«Verdighet», hva forbinder du med det ordet?
Smak på det en stund. Tenk over om du har opplevd noe der du har følt at din verdighet har blitt tatt i fra deg. Om du noen gang er blitt satt i en situasjon der du kjente deg mindreverdig.
Hva mener vi egentlig med verdighet? Begrepet defineres ofte som en subjektiv opplevelse av verdsetting, en bekreftelse av egenverd, respektfull anerkjennelse av hvem vi er og hensikten med våre liv. Begrepet er sentralt i vårt menneskesyn og understøtter bevissthet om selvaktelse og naturlig tillit.
Sitatet over er hentet fra Sykepleien. Men det rommer mer enn dette, verdighet kommer fra en naturgitt kvalitet som er iboende i menneskets natur. Vi har verdighet, i kraft av å være menneske. Alle mennesker har en verdi! Denne verdien kan vi ikke frata noen, men vi kan krenke den. For å ikke bli en abstrakt størrelse, må denne verdigheten komme til uttrykk i samhandling mellom mennesker. Det kan skje blant annet ved krenkelser, tvang og umyndiggjøring.
Jeg tenker på dette fordi jeg tidligere skrev om kostnadene ved utbringing av mat som skyves over på allerede utsatte brukere. I kommentarfeltet på Ivar Johansens bloggpost om samme emne, var det noen som trakk frem verdighetsgarantien.
Ja, visste du det, at vi har en forskrift som skal garantere verdighet i eldreomsorgen? Jeg tillater meg å sitere fra nevne verdighetsgaranti:
§ 2. Tjenestens verdigrunnlag
De kommunale pleie- og omsorgstjenestene skal legge til rette for en eldreomsorg som sikrer den enkelte tjenestemottaker et verdig og så langt som mulig meningsfylt liv i samsvar med sine individuelle behov.
§ 3. Tjenestens innhold
Tjenestetilbudet skal innrettes i respekt for den enkeltes selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel og sikre at medisinske behov blir ivaretatt. For å oppnå disse målsettingene skal tjenestetilbudet legge til rette for at følgende hensyn ivaretas:
a) En riktig og forsvarlig boform ut fra den enkeltes behov og tilstand.
b) Et variert og tilstrekkelig kosthold og tilpasset hjelp ved måltider.
c) Et mest mulig normalt liv, med normal døgnrytme og adgang til å komme ut, samt nødvendig hjelp til personlig hygiene.d) Tilby samtaler om eksistensielle spørsmål.
e) Lindrende behandling og en verdig død.
f) Å bevare eller øke sin mulighet til å fungere i hverdagen. Omsorgen skal bidra til habilitering og rehabilitering.
g) Faglig forsvarlig oppfølging av lege og annet relevant personell, som sikrer kontinuitet i behandlingen.
h) Tilby eldre som bor på helseinstitusjon enerom.
(Mine uthevinger.)
Det er kanskje stygt å si det, men jeg lo da jeg leste dette. Lo en litt stakkato, trist latter. Lo fordi det er så absurd det hele.
Ikke fordi jeg ikke unner de eldre verdighet, eller fordi det er dumt med en verdighetsgaranti. Kanskje trist at vi i det hele tatt trenger å ha det, men ikke dumt som en påminnelse om hva som faktisk regnes som et verdig liv, innen eldreomsorgen.
Nei, jeg lo en tragikomisk latter fordi av de hundrevis av syke ME-pasientene jeg kjenner, av alle de som ligger hjemme og er husbundet, så er ikke omsorgen, oppfølgingen og pleien av disse noe i nærheten av å oppfylle en verdighetsgaranti en gang.
Tvert i mot er pasienthistoriene fulle av eksempler på
a) Boform: Pasienter som får beskjed om å flytte hjem til mamma i en alder av 42 år, fordi det er så syke at de ikke kan bo alene. Pasienter som ligger i ikke tilpassede kjellerstuer, eller har flyttet fra familien og bor på internat for å få fred og hvile.
b) Kosthold: Pasienter som tidligere nevnt som ikke får hjelp til å bringe mat hjem, som ikke får hjelp til å lage mat i det hele tatt, som er helt avhengige av andre for å få i seg mat.
c) Normalt liv, døgnrytme og hjelp til å komme ut: Nærmest ikke-eksisterende for mange ME-pasienter, ser det er bedre for de som klarer å ha personlig assistent i huset (BPA), men ikke alle får eller er i stand til å ha andre mennesker rundt seg så mye (i hvertfall ikke når de må lære opp en ny person titt og ofte). Jeg er ikke totalt husbundet nå, men jeg kjenner andre som er det, og det er helt forferdelig.
