar lasset og prøver å bygge opp igjen ei lita jente, som ikke har fått den beste starten på livet, hvordan vi skal få den andre siden til å dra i samme retning aner jeg ikke.. Jeg sier ikke at alle mine forslag er de eneste rette, og vi har inngått kompromisser hele veien, vi jobber sammen med å oppmuntre, rose og vise snuppa at hun er mer enn bra nok, og at hun skal få være seg selv. Vi gir ikke oppmerksomhet når hun søker dette gjennom å finne på usannheter, men oppfordrer henne til å fortelle hva hun egentlig tenker på, når hun gjør dette så får hun all oppmerksomhet hun vil ha, og det vil vi fortsette med, vi håper bare at hun etterhvert skal tørre å vise sin personlighet fullt ut også til moren.
Det ble et veldig langt innlegg, å være bonusmamma har ikke vært noen lett oppgave. Men det er fullstendig verdt det når snuppa smiler og tøyser og tør å vise sin litt rampete side. Det hender fortsatt jeg må trå varsomt i gresset hvis det skulle dukke opp småting, jeg har tross alt egentlig ingenting jeg skulle ha sagt, men heldigvis så vil min kjære at jeg skal engasjere meg, og han har begynt å akseptere at jeg noen ganger må blåse ut min frustrasjon over xen hans på ham. Til syvende og sist handler alt om kommunikasjon, den forelderen man er sammen med må være villig til å dele kontrollen og ansvaret (i alle fall i mitt tilfelle) og begge må være villige til å inngå kompromisser hvis det er nødvendig. Jeg prøvde de første månedene å ikke blande meg inn i selve oppdragelsen, men det var så mye som stridet i mot mitt syn på barneoppdragelse og barns beste at jeg til slutt måtte få lov til å engasjere meg mer. Som jeg sa: Jeg skal være en del av hennes liv gjennom hele hennes oppvekst, og jeg kan ikke vike alle tanker jeg har om hva som egner seg, da vil jeg til slutt ende opp som ei bitter dame i dette forholdet… det funka det 😉
Det har ikke vært noen lett start som bonusmamma for deg dette Susann, og jeg synes du viser at det er ikke alle forunt å gå inn i en ordning hvor alle er friske og veltilpassede enten det gjelder voksne eller barn.
Godt å høre at dere alle har det bedre nå, og at barnet trives og vokser! 🙂 Noen ganger lønner det seg helt klart å stå på for sine prinsipper, det er sikkert og visst.
Hei!
Kjenner meg godt igjen i det du skriver her Susann.
Er i nesten samme situasjon. Det er veldig frustrerende å se et barn bli brutt ned på den måten.
Stå på videre. Hun er heldig som har deg!
Flott å lese om din opplevelse som bonusmamma, men nå er desverre slik at tusenvis av barn kun har negative og vonde opplevelser med det å få en såkalt bonusmamma. De blir trakkasert og hundset, og blir daglig påminnet om at de liksom ikke tilhører familien, og får dermed livene sine fullstendig ødelagt. Når noen går inn i et forhold med et menneske som har barn fra før, ja så må dette tenkes nøye gjemnnom, man må ikke kaste seg inn i slike forhold , og håpe det går bra. Alt for mange barn er nærmest blitt » ofret » , for at far eller mor finner seg nye partnere, og hvem er der for disse barna ? Ingen !! De blir barn som går på nåler, og er trofaste mot sine foreldre, og vil derfor ikke si eller gjøre noe som kan såre. Når foreldre med barn skiller seg , og det kommer nye partnere på banen, ja så burde det faktisk bli skrevet kontrakt på at den nyankomne skal behandle bonusbarna med respekt. Det finnes i dag alt for mange stemødre og fedre, som ALDRI burde gå inn i forhold der det følger barn med på kjøpet. Utad kan det hele virke både vakkert og harmonisk, men innen for husets vegger lever mange barn i redsle og fortvilelse for sin stemor eller far. DET MÅ stilles andre og strengere krav , mht å finne seg ny partner når man har barn. Til Barnas beste, MÅ bli det avgjørende i slike tilfeller…Skal man da ikke etablere nye forhold vil noen si, nei kanskje ikke, for om man risikerer barnas ve og vel, ja så må voksne ha såpass ansvar at de stiller egne barn ALLER først…. desverre så svikter alt for mange foreldre her, og barn lider…
Kommentaren din er en god påminnelse om at ikke alle voksne er klare for å være i et forhold med barn dessverre.
