Det er så typisk!!

19

Jeg hadde så absolutt planene klare for denne søndagsmorgenen – jeg skulle stå tidlig opp og lage en deilig søndagsfrokost til min kjære, lille familie. Maten var innkjøpt og jeg var tidlig oppe, allerede 0630.

Men da jeg stod tvekroket av smerte og kvalme på kjøkkenet etter å ha tatt ut av oppvaskmaskina og ryddet benken skjønte jeg at jeg hadde et problem. Jeg prøvde å hvile litt på sofaen, jeg prøvde å puste, visualisere og meditere – men kroppen sa rett og slett stopp.

Jeg hadde ikke våknet uthvilt eller med mer energi enn kvelden før. Som vi alle vet (eller burde vite, siden det er et helt klassisk symptom ved ME), så kan reaksjonene på en anstrengelse i form av symptomøkning og plager komme opp til 24 timer etter at aktiviteten er avsluttet – og vedvare ganske lenge, flere døgn hvis man virkelig har tatt i.

Så jeg måtte bare innse i morges at dagen i går hadde blitt for mye for meg. Det er jo gjerne slik at jeg blir litt ivrig når vi har Lille Sprell her, og presser meg selv så langt det går (og lenger, når jeg kjenner på «resultatet»).

Matlaging, leking, opprydning, handling – dagene går som en vind de langhelgene hun er her.

Men vi har altså hatt det veldig morsomt sammen i helgen så langt altså. 🙂 Jeg ba min kjære om å ta med hjem noe Lego på fredag, en tanke om at jeg kunne sitte sammen med Lille Sprell og pusle med det – en rolig aktivitet!

Så kommer han hjem med denne:

20121118-113726.jpg

For meg som har vært Star Wars-fan siden jeg var 8-9 år gammel, var dette selvfølgelig et stort gledessjokk som utløste hetetokter og nær-besvimelses-anfall!! 😀 Her trodde jeg at han skulle komme hjem med en liten pakke Lego Friends eller noe, og så får jeg overrakt Selveste Millennium Falcon??

Man kan ikke si annet til slikt enn at man har Verdens Beste Mann. <3

Så det har blitt litt legobygging da, og Lille Sprell har vist seg å ha en hittil uoppdaget interesse for romskip og en for meg ukjent stor forståelse av Lego-byggingens mysterier. Vi har sittet flere timer og skravlet og bygget Lego vi, og det har vært stort for meg!

Men sammen med matlaging, handling, bæring, opprydding, pådekking, klesvask, klesbretting og noen netter med semi-dårlig søvn så har det altså blitt altfor mye. Jaggu gjør min kjære Mann så godt han kan også, men nå sliter han med kraftige senebetennelser i det ene benet og kan nesten ikke stå, så da må jeg bare trå til.

Det ble altså ingen søndagsfrokost, men tilbake i senga med smertestillende og andre lindrende medisiner for min del.

Nå prøver jeg å gjenfinne en rest av energi slik at jeg klarer å gjøre meg klar og komme meg ned trappa til den tradisjonelle første pinnekjøtt-middagen i dag, en fin tradisjon vi har med et annet vennepar og som jeg absolutt ikke vil gå glipp av. 🙂

Det burde jeg jo ikke gjøre egentlig, og vil helt sikkert få betale for ytterligere belastninger i dagene som kommer. Men jeg er villig til å ofre mye av egen tid og betale med mye smerter for å få gode opplevelser med min kjære familie!

Og Millennium Falcon kan vi jo alltids fortsette på neste samværshelg også.

🙂

Håper dere har en så god søndag som mulig og at dere får gjort noe hyggelig som blir et fint helgeminne.

Share.

About Author

19 kommentarer

  1. Åh, jeg føler sånn mwd deg! Veldig gjenkjennelig ja! Jeg var ute og smakte på den virkelige verden i et par dager. Det var så kjekt! Nå ligger jeg som et verkende slakt ute av stand til å røre meg. Pay-back time! Kommer aldri unna det der. Jeg kjenner også på all den skuffelsen over å bli dårlig når man har kjekke planer. Håper du får en god søndag, allikevel! Jeg trøster meg med at jeg har fått oppleve hyggelige ting. Jeg har levd! Så får jeg heller betale tilbake… Men hele greia er jo absurd og vondt at det skal være sånn… Ps! Vi har og pinnekjøtt!

    • Pay-back er et velkjent konsept etter hvert da…. og ja, det oppleves veldig absurd og ikke minst _urettferdig_!