Skal jeg egentlig fortsette oppramsingen her? Tror dere at jeg bare er dramatisk nå? Dette er virkelige eksempler.
d) Samtaler om eksistensielle spørsmål: Pasienter som får en henvisning til psykolog fra fastlegen, de offentlige psykologene har månedsvis, for ikke å snakke om åresvis med ventelister. Private er så dyrt at de aller fleste syke overhodet ikke har råd til det. Hvorfor kan man ikke få en psykolog eller psykiatrisk sykepleier på besøk eller i det minste på telefonen når man ligger syk og husbundet?
e) Lindrende behandling: Det snakkes ikke nok om at ME-pasienter ofte lider av uutholdelige smerter. Mange får ikke i nærheten av den smertelindringen de trenger. Mange kunne hatt en mye høyere livskvalitet og funksjonsevne om de i det hele tatt fikk smertelindring. Men kunnskapsmangelen blant fastleger er så stor at det er nærmest umulig å nå gjennom. Jeg strevde jo i flere måneder bare med å få hjelp til intravenøst saltvann, men kommunen satte seg som kjent på bakbeina.
f) Bevare eller øke mulighet til å fungere i hverdagen: For at en ME-pasient skal kunne få dette er det helt avgjørende med skjerming, energiøkonomisering, avlastning og ro. Mange styrer så mye med praktiske gjøremål, økonomiske problemer, NAV, skjemaer, legeerklæringer etc. at de aldri får noe hvile. Hvis ikke helsevesenet er i stand til å komme inn med en «pakke» hjelpemidler og tjenester, så vil mange bli stående på stedet hvil eller bare bli verre og verre. Igjen: Kompetanseheving og lett tilgjengelighet av tjenester.
g) Faglig forsvarlig oppfølging: Dette er ikke oppfylt i det hele tatt, når et flertall av fastlegene i følge SINTEF ikke kjenner til diagnosekriterier, tror at sykdommen er innbildt osv osv.. Det er så mange pasienter som ikke får NOE hjelp av fastlegene, og så har du heldigvis de som har truffet en lege som hjelper med tilrettelegging, symptomlindring etc., eller de som har truffet på en spesialist som følger dem opp.
Hvorfor skriver jeg om dette?
Jo, fordi det er så grunnleggende urettferdig at det skal være så. Det er noen bra tilbud til ME-syke der ute, men jevnt over er helse- og omsorgstilbudet grunnleggende uverdig for denne pasientgruppen. Jeg tror rett og slett ikke folk flest, eller helsepersonell flest, vet hvor ille det egentlig står til for mange. Men politikerne er enige om at «noe må gjøres».
Jeg hadde lovet meg å ikke bruke kreftene mine på ME-saken nå i disse varme sommerdagene. Jeg skal ikke skrive mer nå. Jeg har bare ett spørsmål….
Kan vi få en slik verdighetsgaranti for ME-syke også??
22 kommentarer
Det hadde absolutt vært noe!
Et veldig viktig innlegg. Takk for at du tok deg tid til det i sommervarmen 🙂
Takk!
Innlegget lå nok og «murret» i hodet, for jeg satte meg plutselig ned og skrev det rett ut…. Sånn er det ofte med noen av disse «hjertesakene», man klarer ikke å holde det inne. 🙂
Du skriver så utrolig godt. Det er vanskelig å sette ord på hvor vanskelig hverdagen er for de sykeste ME-pasientene. Selv har jeg ikke vært blant de aller sykeste, men jeg har kjent på redselen for å bli så dårlig at jeg blir avhengig av pleie, uten å få det jeg trenger. Det er uverdig at alvorlig syke pasienter og deres pårørende i Norge i 2012 skal være nødt til å sloss for å få nødvendig hjelp – ofte uten å nå fram i systemet.
Tusen takk for at du tok det opp. Jeg ønsker deg fine sommerdager framover 🙂
Tusen takk for gode ord, Trollmor! 🙂
JA, vi som vet hvordan det er for de aller sykeste, hvordan pårørende slites ut eller de er nærmest overlatt til seg selv, KLART vi er redde for det??
Det som er… det som forbauser meg er at politikere og helsepersonell og helsemyndigheter har fått beskjed om dette gang etter gang, det har kommet rapport fra SINTEF, men likevel så fortsetter altså disse eksemplene. Det skulle ikke kunne skje!
Hvorfor har ikke kommunene fått «beredskapsplaner» for hvordan de skal hjelpe ME-syke? Hvorfor har ikke fastlegene blitt instruert av Helsedirektoratet til å bruke strenge, oppdaterte diagnosekriterier? Hvorfor får ikke foreldre pleiepenger for å være hjemme med ME-syke barn?? Hvorfor, hvorfor?? Disse spørsmålene sliter i meg…
Men.. jeg skal jo ikke bruke alle sommerdagene på dette, det er bare godt å «slippe litt løs». 🙂
Gode dager til deg også!!
