Sannhet & Sinne

16

 

 

Da jeg så dette flotte Gloria Steinem-sitatet hos Femonster, ble jeg minnet på en artikkel jeg leste i Sosiologisk Tidsskrift (1) og fikk lyst til å dele noen tanker med dere om dette.

De som har fulgt denne bloggen lenge har sikkert skjønt at jeg er glødende opptatt av å belyse aspekter ved samfunnet jeg synes fortjener nærmere granskning og kanskje endring, enten det har et feministisk bakteppe eller dreier seg om ME-syke barn som ikke får hjelp. Det handler ikke bare om min personlighet eller rettferdighetssans, men også om min utdannelse og skolering som sosiolog.

Som sosiolog mener jeg at jeg kan ha et konstruktivt bidrag til samfunnsdebatten gjennom å delta i en kritisk analyse av tingenes tilstand. Kritikk av praksis eller ordninger som oppleves og fungerer som urettferdige, undertrykkende eller på annen måte skader menneskers muligheter og liv kan fungere som rettesnor for utforming av politikk for et bedre samfunn.

Det var noe av det som tiltalte meg ved sosiologien da jeg begynte å studere. Sosiologien skal beskrive, fortolke og forklare moderne samfunn, men også bidra positivt til samfunnsutviklingen, sier Magne Flemmen i artikkelen «Om demokratiseringspessimisme og sosiologiens rolle».

Mange sosiologer jobber med forskning og utredning for myndighetene, og deres analyser kan bli grunnlaget for den politikken og fordelingen av ressurser som legges videre. Det synes jeg er kjempespennende! Akkurat nå har jeg ikke mulighet til å gjøre noe slikt selv i arbeidslivet, men på sett og vis kan jeg likevel bidra litt på mikronivå.

Gjennom blogging og deltakelse i sosiale medier, innrettet etter svigninger i sykdomstilstand, kan jeg og mange andre være brukerstemmer og debattanter som er med på å rette kritikk mot samfunnspraksis som ikke fungerer eller som vi opplever som urettferdig og feil. I sosiale medier får vi direkte kontakt med leger, politikere, lærere og ordførere. Med de mulighetene vi har for å bygge nettverk på nett i dag, er det ikke snakk om løsrevne historier som blir fortalt ved kjøkkenbordet. Mulighetene for å trekke ut erfaringer og systematisere kunnskap og komme i dialog med dem som faktisk føler velferdsstaten og helsevesenet på kroppen ligger helt opp i dagen.

Når man analyserer og avdekker samfunnsforhold som ikke fungerer og man samtidig har dette nært på kroppen, er det ikke til å unngå at man må kjenne på sterke følelser. Disse kommer ofte også til uttrykk og viser hvor desperat man kan være etter endring, forståelse eller begge deler. Det aner meg at det kan bli litt vel mye for den som ikke er i samme situasjon selv, men egentlig burde det tiltrekke seg de som jobber politisk og som ønsker å forberede ting. Der det uttrykkes mye sinne, ligger det som regel en årsak bak man burde undersøke nærmere.

En vesentlig del av sosiologien handler også om å forstå makt og dominans i samfunnet, og en ambisjon kan være å avsløre hvordan maktforhold fungere. Selv er jeg spesielt interessert i hvem det er som får ha definisjonsmakt, og hvilke konsekvenser det har. Og ikke minst – hva skjer når disse føler sin definisjonsmakt utfordret?

Sosiologien tiltrakk meg altså blant annet fordi jeg så at det lå en endringskraft i faget. Gjennom å observere, beskrive, analysere og tolke, kritisere og diskutere kunne man legge grunnlaget for endringer som kom flere til gode.

Selv om det egentlig er organisasjonssosiologien jeg har jobbet mest med, kjenner jeg at jeg savner faget som helhet, og å jobbe som fagperson. Inntil videre får jeg nøye meg med å drive på mikronivå, lese mine bøker og artikler og følge med på det jeg synes er viktig. Man kan kanskje ta sosiologen ut av arbeidslivet, men interessen for faget har i hvertfall ikke forsvunnet ut av sosiologen. 🙂

Inspirasjon:

Magne Flemmen: «Om demokratiprosesser og sosiologiens rolle», Sosiologisk Tidsskrift nr. 4, 2010

Femonster – http://femonster.tumblr.com/

 

Share.

About Author

16 kommentarer

  1. Takk for et viktig innlegg.

    Jeg har tenkt mye på det du tar opp i løpet av de siste dagene, mens jeg har utarbeidet mitt svar til psykologforeningens etterlysning av «Din ide» … om frigjøringspsykologi.