Ja, dette er noe man bør tenke nøye gjennom og være klar for!!
Det må ikke være noen tvil om at man vil barnas beste, men det kan jo selvfølgelig være uenigheter om _hva_ som er barnets beste.
Nå er det slik at det foreldrene som har hovedansvaret, og burde se om et annet menneske er skikket eller ei til å være sammen med barnet sitt. Desverre er det som regel de tilfellene hvor det har gått skikkelig galt som man hører om.
Man hører liksom ikke om alle de fine familiene hvor der er «alle våre», uansett hvis mage de har kommet ut fra.
Og sånn helt til sist så tror jeg det er mange flere mødre der ute som gjør «bonus-situasjonen» vanskelig ved å prate dritt om bonusmor foran barnet, og også påføre barnet skyldsfølelse, enn det er onde stemødre.
ÅÅååh, dette skulle vært mye krassere! Jeg mener at det mødre som ofte er en stor del av problemet, når det er vanskelige ting i en bonusfamilie!
Takk for innspill Hilde!
Jeg smiler. Jeg er Bonuspappa, men har da mitt bonusbarn hele tiden, men hun forsvinner en langhelg i mnd, de fleste høst og vinterferier og store deler av sommerferien.
Det er ikke helt lett det heller, for man føler man aldri finner helt roen med henne. Hun blir slev ekstremt rastløs i de dagene etter hun kommer hjem og det blir en del konflikter basert på dette, samt at hun blir veldig lei seg når hun avhører småsøsknene om hva de har gjort i helga. Det er ikke lett for en 8 åring å høre at mens hun er borte så har faktisk småsøsknene gjort noe gøy de også. Dette er meget vanskelig.
Nå har jeg bodd uten pappa hele oppveksten og hatt diverse konstellasjoner i forhold til annen hver helg med han, mindre med han, annen familie jeg ble sendt rundt til for å avlaste mamma som hadde full jobb og dårlige ordninger for de som var alene med et barn på 80 tallet… Jeg kjenner meg igjen i min bonusdatters frustrasjon og rastløshet, men til tross for dette har jeg ettertrykkelig fått beskjed om at jeg ikke skal bestemme over henne, av hennes biologiske far. Hadde jeg fått min vilje, basert på egen erfaring og det jeg ser slik helgebesøking utløser av følelser i den lille jentas kropp, ville jeg sterkt anbefalt at men ikke bare har et barn i helga. Det barnet savner er å deler hverdag og fridager med begge foreldrene. De vil bli hentet av begge i bhg, de vil ha med begge på SFO. Barn i denne situasjonen slik jeg har følt og vet andre i samme situsjon sier som voksne, er at det å dele både mamma og pappa med venner, skolen, SFO, fotballlaget osv er ekstremt verdifullt!
Det burde være en konvensjon i FN som sa noe om dette. Barn har rett på en mor og far, men de bør ha rett på å leve sammen med begge to, enten sammen, eller hver for seg, men å kunne dele alle sider av livet med begge 2 er det jeg savner mest fra min egen oppvekst.
Så vet jeg jo at dette ikke alltid er like lett, MEN man har tross alt satt barnet til verden begge 2 og da kan man ikke si at man ikke kan bo nærmere for barnets skyld…. Å prioritere egne behov foran barnets behov i slik saker er helt utilgivelig. Det er en grunn til at man i de fleste tilfeller enbefaler en 60-40% løsning, nettopp for å sikre at barne får denne tryggheten og hjemmefølelsen så langt det lar seg gjøre, begge steder.
