Innimellom de gode ferieopplevelsene kommer det noen ganger i livet de hendelsene vi helst skulle vært foruten. I dag skal jeg dele en slik med dere.
Vi hadde kommet til siste feriedag, og det var på tide å begi seg til flyplassen. Ved et skjebnens lune (eller ren forglemmelse.. ehm), var ikke bil fra hotellets sjåførtjeneste bestilt. Men mannen fikk tak i en av de vanlige taxiene som bruker å stå utenfor vårt faste hotell, og som vi ofte kjører med.
Denne kjøreturen skulle imidlertid ikke vare lenger enn til hotellets port.
Det var noe som ga meg en dårlig magefølelse allerede da vi satte oss inn i bilen og sjåføren holdt på å losse inn bagasjen. Kanskje var det noe med lukta i bilen, eller måten han diskuterte pris på.
Med barn i baksetet er noe av det første jeg gjør å få på henne sikkerhetsselen, men her var det ingenting å feste selen i. Jeg begynte å diskutere vekselsvis med sjåføren og mannen, for ikke søren om vi skulle kjøre avgårde på motorveien i Egypt med barn usikret i bilen.
Sjåføren virket veldig stresset og var inn og ut av bilen. Jeg prøvde å få ham til å forstå at vi skulle ha på sikkerhetsbelter, men utstyret var jo ikke i orden og da han prøvde å bare legge sikkerhetsbeltet rundt Lille Sprell mens han ropte «no problem! no problem!», begynte stemningen å koke.
Oppi det hele dukket det opp en skitten bensinkanne han skulle ha med seg i bilen – den plasserte han halvveis oppi fanget på den stakkars jenta som satt i baksetet.En skitten bensinkanne som stinket, lent mot hennes lyse sommerklær.
Stemmenivået begynte å øke betraktelig både mellom mannen og meg, og mellom oss og sjåføren. Dette var rett og slett ikke ok, men da vi sa fra at nok var nok, og at vi ville ut, så ville han ikke stoppe bilen!
Opptrinnet hadde allerede begynt å tiltrekke seg oppmerksomhet, og plutselig hang sjåføren halvveis ut vinduet og kranglet høylydt på arabisk med en person i porten.
Lille Sprell ble redd, og jeg ble det selv også, og begynte å gråte. Men da var grensen forlengst nådd!
Vi hoppet ut av bilen alle tre. Mannen tok med seg det gråtende og redde barnet til side ut på plenen i skyggen, og fikk forklart situasjonen til sikkerhetsvaktene.
Flere folk kom til og stimlet rundt bilen, sikkerhetsvaktene på hotellet, noen andre taxisjåfører vi hadde kjørt med fra før og som kjente oss igjen, hundeføreren (hotellet har egen vakthund). Det var mye krangling og argumentering på arabisk, vifting med hender og løping til og fra biler.
Du skal ikke kødde med bonusmammaer som passer på sine kjære bonusbarn!
Jeg kjente adrenalinet som en rød strøm gjennom meg, og lot alle hemninger fare. Beskyttelsesinstinkt kan man sikkert kalle det, men det var et sinne, en aggresjon jeg sjelden har kjent før, og jeg BRØLTE. Jeg strente bort til den idiotiske sjåføren og brølte ut til ham og alle rundt hvor uprofesjonelt dette var, hvor idiotisk han var, hvor utrolig dum han var som trodde vi skulle godta å kjøre rundt på denne måten. Jeg brølte til ham og de andre rundt at de fikk se å få bagasjen ut av den taxien nå, og jeg brølte da han forsøkte å si «sorry, sorry».
Jeg vet ikke om egyptiske menn er så veldig vant til å se brølende bonusmammaer, men de gjorde i hvertfall store øyne og plutselig gikk alt veldig fort. Sikkerhetsvakten skrev ned bilnummeret og lovte meg at han ikke skulle få stå utenfor hotellet og ta kunder mer, en annen vakt og et par andre sjåfører losset bagasjen vår over i en ny taxi og den gale taxisjåføren ble rett og slett jaget fra stedet. I mellomtiden hadde far fått roet ned Lille Sprell.
Jeg tror dere skjønner tegninga uten flere detaljer.
Det er så veldig sjelden at vi er rasende og fly forbanna, akkurat som Elin Ørjasæter skriver om her. Alt skal liksom takles og ordnes på en lavmælt, saklig og «sivilisert» måte.
Men vet du hva?
Den dagen kjente jeg på at det ligger en enorm styrke i aggresjon. Den dagen var det faktisk godt å slippe denne aggresjonen løs, å brøle ut sinnet, å ikke finne seg i noe man syntes var feil, å kommandere andre rundt litt for å få orden på situasjonen.
