Alle som har vært innlagt på sykehus vet vel at det slett ikke er noe hvilehjem! Folk og utstyr fyker inn og ut av rommet til alle døgnets tider. Selv har jeg blant annet opplevd å bli vekket midt på natten av en sykepleier som lurte på om jeg ville ha en sovetablett….
Jeg har tidligere skrevet om vanskelighetene med å være ME-pasient på sykehus her, og det var med stor interesse jeg leste en artikkel i dag på NYTimes om dette med støynivå på sykehus, og ikke minst organisering.
Der uttales det blant annet at:
“Everyone in the hospital tends to do things at their own convenience instead of working together as a team to figure out what might be best for the patient,”
Les hele artikkelen her.
Det mener jeg også i stor grad stemmer på norske sykehus! Dette er ikke bare et spørsmål om bråkete alarmer på medisinsk overvåkningsutstyr, men utfordrer tankegangen rundt organisering på sykehuset. Det er lett å si at det må være på den og den måten, men det er også en vanesak som det godt kan røskes litt opp i.
Jeg synes for eksempel det fungerte bra på ME-senterets sengepost på Aker, hvor sykepleiere og leger var veldig flinke til å ta hensyn. Men enkelte andre på samme sykehus kjørte bare på i vanlig tempo og kom brasende inn på rommet for å vaske, uansett hvor mange beskjeder som ble gitt om ro. Rutinene måtte følges!! (Interesserte kan lese mer om mine erfaringer fra ME-senterets sengepost her.)
Men nok om mine erfaringer. Jeg mener i hvertfall at artikkelen i NYTimes tar for seg noen viktige spørsmål. Hva synes dere?
8 kommentarer
Jeg har opplevd mye forskjellig som langvarig pasient. For å ta det positive:
Jeg husker hvor glad jeg ble da jeg så gode hvilestoler på venterommet hos nevrologen på Haukeland.
Å komme til Vidarklinikken i Järna, et antroposofisk sykehus, var som å komme til en annen verden. Medisinsk sett var det ikke så mye de kunne gjøre for meg. Men alle sengeplasser hadde utsikt, man var nødt til å hvile etter hvert måltid og hver aktivitet (til og med jeg med ME syns det ble mye hviling til tider :-D). Det er vakkert der!
Det kjentes som et sykehus tilrettelagt pasientene.
Nå kan jeg ikke mye om antroposofisk medisin i seg selv, så det kan jeg ikke si noe fornuftig om, men at selve plassen og ideene der om tilrettelegging for pasienter og tilfriskning i seg selv er verdt en studietur for helsepersonell er jeg ikke i tvil om.
Jeg opplevde for eks. å bli forsiktig vekket av levende klassisk musikk fra korridoren før lunsj ble servert. Da hadde jeg tårer i øynene 🙂
Vidarklinikken høres helt guddommelig ut for oss som i stor grad trenger skjerming og hvile!
Legen min har vært veldig frustrert over at det ikke finnes noen sted å sende oss som først og fremst trenger omsorg, ikke nødvendigvis opptreningsplaner, aktivitetsmål eller medisinsk behandling. Kanskje norske sykehus burde ta seg et lite inspirasjonsbesøk hos Vidarklinikken? 😀
Det minner meg om da jeg fikk eldstejenta mi. Etter middag var det hviletid, så da ble mannen min jaga heim. Men rett over gangen var det et kjøkken, og der ble det vaska opp og var mye bråk. Pluss at det på plassen utenfor ble trilla endel større triller (eller traller?). Dette bråkte i hvert fall mye mer enn mannen min! Han følte seg ikke velkommen og oppholdt seg heller heime, og jeg trengte å ha han der. Jeg var sårbar og fortvila, så jeg snakka med jordmora og nærmest skrek meg til å få reise heim to dager før tida.
Det hørtes veldig slitsomt ut! Blir lite hviletid med så mye bakgrunnsstøy. Når det ender med at pasienter bare vil dra fra sykehuset kan det jo fort gå ut over pasientens helse, hvis man egentlig hadde trengt å være der lenger.
Det kan ikke være greit for mannen din å ha følt seg så uvelkommen heller.
Det hørtes ut som en god plan. Jeg mener å få vekk all biiip og klank og vi må ta en blodprøve NÅ! Jeg har nesten alltid hatt et merkelig søvnmønster og har hatt lett for å få for lite søvn. Sykehusinnleggelser har som regel resultert i det mine barn kaller «døgning» og søvnunderskudd etter hjemkomst.
Jeg har spurt pent, om å få sove når jeg sover, men har i reglen fått til svar at ting må gjøres etter deres rutiner. Det har IKKE gjort meg til noen hyggelig pasient, til tider og til en veldig utålmodig pasient.
Så for all del lavlydssykeshus hadde vært en drøm.
Ta vare på deg selv.
Ha en god helg 🙂
Nei, man blir absolutt ikke noen hyggelig pasient av søvnunderskudd, det er helt sikkert! Og så får man det i tillegg da, at man er «vrang», for helst skal jo vi pasienter være så føyelige som mulig…
Det er i alle fall sikkert at det er mye interessant å tenke på når det gjelder organiseringen av sykehus. Skulle ønske det var et tema vi hørte mer om. Jeg har vel av og til følelsen av at mye gjøres «bare fordi det må være sånn» eller «sånn har vi alltid gjort det», noe som slettes ikke kjennetegner bare sykehus, men de fleste «voksne» organisasjoner.
Håper du har gode dager, Mormor! 🙂
Jeg er rett og slett livredd for å komme i den situasjonen at jeg må innlegges. Om så bare for en dag eller noen få dager. Det er skremmende å miste kontroll på støy og krav om rutiner. Så jeg håper å slippe sånt, samtidig som jeg synes det er forferdelig at man kan ha en sykdom som gjør en for syk til å benytte et så viktig tilbud som legehjelp. Jeg har flere ganger blitt for dårlig til å fullføre samtalen med legen min, så hun vet at jeg ikke tåler noe. Men det er vondt, for man vil gjerne snakke ferdig når man først har mønstret alle krefter. Å ta blodprøver etter timen har flere ganger vist seg å være dråpen som får systemet i full kollaps. Så, det er visst om å gjøre å holde seg frisk…
Jeg har forresten måtte ta ansvar for egen helse hos fastlegen ved å frita han for ansvar for en gastroskopi jeg ikke var sterk nok til å tåle. Den har jeg fortsatt ikke tatt.
Og hva med tannlege??? Vi skulle hatt tilrettelagt slikt også.
Vel, jeg håper du har det noenlunde bra, at du har vært på ferie og ikke på sykehus…
Da har vi det på samme måten, Vicky. Jeg har også blitt veldig redd for å legges inn på sykehus, etter å ha blitt dårligere av selve oppholdet (og mangel på forståelse og behandling) flere ganger. Det blir vanskelig, for når den dagen kommer at man virkelig trenger hjelp, så vegrer man seg kanskje enda mer fordi man da er enda dårligere.
Det er faktisk ganske tøft å si nei til undersøkelser legen mener man bør ha, fordi man selv vet at man ikke klarer å håndtere den belastningen det innebærer. Jeg HÅPER at leger som har ME-pasienter og møter disse situasjonene tar med seg erfaringene videre «inn i systemet», men jeg har egentlig ikke så veldig stor tro på at vi kommer til å få så mye tilrettelegging egentlig.
Håper du ikke ble bekymret over at det kom en slik post mens jeg var «borte» fra bloggen. Nå vet du i alle fall at jeg har vært på ferie og ikke på sykehus. 🙂