God påske!
Veldig viktig synspunkt Sander. Jeg er bonusmamma for en jente på 13 år som har bodd fast hos hennes far og meg siden hun fylte fire år. Moren hennes er syk og som følge av det blir rusavhengig, så jenta har hatt lite kontakt med henne. Men familien til obligatorisk Mor har tatt veldig ansvar for henne, tatt Mors rolle om man kan si det sånn. De er med på å ta avgjørelser for henne, selv om det til syvende og sist er Pappa som bestemmer. I begynnelsen var det litt vanskelig siden vi måtte bli kjent med hverandre og jeg nok ble sett på som en trussel i forhold til at jeg skulle bli en stor del av jentas liv. Men jeg var ydmyk over rollen jeg var blitt gitt av Pappa og har hele tiden vært veldig klar på at at Mors familie ikke har valgt meg, ei heller har jenta, – det er Pappa. Nå vil jeg tro at Pappa hadde sendt meg ut døren igjen om det ikke fungerte mellom meg og jenta, men for Mors familie så hadde de ikke annet valg enn å «godta» meg. Heldigvis har det gått veldig bra. De skjønte fort at jeg jobber for jenta og om det innebærer samarbeid med dem så er det sånn det skulle bli. Jeg ser faktisk på dem som min familie nå, og de blir invitert i familie bursdager på lik linje med vår familie.
Vi har fått to barn til og er gift i dag. Når folk spør hvor mange barn jeg har svarer jeg 3, og sjeldnere nevner jeg at eldstemann er bonusbarn siden jeg er så stor del av livet hennes at skulle Pappa og jeg gå ifra hverandre ville hun vært like mye hos meg som mine to biologiske.
Så skal jeg komme til poenget…. Jenta er veldig heldig som har mange som stiller opp for henne og hun elsker å reise på overnatting til tanter, Mormor osv. Vel, inntil nylig. Nå har hun begynt å sette spørsmålstegn med hvorfor hun skal det, hva vi skal gjøre når hun er borte osv. Og når vi henter henne begynner hun umiddelbart å intervjue lillesøster om hva vi har gjort. Skulle det vise seg at jeg og femåringen f.eks har vært på kino er hundre og ett ute. Og dette til tross for at vi gjør alltid mye gøy i helgene når hun er hjemme også. Jeg forsto aldri det. Hun som er så heldig som får være med på så mye gøy, hvorfor ville hun ikke unne sine småsøsken litt morro også. Tenkte mye på det, funderte og var innom sjalusi. Var jeg mer oppmerksom på de to minste og satte henne litt til siden, eller var hun ett barn som bare var veldig krevende? Så leser jeg altså din beskrivelse av de følelsene du hadde i forhold til situasjonen og innser at dette var veldig likt vår jentes reaktsjon. Da har jeg noe å jobbe utifra!
Tusen takk Sander:)
Takk for kommentar Sander!
Ja, dette med at man vil gå glipp av noe i det ene hjemmet når man er i det andre er jo noe man uansett ikke vil komme i bort i fra når det er et samlivsbrudd med barn inne i bildet.
Selv om man som du skisserer har en 60-40% løsning, måtte man nærmest delt bolig, for at barna ikke skulle gått glipp av noe, ikke sant? Selv å bo i samme nabolag, ville tilsi to husstander, to familier – ergo to hjem, ergo ett sted å gå glipp av når man ikke er det andre stedet.
Jeg tror derfor ikke dette er noe som kan bøtes på ved å tvinge de voksne til hverken den ene eller den andre boform eller samværsordning, selv om jeg er enig med deg i at nærhet til hverandre og å få dele både hverdager og fridager/helligdager med begge er viktig.