Jeg tror ikke vi får et bedre samfunn om alle gikk rundt og brølte til hverandre, men om jeg føler at noen setter mine kjære i fare eller skremmer Lille Sprell så hun begynner å gråte – da brøler bonusmammaen!!
15 kommentarer
Ja, når (bonus)mammabjørnen dukker opp, da er det bare å skygge banen 😉
Definitivt! 😀
Morsomt skrevet om et «løvemammafenomen»! Da kan du kanskje også forstille deg det sinne som oppstår når man møter uforstand fra ulike myndigheter (og vanlige mennesker) som ikke forstår at man må beskytte og ivareta ME-syke barn. Vræl!!!!
Vet du, jeg klarer ikke fatte og begripe hvordan dere holder ut. Å måtte leve med et slikt raseri jeg forestiller meg at dere må leve med… R E S P E K T!! <3
Noen ganger tror jeg det er lurt å slippe løs mamma-bjørnen eller -løven!
Den titter ut her også noen ganger, ja….. 🙂
Hehhe 😀
Må man så må man! Og noen ganger er det veldig godt for barn å se at foeldre tar igjen når de blir dårlig behandlet.
Ja, det har du rett i! Etter dette snakket vi med henne for å forklare hva som hadde skjedd, og vi la vekt på at vi som voksne hadde passet på sikkerheten hennes og vår, og at hun så at det var mange som hjalp oss mot han «dumme sjåføren». At hun ser at vi ikke lar oss pille på nesen er jeg ikke engstelig for, jeg ønsker at hun selv skal kunne «ta igjen» hvis noe føles feil. 🙂
You go girl! Kjenner igjen denne episoden så godt, og har selv sett mamma brøle til folk på grunn av utrolig dårlig oppførsel. Og det jeg sitter igjen med er respekt for henne, for det skal MYE gutts til for å la alle hemninger gå og la følelsene ta over i en sånn situasjon 😀
Takk!! 😀
Og kanskje enda viktigere; det er fint å bevise at selv for en bonusmamma så stikker følelsene dypt. En trenger ikke å ha født et barn for å få mammafølelser i en mammarollesituasjon. Ansvarsfølelsen er stikkordet og starten på en uendelig bonus/mammakjærlighet.
De mammaene som ikke forstår at kjærlighet er kjærlighet og at et bonusmammahjerte kan være like stort som et mammahjerte, de robber barna sine for nøkkelmennesker i livet. Det handler om hvor dypt man våger å gi og få fra et barn som tilhører noen andre i utgangspunktet.
Hilsen ei som først var bonusmamma, fikk tonnevis av pepper for sin påståtte kjærlighet («det blir helt annerledes når du får dine egne barn»), fikk så egne barn og forstod at følelsene var de samme. Forskjellen var bare ansvaret. AnsvarsFØLELSEN var jo der og kjærligheten også.
Mine barn har nå også en bonusmamma, og du verden så fint det er å se at barna mine har en flott dame som tørr å være en mamma for dem! Jo mer kjærlighet jo bedre.
Herlige bonusmamma du er!
Therese, det har du helt rett i!! Og tusen takk for at du sier det! <3
Mitt bonusmammahjerte flommer over av kjærlighet for den lille. Jeg tror det blir ekstra sterkt når vi er så heldige å få mange dager på rad sammen slik vi fikk i ferien - bedre tid til å virkelig kjenne på hverandre, knytte bånd og skape minner sammen. Det må jeg dessverre si at jeg savner i oppstykkede og hektiske samværshelger.
Jeg hører også at venninner og andre sier at det blir noe annet når man får barn selv, og jeg tror dem til en viss grad. Men jeg er ikke sikker på om de forstår hvor sterkt vi bonusmammaer kan føle kjærlighet også. Og hva med de som adopterer eller er fosterforeldre for barn? Skal vi påstå at deres kjærlighet overfor barnet ikke er like sterk?
Nei, jeg tror det handler om både tid, ansvar og glede dette her jeg. 🙂 Jeg merker i alle fall at jo mer tid jeg får sammen med min lille familie, jo bedre er det å være bonusmamma!
Flott!! Man får frem mye guts når man skal beskytte barna. ;o) Det tror jeg rett og slett er naturlig, og hverken kan eller bør kimses av.
Morsomt å lese dette innlegget ditt i dag, for jeg har skrevet innlegg i dag om en påkjørsel, som sendte mitt temperament rett til værs.
Håper du har hatt en fin sommerferie. :o)
Klem,
Anette Willemine
Takk for kommentar Anette!!
Oi, har du blitt påkjørt? Løper inn og leser på bloggen din nå!
Vi har hatt en kjempefin sommerferie, når vi først kom oss bort fra regnværet i Oslo! 😀 Håper du og dine har hatt det fint også.
Klem
Takk, vi endte opp som klimaflyktninger på Kreta. :o) Nydelige uker!
Klem til deg også.