Jeg er stadig redd og gruer meg (med noen få hederlige unntak) til hvert møte med helsevesen, skolevesen, trygdevesen og alle andre «vesener», rett og slett fordi jeg føler jeg må kjempe en vedvarende kamp for å bli forstått og respektert. Og av samme grunn unngår jeg derfor å søke om praktisk og økonomisk hjelp. Det gjør helt klart noe med verdighetsfølelsen når man blir mistrodd og krenket gjentatte ganger. Verdighetsproblematikken har vært et sentralt tema hele veien som har kostet enormt med krefter og ressurser som skulle vært brukt til noe helt annet og mer helsebringende. Uten verdighet, ingen mulighet for å gjenvinne helse. Jeg sier et klart JA til verdighetsgaranti også for ME-syke (og andre kronisk syke), selv om jeg er redd for at slike garantier fort blir tomme ord, men det ville ihvertfall være en begynnelse!
Jeg blir like trist hver gang jeg leser ord som dine. 🙁 Det er forferdelig hvordan syke og desperate pasienter unngår å søke hjelp, fordi de har blitt møtt med lite verdighet og rett og slett har blitt krenket gang på gang.
Måtte det bli bedre snart! <3
Dette var et viktig og reflekterende innlegg – du formulerer deg så bra. Jeg får så vondt av å høre manges uverdige møter med div. instanser. Heldigvis har jeg selv (stort sett) vært heldig og opplevd gode møter med NAV,leger / helsevesen etc. hvor jeg har blitt tatt på alvor og blitt hørt/sett og fått hjelp. Har også BPA, noe som hjelper stort i hverdagen med barn/familie. Jeg er takknemlig,rett og slett…………
For jeg vet at mange andre i tilsvarende situasjon sliter………..
Nyt siste innspurt av Pinsen 😀
Godt å høre at du har fått og får god hjelp, hopeful!! 🙂
Det er viktig å fremheve det også, at det faktisk ofte fungerer!
Litt sen med kommenteringen her, men håper du hadde en bra Pinse. 😀
Vi trenger så absolutt en verdighetsgaranti, det er nærmest umenneskelige forhold mange lever under. Jeg tenker også : hvordan er det mulig når politikere vet, hvorfor er det sånn??? Synes at de mulige svarene på disse spørsmålene peker mot et samfunn og menneskesyn jeg sterkt misliker. Og er redd for framtiden.
Som Hanne Qvist, unngår jeg alle mulige vesener, tom fastlegen. Etter at jeg begynte med det har selvfølesen blitt bedre, ingen skal få herse og tråkke på meg mere.
Men det er klart at jeg tenker på hvordan jeg skal unngå å ha noe med vesene å gjøre i framtiden.
Måtte det bli bedre snart !
Ja, hvordan ER det mulig?? Det er mye jeg ikke skjønner, og dette er en av de tingene…
Det er trist når man hører at pasienter vegrer seg for å gå til legen eller ta kontakt med hjelpeapparatet, rett og slett fordi man er helt utslitt av å bli herset med. Og ikke bare trist, men potensielt skadelig også, fordi man i verste fall risikerer å ikke fange opp viktige problemer.
For en del har jeg sett at det hjelper å treffe på en lege som er villig til å kjempe for en, som blir «pasientens advokat» overfor resten av «vesenet». Skulle ønske alle hadde en sånn lege.
Krysser fingrene for at det blir bedre snart!!
Hei : Dette var bra.
Skulle ønske leger\nav\arb.giver kunne lese dette.
Verdighet er totalt fråverande for mange av dei som skal hjelpe oss.
Som Nav skreiv i svarbrev til meg, der eg ønska uføretrygd i staden for arbeidavklaringspenger, fordi økonomien er veldig stram og på uføre betaler du mindre skatt.
«fordi det i dag er for mykje uvisse rundt prognoser ME, kan dei ikkje innvilge uførepensjon »
Skulle ønske dei kom på besøk ein dag for å sjå kor eg slit og sleper meg rundt for å greie det mest nødvendige.
Men vi kan ikkje gi opp.
Ha ei fin veke 🙂
Huff, det var ikke noe godt svar Reidun. 🙁
Ja, de skulle ha sett pasientene på de dårlige dagene. Tenker de hadde fått sjokk da!
Men som du sier – vi kan jo ikke gi opp! Selv om det er en klisje, så må vi bare fortsette å gjøre det beste ut av det.
Håper uka di har vært bra! 🙂
Tankevekkende innlegg. Etterhvert som jeg leste nedover verdighetsgarantien, slo det meg at hvis jeg hadde vært sikker på en slik garanti så ville jeg puste lettere.