Det som fremstår som ekstra viktig for meg er å ha en klar bevissthet hos begge samværsparter (far/mor) at det VIL komme til å være slik at man kommer til å gå glipp av noe, og at den ene ikke gjør det vanskeligere enn det bør være for barnet at det «bare» blir annenhver påskeferie hos mor, annenhver bursdagsfeiring hos far, hvis det er det man er enige om. Eller at man er enige om å feire alle slike ting sammen, familiene fra begge sider, hvis det er ønskelig fra ALLE (også bonusforeldre og mine, dine, våre barn som må bli hørt i saken).
Jeg skal sende inn en søknad om å få en bonusmamma. Mor mi er grei som bare det,men hun er så gammeldags ,førkrigsgenerasjonen,…;-)
En moderne bonusmamma . For avlastning ….:-)
Hehhe, kanskje det hadde vært noe? 😀
Vil gjøre kommentatorer oppmerksomme på at jeg ikke er tilhenger av å moderere kommentarfeltet, men at jeg denne gangen har slettet noen kommentarer fra en som ikke har holdt seg til saken.
Dette er min blogg, ikke en oppslagstavle.
Er så enig med Sander, det er alt for mange som prioriterer seg selv fremfor barna, det burde det bli gjort noe med. Jeg er glad over å lese om alle som har det bra med bonusbarna sine, men igjen, hva med de barna som daglig lider, og som dag etter dag får høre hvor håpløse de er, og hvor plagsomt det er å ha dem i hus. I lang tid har jeg også undret meg på hvordan barn blir behandlet, i forbindelse med at mor og far skiller seg, som pakkepost blir de sendt landet rundt, for besøke enten mor eller far. Er det noen som har tenkt på hvor slitsomt dette blir for barna. Foreldre burde også pålegges å bo i nærheten av hverandre, inntil barna er store. Det hadde blitt et rabalder uten like, om foreldre måtte ut å reise annen hver helg for å besøke barna sine, men med barn så er det meste i orden, forstå det den som kan. iallefall så er jeg som sagt glad for at det finne gode bonusforeldre, men er det mulig å gjøre noe for de barna som lever i et he…..Takk for meg og lykke til med din rolle som bonusmamma. Ps barn er faktisk det aller viktigste vi har, og de skal ALLTID komme i første rekke!
Interessant innlegg. Samboeren min og jeg planlegger barn selv om ikke lenge, og har snakket mye om hva som skjer hvis vi går fra hverandre. Det høres kanskje rart ut å ha brukt mye tid på det, men han opplevde at foreldrene skilte seg da han var 16, og er veldig preget av det. Spesielt hvordan faren fikk lite tid med barna, og det er en situasjon samboeren min er livredd for å havne i selv.
Vi bor nå i en annen by enn foreldrene hans, og reiser gjerne på helgeturer og lengre ferieopphold til dem. Vi prøver så godt vi kan å besøke begge to like mye, men siden jeg også har ett sett foreldre som heldigvis bor sammen, er det alltid et spørsmål om hva som er rettferdig: en tredjedel oppmerksomhet til hver av partene, eller halvparten til mine foreldre og en fjerdedel til hver av hans? Heldigvis er alle parter forståelsesfulle, men følelsen av å måtte dele rettferdig på oss selv er ikke alltid enkel.
Min svigermor bor nå sammen med en ny mann som hun ble sammen med samtidig som samboeren min og jeg ble sammen. I mine øyne har han dermed alltid vært der, mens for samboeren min føles han mer fremmed, siden de aldri har bodd under samme tak. Jeg er veldig begeistra for bonusbegrepet, og kanskje er han en slags bonus, men jeg er jammen ikke helt sikker. Han virker nemlig lite interessert i oss og hva vi driver med. Kanskje tar det bare lang tid å bli kjent når vi sees sjelden, og jeg håper han vil få en ny start med våre fremtidige barn som etter all sannsynlighet vil bli hans første (bonus-)barnebarn. Men jeg blir så glad når jeg hører om bonusforeldre som er så glad i sine bonusbarn, lykke til videre alle sammen!