    Jeg endte med å gå svært langt utenfor de gjeldende rammene for psykisk helsevern. Og sitter igjen med en drøss med spørsmål:

    Gikk jeg for langt? Hva hadde i så fall vært passe kort?

    Hvem er målgruppen: Psykologforeningen? Tja … Noen enkeltpersoner, kanskje? «Piss them off» er i grunnen et ønsket resultat, og et mer realistisk resultat er kanskje likegyldighet?

    Hvem er en realistisk målgruppe? Andre som får gnagsår når rammene for hjelp blir for trange?

    Og kanskje aller mest: de som får hjelp som ikke hjelper og tror at det er dem det er noe i veien med?

    Mange spørsmål. Ingen klare svar.

  2. heia 😀

    Dagen for kommentarer og nok en gang dagen for Dagens ord: «underlig» – jepp Underlig at det kom opp her også – wink-wink 😉

    Hva er underlig?

    Hvem som helst kan bli rammet av sykdom og skade/lyte (arbeidulykker, osv.)

    Dette underlige fenomenet fordeler seg over alle sosiale lag, utdanna og de som har gått i livets harde skole, men har klart seg utrolig godt likevel.

    Når en blir syk og kapasitesredusert, funksjonsnedsatt, evner ikke å prestere som før – så er det underlig hvordan en da blir sett ned på og på en slik måte at en da betegnes som dum, tullete osv.

    Innlegget ditt beskriver derfor noe særlig interessant – den opparbeida kunnskapen, læring og erfaring blir med ett satt til side og en blir satt i en posisjon hvor en ikke lengre SKAL ha en konstruktiv mening – retten til å mene og tenke selv ut i fra bakgrunn og forutsetninger du har – blir sett ned på og ikke tatt hensyn til.

    Vi har for eksempel legehistorier i Tidsskriftet, som den dama og psykriateren som ble rammet av epilepsi, hvor holdningene til det ukjente og uvisse inntil en fant ut sannheten til tilstanden må jo bare betegnes som ytterst kritikkverdig.

    Når vi kommer i ME-pasienter, så er vi en gjeng med ulik bakgrunn – men likevel betraktet som dumme (kognitiv svikt riktig nok tidvis, men dog).

    SÅ: vi er ikke bare vår sykdom, vi er individer med kunnskap, erfaring og har følgelig retten til å bruke alle våre vekttall fra universitesutdannelse og etterkurs i regi av jobben vi savner og skulle vært på – helst i går.

    Takker for ett relevant innlegg og dette håper jeg at flere vil reflektere over – sant som du sier det!!!

    😉 nok engang wink-wink til Cath som fremdeles er en sosiolog!!

  3. Selv om vi kan oppleve å stå litt på sidelinja, og ikke kjenne at vi får gjort det vi ønsker å gjøre, kjenner jeg på at endringskraften er en viktig del av meg. Ved å skrive et innlegg som dette påpeker du hvor viktig det er å ha en stemme og å bruke den. Gjennom å analysere det vi ser og fortolke funnene kan vi få øye på små og store muligheter for å gjøre ting på en annen måte. Spørsmålet er om noen lytter og responderer; for noen tror jeg det oppleves for utfordrende å kommentere i sosiale medier.

    Jeg forundrer meg ofte over endringskraften i mennesket; kanskje særlig hos meg selv. Mitt behov for å undre meg, søke svar ved å stille åpne spørsmål. En av sosiologiens styrker (hvis jeg forstår deg rett), er at dens mål er å observere, ikke dømme. Jeg tenker det er en stor fordel å gå inn på ulike samfunnsområder og inn i tematikk med et blikk som først og fremst er der for å forstå. Kanskje det kan være med på å gjøre det lettere å unngå at vi går rett inn i forsvarsposisjoner? For helse burde vel ikke egentlig bare handle om definisjonsmakt, men først og fremst om menneskemøter?

    • Du peker på noe veldig viktig her – å klare å gå inn i tematikken for å forstå, ikke for å dømme. Enhver tolkning er på en måte å gjøre vold på noens virkelighet, er det sagt. Derfor skal vi vokte oss for å tolke ihjel andres virkelighetsoppfatninger, men observere og analysere – se etter mønstre og prosesser.

      Ofte vil svarene komme deg i møte når du begynner å samle nok beskrivelser og observasjoner. Så kan analysene og tolkningene vektlegge flere perspektiver og mulige grunner for opplevelser, følelser og handlinger.

