Pasientsubjekt i en objektiv verden?

8

Jeg leste et intervju i Tidsskrift for Den norske legeforening jeg ville anbefale videre. 

Legen og forskeren Bente Mjølstad tar sin doktorgrad på spørsmål rundt hva vår streben etter objektivitet gjør med pasienten som subjekt. Hele intervjuet kan leses her.

Jeg som pasient synes det er utrolig interessant at hun fremhever hvordan pasientenes livshistorie ikke blir «sett» av legene – en erfaring jeg selv dessverre også har gjort meg. Nå er det ikke sånn at det alltid er viktig for meg at en lege har stor kjennskap til hele min livshistorie, men det har vært altfor mange pasient-legemøter der jeg har følt meg kun som et prøveresultat eller et stykke kjøtt som skal «fikses» på, og ikke som et helt menneske.

Et par gode sitater fra intervjuet fikk jeg lyst til å ta med meg videre:

Det ligger en utfordring i å prøve å forstå hvorfor pasientene ikke vil – eller ikke makter – i stedet for å presse på med enda flere tiltak som ikke fører frem. Det vil jo bare være å legge sten til byrden. Det du opplever som manglende vilje til etterlevelse av dine råd, kan vise seg å være en overraskende stor evne til å holde ut en krevende hverdag.

Vi leger er kanskje for opptatt av å skulle fikse ting og kan nærmest bli krenket hvis pasientens problemer ikke lar seg fikse. Det vi glemmer er at legen kan spille en verdifull rolle ved bare å være en som lytter og som er en støttespiller, uten nødvendigvis få til så mye mer enn nettopp det.

Begge disse uttalelsene er jo ekstremt viktige for oss som sliter med en sykdom veldig få har god nok kunnskap om, og der det kanskje ikke er så mye å gjøre annet en symptomlindring i mange tilfeller. Jeg vet så mange som – akkurat som det sies her – faktisk klarer å holde ut veldig krevende hverdager med mye smerter, veldig lite krefter og mange plager generelt.

Jeg tror det ofte glemmes at hverdagene i seg selv, med alt man  holde styr på for å klare å leve i vårt samfunn, er utrolig krevende når man er syk! Ikke alle har mange pårørende rundt seg, slekt og venner som kan trå til heller. Noen ganger kan man få råd som sikkert ville hjulpet, behandlere man kunne ha oppsøkt for å få noe lindring, men ingen kan bare være pasient heller. Vi skal jo også klare å leve et slags hverdagsliv.

Share.

About Author

8 kommentarer

  1. Dette var interressant. Med erfaring, som pasient innen psykisk helsevern, har jeg alt for ofte fått oppleve, at det er symptomene som skal behandles, og den bakenforliggende konteksten blir utelatt.
    Nav, fulgte opp med, å forholde seg til diagnoser.
    Summen ble stadig nye vedtak, og nye tilbud om aktivitet, der jeg hadde mer enn nok med meg selv, og hverdagen hjemme.
    Jeg prøvde gang på gang, å få frem en sammenheng i det jeg slet med, men nådde desverre ikke frem, og jeg «strøk» på alle tidsfrister som ble gitt i de enkelte vedtak, og resultate for min del ble uføretrygd, og jeg var i grunn like langt, som da jeg tok kontakt første gang med hjelpeapparatet.

    • Takk for kommentar Bibbi! Jeg er beklageligvis litt treg til å følge opp her… Historien din er trist, men interessant. Den sier noe om et system som er mer opptatt av å følge «sjekklistene» enn å se mennesket, synes jeg.

      Ønsker deg alt godt og håper at du kan få den hjelpen du trenger!

  2. Ja, det er godt å bli møtt som et menneske istedet for en diagnose! Men jeg undrer meg på hvorfor slik forståelse ofte knyttes opp mot en biopsykososial forståelsesmodell. Og da er veien kort til teorier om opphengt stress osv. hvor uforklarte tilstander som ME ofte blir et slags kroneksempel. Jeg får liksom en slags bismak av slikt..

    • Det kan jeg skjønne, og i begynnelsen når jeg leste artikkelen tenkte jeg på det samme. Men kanskje er vi så vant med å bli møtt på den måten at vi «ser» det igjen og igjen? Jeg fikk i hvertfall et annet inntrykk når jeg fokuserte på de sitatene jeg har fremhevet her.

      Det viktigste er jo ikke at man leter i pasientenes livshistorie etter årsaken til sykdom, slik jeg forstår henne, men å skape en kontekst å forstå pasientene i som går ut over diagnosekoder og prøveresultater.

    • Hei Marit! Takk for kommentar. Jeg mistet litt oversikten, så svarene fra meg kommer litt hulter til bulter. 🙂

      Ja, jeg tror at mestringssenter er en viktig del av det hele. Men det er ikke noen universalløsning. Det må være en bit av puslespillet, og ikke brukes til å avskrive pasienten, ikke følge opp med de symptom- og årsaksbehandlinger som trengs.

      Jeg skriver dette fordi jeg har sett, og mener at det kan tolkes som en tendens, å skyve ansvaret for sykdom over på den enkelte pasient. «Vi har hjulpet deg med mestringskurs, om du nå ikke mestrer så er det ikke mer vi kan gjøre,» er dessverre et budskap en del pasienter føler de sitter igjen med.

      Men i mange tilfeller kan jo det være den eneste løsningen som finnes også, den ser jeg.

  3. Fint innlegg. Jeg tror det ligger store ubrukte ressurser i å lære seg å forholde seg lyttende og anerkjennende til subjektet pasienten. Tid er en annen undervurdert ressurs.

    Ellers tenker jeg at den biopsykososiale modellen lider av ubalanse. Jeg har møtt behandlere som lener seg til denne, med de beste intensjoner, vil jeg tro. Men som jeg oppfatter bruker naturvitenskapelig objektviserende briller, uansett. For meg virker det som om det biologiske er hovedbrillene, mens psykologien (den biologiske delen av den) og det sosiale samfunnsvitenskapelige halter etter.

    Handler for meg om vitenskapssyn også dette. Og savner en debatt om dette.

    • Ja, tid…. Det er jo det mange leger og annet helsepersonell ofte gir tilbakemelding på, at de mangler tid. På en måte har jeg veldig sympati med dem, for jeg har da sett på egen hånd hvor presset mange av dem er i en hektisk hverdag. Likevel er det forskjell på hvordan personlig stil de enkelte har, selv under stort press.

      Det handler absolutt om vitenskapssyn, og det er temaer jeg synes vi kanskje skal grave mer i og skrive mer om. Helsesosiologi er blitt et eget fagfelt, jeg har lyst til å fordype meg mer i dette. 🙂

Leave A Reply