Og en liten bønn fra meg: om det er noen godt voksne der ute som får utflytta bonusbarn, husk å være bonusforelder for dem også! Det er veldig rart å komme hjem på besøk til to voksne mennesker hvorav én er interessert og den andre ikke…
Takk for kommentaren, bonussvigerdatter!!
Vet du Cath – nu må æ humre litt. Du e heldig som har ett slikt godt forhold og gjøre den helga til ett paradis på jord <3
Joda, fikk jo ny samboer og jeg har da to gutter og min samboer (under tilnavnet brukerstøtte med nick foran alt ettersom) har to gutter.
De tre eldste er jevngamle og min yngste blir jo minstemann (byner å bli større nå).
Da vi skulle finne ett nytt hus å bo i, så er det jo med tanke på alt som kan skje. En vet jo ikke om en plutselig har fire gutter permanent i hus, uansett så må det være stor nok plass slik at alle får sin shære og sin plass og fellesrom (mediarom)
Tenk deg den rivaliseringen mellom fire sultne gutter som krangler om hvor mange rundstykker det er på hver av dem hver søndag med pådekking. Ja rivalisering av det meste faktisk. Gode venner og uvenner… det roa seg nu etterhvert og de er venner i dag 😀
Nå er de store gutta store da, men nå gjør de noe annet uavhengig av om det er min sønn eller brukerstøtte sine og/eller alle på engang – tar jentegjengen med seg… som sist helg..
Når jeg tenker på min eks som fikk samboer med ikke mindre enn fire barn (tre hjemme), så når en da begynner å telle etter så blir det da utrolig mange ste-søsken. Mine unger har da plutselig åtte stesøsken!! tenk…. *sjokk*
At det blir tilpasninger og utfordringer for ungene er det jo ingen tvil om, som reising.
Brukerstøtte må nok organisere den biten, selv for min yngste.
Som samboere er nok den største utfordringer mine og dine barn, og det er jo ikke alltid så hyggelig for noen.
hmmm… mye moro og mye frustrasjon og ett enormt matbudsjett ja… godt jeg var såpass "oppegående" i overgangsfasen….
For de som lurte – ungene har det bare bra – alle de strore guttene er i lærlingsjobber og minstemann, vel han trøbler og krangler sæ igjennom ungdomsskolen (O'my!)
😉 Go' helg Cath m/ mann og lille sprett og ja innlegget var bra og fint – tema aktuelt – kanskje altfor aktuelt med alt det innebærer!
Takk for kommentar, mhj!! Vel, det er ikke alltid noe paradis på jord her heller altså, jeg må jo nesten få sagt det også! 😀
Vi har vel våre oppturer og nedturer, vi som alle sammen!
Fire rivaliserende gutter rundt frokostbordet kan godt høres litt drastisk ut ja! 😀 Haha, åtte stesøsken også! Klart det blir tilpasninger av slikt.
Jeg tror dette er egentlig et ganske touchy tema, som kommentarfeltet her også viser. Og enda er vi ikke i nærheten av mange av de veldig mange såre kommentarene som ikke blir publisert offentlig om samvær som saboteres, om fedre som ikke engang får treffe sine barn, om mødre som mener at barna skal være hos dem i alle ferier og helligdager, om fedre eller mødre som ikke VIL treffe sine barn… for et stort og vanskelig tema dette er!!
Jeg har – sånn avslutningsvis og ikke spesielt rettet til deg mhj – alltid vært forsiktig med å blogge for personlig om dette med familie og spesielt bonusmammarollen og enda mer spesielt Lille Sprell her i bloggen. Det kommer jeg fortsatt til å være forsiktig med, for jeg synes ikke det er noe offentlig tema. Men at vi trenger å snakke om det å være bonusforeldre, det å være bonusmamma og bonuspappa – det tror jeg!
Personlig så vil jeg aldri date noen med barn igjen. Det kostet mer enn det smakte.