      Ja, jeg tror denne endringskraften ligger i oss alle, men man må virkelig lytte og stille spørsmål for å klare å dra nytte av den.

      Jeg tror forsvarsposisjoner oppstår lett når vi føler vår egen virkelighetsforståelse truet. Så blir spørsmålet hva vi kan gjøre innen for eksempel helsesektoren for å unngå det. En åpen erklæring om at man søker et partnerskap mellom hjelper og pasient kan være et godt utgangspunkt. Med mistillit, arroganse eller at noen ikke lytter kommer man ingen vei – og det gjelder både fra pasientens og legens side!

      Jeg tror at mye av styrken i sosiale medier per i dag ligger i at vi får frem en erfaringsbasert kunnskap som mange ellers ikke ville ha kunnet ta del i. Selv om f.eks. leger og annet helsepersonell kanskje har en høyere terskel for å kommentere på personlige blogger, vet jeg at flere synes det er nyttig å lese pasienterfaringer på denne måten. Samtidig vet vi at det kan bli et skjevt utvalg, der det er de som er mest taleføre og teknologi-orienterte som ytrer seg på denne måten. Det er nok både fordeler og ulemper ved det.

      En annen styrke med fremveksten av sosiale medier er pasientenes mulighet til å «organisere» seg i nettverk hvor de kan dele nyttig informasjon og erfaringer. (Selv om man også kan peke på negative effekter av disse.)

      Det hadde vært interessant om noen gjorde en mer systematisk studie med sosiale medier som kilde til pasienterfaringer!

  4. Flott innlegg!

    Selv kjenner jeg ofte på den desperate følelsen av å ønske at endring skal komme raskt, helst med en gang.

    Det aner meg at du kommer til å bli en enda bedre sosiolog enn du allerede har vært når du kommer ut i arbeidslivet igjen!:)

    • Takk Maria!

      Åh ja, jeg har hatt veldig, veldig mye av denne utålmodigheten jeg også. Og jeg er jo det enda, for all del. Men av og til føler jeg at jeg nesten motarbeider meg selv med tankegangen «du MÅ bli frisk NÅ»…. for det fungerer jo ikke. (For meg i alle fall.)

  5. Hm.. Vektig innlegg. Noe som alltid er viktig.

    Jeg sitter dog med en liten undring. Hvordan tror-tenker du om nettverksbygging med endringskraft skal-kan oppstå via oss på micronivå?

    Ved å bruke sine egen erfaringer tilfører man en smule kunnskap ut i verden, men har den noe virkning når det virkelig gjelder endringer? Nødvendige sådan?

    Ha en vakker dag 🙂

    • Takk for din undring, Mormor!

      Hvordan kan endringskraft oppstå på mikronivå… Det er et spørsmål jeg kunne ha skrevet et helt foredrag om kjenner jeg! 😀

      Noen åpenbare eksempler fra egen erfaring er at pasienter kan bruke sosiale medier til å komme i kontakt med hverandre raskere enn før, og identifisere felles interesseområder som de så gjennom ulike kanaler jobber med overfor premissleverandører og beslutningstagere.

      Når det gjelder endringer så tror jeg man må se på langtidsvirkningen av et slikt «lobbyarbeid» (som det jo også kan kalles). På kort sikt har ME og fibromyalgi-pasienter via nett klart å få samarbeid med politikere og drevet frem en interessant interpellasjon i Stortinget – det er konkret eksempel.

      Så tror jeg heller ikke man skal undervurdere hva det vil si at pasientforeninger og andre interessegrupperinger via sosiale medier lettere kan skaffe seg «taletid» hos de som faktisk _tar_ beslutninger. Det handler ofte om å gjøre taus kunnskap og erfaring om til noe mer lettfattelig og håndgripelig – eller å gjøre det usynlige synlig.

  6. Veldig interresant! Skjønner godt hvorfor du liker sosiologi! Og nå har jeg fått et navn på det jeg har fått øynene opp for etter jeg ble syk også, sosiologi ja.
    Kanskje det er sosiolog jeg skal bli når jeg blir «stor»…

    • Kanskje det? 😀 Det er i hvertfall et spennende fagfelt, med mange interessante muligheter.

      Har lyst til å skrive mer om sosiologi og sosiologiske spørsmål i bloggen, det er bare tiden og kreftene som ikke strekker helt til…. Vi får se! 🙂

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.