      Men som du sier – vi får jo i hvertfall oppleve hyggelige ting. Og om det kan synes for andre som om vi bare «stiger opp fra de døde» for å plukke med oss godbitene av tilværelsen, så er det kanskje det vi trenger for å holde ut resten av det vi faktisk må holde ut?

      Superbra at dere også har pinnekjøtt, det er SÅ godt!! Håper det blir flere pinnekjøttmiddager i løpet av vinteren på oss alle. 🙂

    • Jepp, det er det altså! 🙂 Interessant å høre hva du som psykolog mener om dette også, for det er jo en stor psykisk utfordring å leve med sykdom slik vi gjør. Av og til tenker jeg på hvor isolert vi kan bli, og at isolasjon faktisk brukes som _tortur_ andre steder… Heldigvis har vi muligheten (de fleste av oss, jeg har veldig stor medlidenhet med de som bare ligger i mørket) til å stige opp og klare å få med oss noen gode stunder vi kan leve på i etterdønningene av aktiviteter.

  2. Anna-Lena Grønland har helt rett, det er de gode stundene som gjør at vi holder ut! Slik er det i alle fall for min del.

    Her håpte vi å få til en familietur til et museum i dag, og vi gleda oss til å få ungene med på det. Der er det en rolig kafe, så jeg kan sitte der mens ungene utforsker og oppdager.
    I stedet våknet jeg mere sliten og vond enn jeg var da jeg la meg, og etter å ha holdt meg oppe ei stund, også på overtid, er jeg nå tilbake i senga.
    I stua har ungene venner på besøk, så det klarer jeg ikke å være i dag, heller.
    Mannen er delvis instruert i middagslagingen, som jeg skulle ta meg av, så satser jeg på å stå opp igjen til middag om noen timer.

    I går hadde vi en ganske fin dag, men jeg kjente det var for mye, selv om det var så lite. En hel kosedag, jentedag, hjemme sammen med datter på 6. men helt uten en liten pause. Full fart da resten av familien kom hjem.

    Det er de gode stundene som gjør at jeg holder ut!

    Håper du klarer å nyte pinnekjøtt og samvær, og at du slipper å betale altfor dyrt for det i ettertid!
    Noen ganger er en jo villig til å ofre mye for slikt.

    Klem.

    • Tusen takk Rudolfine! 🙂 Det er kjipt å høre at det ble så mye mindre enn du ville, men samtidig er jeg glad på dine vegne for at dere i hvertfall fikk til _noe_ sammen!

      Om det kommer noen dager etterpå vi bare må lide oss igjennom, så tenker jeg at vi har i alle fall hodet på riktig plass ennå når det er familien og de vi er glade i som får de lille kreftene vi har og som blir prioritert. <3 Det er vel i situasjoner som våre at man virkelig, virkelig får satt på prøve hva som egentlig betyr noe når man er presset helt til det ytterste...

      Stor søndagsklem tilbake! <3

      • Ja, jeg kan si med hånden på hjertet at kreftene mine prioriterer jeg strengt til familien. Jeg kan unnvære det meste, men familien min er førsteprioritet!

        Og som et minne fra jente-kose-timene med dattera i går, så tar vi en titt på de glitrende neglene til 6åringen, og snakker om at vi hadde det skikkelig fint sammen i går.
        Vi hadde også en alternativ plan for dagen i dag, nemlig å lage litt julepynt sammen. Den pynten kan vi lage sammen en annen dag, tenker jeg.

        Mammahjertet smelter jo, når 6åringen, på vei i seng, kommer tilbake for en ekstra nattakos, og «du er verdens aller beste mamma!»
        (Da gjør jeg kanskje noe rett, likevel 😉 )

        Jeg tror også at de kreftene vi bruker samme med våre kjære, er de kreftene som er aller best brukt.

