Å bli påvirket av andres blogger.

4

Anne-Helene har skrevet en interessant og tankevekkende post om hvordan vi kan bli påvirket av andres blogger, spesielt når det gjelder såkalt «sykdomsblogging». 

Vi som skriver på denne måten, som skriver om et liv med sykdom, må helt klart være oss bevisst at andre kan bli påvirket av det vi skriver. Vi har også – tenker jeg – et slags ansvar for å for eksempel ikke svartmale situasjonen helt, selv om enkelte dager er helt lysfri.

Jeg har personlig forsøkt å blande både alvor og skjemt i denne bloggen, og synes det er utrolig mye verdt å dele de oppturene jeg har med andre. Jeg vil si at alle de medpasientene jeg har kontakt med har en stor evne til å glede seg på andres vegne.

Når jeg skriver poster om de vanskelighetene et liv med sykdom fører med seg, er det sjeldnere nå at det er fortvilte rop ut i eteren, men jeg har fått tilbakemelding på at også disse postene lærer folk noe av. Spesielt pårørende og de som selv er friske, sier at slike poster gir dem et innblikk i hva vi strever med. Samtidig må det ikke bli bare mørkt, tenker jeg da. Livet mitt handler jo ikke bare om ME.

Kanskje er dette spesielt viktig i forhold til at det kan være barn og ungdom med samme sykdom som leser våre blogger, å vise at alt håp er ikke ute på en måte? 🙂

Bloggingen har så mange forskjellige funksjoner for meg, når vi snakker om ME-blogging. Det er kunnskapsinnhentning og -deling, det er sosial støtte i medpasienter og andre og det er også en form for selvterapi og bearbeiding som foregår når man fremstiller virkeligheten med kronisk sykdom. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten den kunnskapen og den støtten jeg har fått via tilstedeværelsen på nett etter at jeg ble syk!

Jeg har mange tanker om dette med blogging, sykdomsblogging og ME-blogging, det vil jeg nok komme mer tilbake til etter hvert. 🙂 I mellomtiden – stikk inn og les posten og kommentarfeltet på Melivetpaaslep!

Noen ser kanskje på oss bloggere slik? 

Ikke jeg… men hva tror dere?

Share.

About Author

4 kommentarer

  1. Jeg både lærer og finner trøst i det andre skriver. Hvis man synes det er negativt for seg selv kan man jo bare la være å lese, mener nå jeg da. Ikke alltid lett å snakke med venner og familie dag ut og dag inn om det å være kronisk syk. Jeg synes det er veldig deilig å » snakke» med noen som virkelig forstår… 🙂

    • Du peker på noe viktig, nettopp dette å skjerme familie og venner litt. Det hender jeg sier til familie eller venner at «jeg klarer bare å snakke 20 minutter i telefonen, la oss ikke bruke opp den korte tiden på å gå i dybden på hvor tragisk ting er eller kan være, det gjør ingen av oss glade». Det er klart de skal få oppdateringer og info når det trengs, men ja – vi trenger også et fellesskap av medpasienter som deler kunnskap om sykdom, rettigheter og mulige lindringsmetoder, som forstår akkurat hva du mener med et frustrert utrop, eller som bare kan være noen å pludre vekk natta med når en likevel ikke får sove. 🙂

  2. Jeg er så glad dere bloggere finnes! Påvirk meg mer!!!
    Jeg som ikke har egen kapasitet til å lage meg en blogg, får se litt av livet som dere andre opplever,- måter å ha det på og måter å ta det på.

    Jeg får velge selv om jeg vil bruke masse tid, ta en bitteliten kikk, eller fordype meg i andres tanker. Og sykdommen lever sitt liv. Ingen ser meg, jeg må ikke sminke meg før jeg møter dere. Jeg må ikke ta på meg «holde ut- ansiktet» mitt eller holde ut et sekund lenger enn jeg kjenner jeg orker, kan og vil.
    Så nydelig neglelakk Cathrine har på i dag,- og til våren kommer det opp en tulipan et sted i Oslo.
    En som Cathrine har plantet!
    Hvordan skulle jeg kunne vite av den tulipanen hvis ikke jeg var innom her på besøk?

    Det er ingen forsker i verden som skal greie å overbevise meg at jeg blir verre av å se hva andre med samme problem har for reaksjoner på f.eks å gjøre visse anstrengelser. Min sykdomsoppfatning endrer seg ikke en millimeter for det.
    Men forskerne kan gjerne få meg til å tro at jeg har godt av det smilet som et øyeblikk varmet øynene mine og hjertet mitt fordi jeg fant bilder fra Sharm el Sheik på siden din og øyeblikkelig kjente igjen soloppgangen. Eller når jeg finner et fornøyelig bilde på Kattene mine lager engler i snøen!! Karis bilder og fortellinger er det jeg forbinder med bloggen hennes. Ikke hennes vondter osv.
    Og din blogg, min kjære….jeg er helt overveldet over så mye rart du holder på med i ditt begrensede liv. Du følger med og linker meg hit og dit, og jeg blir litt klokere og får mye trøst fordi du guider meg til forskningen jeg ellers hadde gått glipp av hvis du ikke var så våken og interessert.

    Og så lever man hvert sitt liv ved siden av, vi har tanker som ikke alltid skal ut til familie og venner, vi trenger at noen der ute kjenner til at vi har det tøft. Og at noen vet at vi fortsatt er velfungerende mennesker,- utenom helsa.
    Det er dette livet vi lever nå (som en annen blogger kaller seg:) … med livet på slep. Kostelig. Jeg digger dere jeg!
    SJALLABAIS!

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.