Jeg bekymrer meg ofte for at mannen min skal bli borte i ulykke eller sykdom, fordi jeg vet at jeg da ikke kan greie meg alene… Sterke, selvstendige, stolte og glade meg…er redd for ikke å få hjelp. I tillegg til sorgen jeg ville føle, hva ville skje med meg? Kommer jeg til å få omsorgsbolig,- hva ville jeg ha rett på med en sykdom som ME???
Dette er og blir uverdig, så det er bra man kan snakke om det og dele noen tanker.
Ja, tenk det – hvor mye tryggere og lettere man ville ha følt seg om en slik garanti fantes for oss, og virkelig ble satt ut i livet!
Flott at så mange har lagt igjen sine tanker her i kommentarfeltet!! Takk for at du er en av dem.
Takk for at du tok opp dette temaet og til dere som skrev kommentarer. Siden jeg ble syk har jeg identifisert meg så mye med de eldre som behandles på en så uverdig måte. Det er så skremmende å tenke på at det jeg opplever nå, å være alene og ikke få nødvendig hjelp i hverdagen, skal gjenta seg igjen om noen år når jeg selv blir gammel! For med all snakk om eldrebølge blir det neppe bedre i framtiden.
Alle avslagene jeg har fått gjennom åra, forteller meg gang på gang: Du er ikke verdt noe! Vi vil ikke bruke av våre ressurser for å få deg frisk igjen! Å få den beskjeden er så grusomt, det er verre enn å måtte klare seg uten den konkrete tjenesten, medisinen ol. jeg søkte om. Det skulle rett og slett ikke vært lov å avslå noe uten samtidig å komme med et annet adekvat tilbud! Eller hvordan kan man ellers utforme avslag på en måte som ivaretar sykes og eldres verdighet? Det vil jo altid være et begrenset antall omsorgsboliger eller ventetid til terapeuter – dette løses i stor grad ved å benekte folks reelle behov for hjelp, har jeg inntrykk av. De fleste vil klare seg selv så lenge overhodet mulig og har en høy terskel for å slippe fremmede inn i privatlivet sitt, så når man til slutt søker, er behovet som regel stort!
Takk for kommentar, nofu!
Jeg er helt enig med deg – man søker jo ikke om hjelp til å ha fremmede inn i privatlivet sitt hvis man ikke MÅ. Da er det veldig, veldig vanskelig å få beskjed om at de ikke ser at du har behov for det.
Jeg tror ikke hverken hjelpeapparat eller «folk flest» er klar over tyngden i den samlede mengde avslag på det ene og det andre – klart man sitter igjen med en følelse av at en selv ikke er verdt noe, at en ikke er verdt å bruke ressurser på.
Det er ingen umiddelbar løsning, men jeg har tro på at et kontinuerlig arbeid for kunnskapsheving må til, og så må det synliggjøres hva som faktisk foregår «innenfor fire vegger», slik at ingen skal kunne sitte og si at de ikke visste hvor ille det var. Kanskje det vil få noen til å våkne, kanskje det vil føre til prioritering av mer ressurser? Jeg vet ikke, men jeg håper.
Jo mer pleie/omsorg/tjenester man trenger fra det offentlige jo større er sannsynligheten for at verdigheten blir krenket. Og jeg tror at forventningen til det offentlige helsevesen synker jo lengre en har vært en del av det. Vi omgir oss med ting som støtter opp om verdigheten og verdighet er nært knyttet til valg. Når vi ikke lenger kan velge som tidligere: Hva skjer med opplevelsen av verdighet da?
Jo mer vi skreller inntil beinet jo mer fornøyd blir vi bare vi får NOE. En er ikke misfornøyd med kald mat, for det er tross alt mat..
Jeg tror at opplevd verdighet og verdighet definert av helsepersonell kan være veldig forskjellig.Verdigheten knyttes til nye ting når forventningen endres.
Det er et interessant poeng – verdighet og forventning knyttet sammen. Tenker mer på den! 🙂
Jeg tror dine blogginnlegg hjelper til på veien mot en verdighetsgaranti. Gjennom bloggen vlir du et talerør og en representant for ei pressgruppe som ellers ikke har helse til å være nettopp det.. Viktig innsats!
Samtidig må du huske å passe godt på deg selv og hente energi og krefter også gjennom utenomblogglige aktiviteter i sommer 🙂
Tusen tusen takk for en kommentar som virkelig varmer! 🙂
Eg trudde eg var eit betydningsfullt menneske som hadde krav på ein verdig behandling heilt til eg fikk diagnosen ME. Så naiv kan ein altså være….
Takk for fokus på eit viktig tema!
Klem 🙂
Takk for kommentar! Det skjærer i hjertet at det er så mange som opplever det slik som oss. 🙁
Klem!!!