  3. Føler masse med deg!! ta vare på deg selv nå. Jeg kjenner meg godt igjen. Her har mannen fått betennelse i armen og det blir mye på meg da. Både kjøring og henting av tenåringer, hus og matstell, klesvask og div. Vet jeg kommer til å få betale for det over helgen. Men sånn er det. Kjenner at jeg blir sur jeg og det dumme er at det går utover mannen min som egentlig er så fin. Det er jo ikke hans skyld at jeg har vondt over alt og er sliten. Synes ikke det er lett å ta imot hjelp heller når han sier han skal gjøre ditt eller datt. Han har så mye og nå har også han ekstremt vondt og tygger piller omkapp med meg… ja ja det går vel over en gang – tenker masse på deg – med ønske om krefter og energi!! Klem

    • Huff, så dere har det litt som oss dere ja, med deg syk og han med vondt… Det er ikke enkelt, men de rundt oss blir jo av og til satt ut de også. Jeg ble også dritsur i helga innimellom, for det blir egentlig altfor mye ekstra på meg når mannen ikke kan yte 100%. Men samtidig så vet jeg jo at han gjør alt han kan for at vi skal ha det bra, så jeg er jo ikke langsint… 🙂

      Det jeg vet er at vi alle sammen faktisk gjør så godt vi kan, vi får dagene til å henge sammen på en eller annen måte med både smått og stort! Her flyter det av rot overalt nå, jeg har prioritert leking og bare tatt unna det viktigste med oppvask og å rydde av bordet så vi har et sted å spise…men det bryr jeg meg ikke så mye om akkurat nå. 🙂 Rydding og vasking får vi ta litt etter hvert, det skal ikke komme noen fotografer for BoNytt eller noe hit uansett haha 😀

      Masse styrketanker til deg også!! Vi får prøve å hvile litt mellom slagene så godt vi kan. <3

  4. Å,som eg kjenner meg igjen 🙂
    Kva gjer ein ikkje for nokre få timers glede i lag med familie eller venner.
    Eg hadde ein lykkelig opplevelse for nokre helger sidan.
    Fekk sbesøk av min kjære søster. Fredagen låg eg som ikkje eksisterande heile kvelden i smerte og uendelig sliten. Laurdgs kvelden etter å ha ligge heile dagen bestemte eg meg.
    No skal eg ut på badet, ha på meg kjole, pums og sminke. Min mann og søster hadde laga deilig biff m tilbehør. Dekka fint bord og slått vin i glassa.
    Mine to sønner var og heime og denne kvelden skulle vi kose oss.
    Etter ein bedre middag, sa eg til min mann at no vil eg ha ein Iris Coofe. Då eg ikkje tåler alkohol, blir fort kvalm og må spy, visste vi begge at dette er å ufordre skjebnen, men pytt, pytt. Etter å ligge dager ut og inn, uten nokon form for adspredelse, var eg villig til å prøve.
    Lykken og følesen av svak beruselse og varme i kroppen etter å ha drukke halvparten, gjorde meg modigere og no! skulle vi spele kort. Mattis er tingen og med heile familien samla rundt bordet, sette vi i gang.
    Eg greide nesten 2 Iris Coofe og 6 runder Mattis, men då kom brekk-spyinga og kvelden var over for meg.
    Men for ei lykke ! Tenk å føle seg «fin» ein kveld, drikke Iris Coffe og at på til greie å vere sosial !
    La meg med eit smil om munnen 🙂
    Håper på fleire slike øyeblikk, både for meg og deg 🙂

    • Reidun, det gjør meg skikkelig glad på dine vegne å lese at du fikk en slik kveld!! 🙂 Jeg vet hvor enormt mye det betyr, og ja – selv om jeg VET at du ble kjempedårlig etterpå, så skjønner jeg at det var verdt det.

      Vi _kunne_ jo ha vært dritfornuftige hele tiden, aldri posjonert ut mer krefter enn det vi hadde tålt… men jeg er ikke sikker på at vi hadde berget like godt mentalt om vi ikke hadde fått de gode opplevelsene i lag med venner og familie.

      Jeg er kjempestolt over at jeg klarte å styre formen (med litt medisinsk hjelp…) slik at jeg kom meg på familiemiddag med venner i dag. Jeg holdt jo faktisk i 2,5 time uten for mye slit, lekte med barna, fikk oppdatert meg litt på hva vennene driver med, fikk spist årets første pinnekjøttmiddag med dem! Nå gleder jeg meg til å ligge og se på bildene i morgen. Selv om jeg sikkert må regne med et par dager med etterdønninger nå, så VAR det verdt det!

      Lykkelige øyeblikk ønskes deg i massevis! <3

  5. En fin liten fortelling om hvordan det faktisk er. Vet ikke om du legger merke til det selv, men jeg synes du viser sammenhengene mellom aktivitet og konsekvens veldig klart i dette innlegget. Du drar det inn i en helt vanlig hverdag og trekker det bort fra det rent teoretiske.

    Jeg håper du har hatt formstigning, eller har klart å forhindre videre formnedgang, slik at du sitter akkurart der du ønsker nå!

    God uke ønskes deg!

    • Takk for kommentar, og takk for at du «så» det jeg prøvde å formidle. 🙂 Jeg har jo tilegnet meg en del kunnskap fra både forskning og praksis, og det var hyggelig at du synes jeg «fikk det til» i denne lille hverdagsfortellingen.

      Formen har utrolig nok klart seg gjennom hele dagen, men nå forteller smertene meg at det er mer enn nok. Det er forsåvidt greit, jeg synes jeg har klart meg bra gjennom hele langhelgen og har fått gjort mer med bonusbarnet og kost meg masse sammen med familie og venner, så jeg er veldig fornøyd! 😀

      Ja, jeg ER faktisk ganske fornøyd med tilværelsen – på tross av de begrensningene jeg har og de ettervirkningene jeg får når jeg gjør noen sprell. Jeg får litt bekymrede kommentarer fra Mannen på sidelinja her, som lurer på hvorfor jeg legger planer når jeg vet det blir tøft å gjennomføre, og jeg vet det kommer etterspill. Men som jeg skrev til noen over her – jeg vet ikke om hverdagene mentalt hadde vært like overkommelige hvis jeg ikke tillot meg disse sprellene innimellom. Antagelig hadde jeg hatt det fysisk bedre hvis jeg tok enda mer hensyn til meg selv, til sykdommens herjinger. Men jeg vil ikke! Ikke alltid! 😀

      En riktig god uke ønskes deg også, håper du får masse god tid sammen dine kjære. <3

      • Vi trenger avveksling! Jeg synes det er veldig slitsomt/krevende å gjøre det samme hver dag, tenke de samme tankene og prioritere likt – hver eneste dag. Derfor bruker jeg det overskuddet jeg får samlet opp. Jeg fungerer så godt at jeg har litt større frihet i hverdagen enn tidligere, dermed kan også jeg si at det er verd kostnaden så lenge jeg har glede av de tingene jeg velger å gjøre.

        Det gjelder å finne sin egen balansegang, sin egen rytme som gjør at en får fram det beste i seg selv.

        På meg virker det som om du er temmelig nær det!

        • Synes du beskriver det godt her! Hvis man skulle være like fornuftig og holde like mye kontroll hver dag så ville jo livet blitt ekstremt monotont og deprimerende, tenker nå jeg da.

          Så mange av oss tar nok gleden i mot med begge armer, selv om det betyr at vi må betale tilbake litt ekstra.

          Om en har mulighet til å hente seg inn igjen innen rimelig tid og ikke får stadige tilbakefall eller grove forverringer, så tilfører det antagelig mer enn det koster.

          Jeg jobber hele tiden med balansegangen! Det er faktisk vanskeligere enn _noe_ annet jeg har gjort, og så jeg som alltid har sagt at jeg er født uten tålmodighet… vel, har antagelig fått øvd opp noen nye egenskaper da. 😉

  6. helene Arbeknilsen on

    Takk for at du deler fra hverdagene dine, lærerikt og nyttig for meg som er frisk, men med syk datter hjemme på 3. året. Man skal være sterkt for å være syk er ihvertfall min konklusjon. Mine tanker går til alle dere som ligger/sitter hjemme i dag og slikker sårene etter en fin helg 🙂 Vet min datter gjør det samme etter pappamiddag på lørdag og to eldre brødre hjemme i går med hyggelig søndagsmiddag og påfølgende trivelig samvær…

  7. Kjenner meg så godt igjen! Allerede før gjestene hadde gått hjem lå jeg langflat på sofaen etter diverse rydding, vasking og familieselskap i går. Jeg kjenner det godt på kroppen i dag, men hyggelig var det. Tanken på å skulle lage juice i dag morges, uansett hvor deilig og forfriskende, var nærmest uutholdelig, haha. Like greit at vi ikke hadde strøm, så ble jeg tvunget til å bare hvile. Håper du fikk spist pinnekjøttmiddag, og at du kommer deg igjen fort 🙂

    • Det er tøft å ha familieselskap altså – håper du har fått hvilt ut litt nå!

      Vi fikk til pinnekjøttmiddag på søndag, og det er jeg kjempeglad for. 🙂 Så har det vært noen litt trasige dager etter en aktiv helg, men jeg er liksom ikke lenger redd for det og vet hva jeg må gjøre.

      Håper på noe hyggelig til helgen igjen! 🙂

Leave A Reply