Ny studie: Sammenheng mellom blodgjennomstrømning i hjernen og restitusjonstid etter aktivitet

8

Forskeren Julia Newton og hennes team har sett på blodgjennomstrømning i hjernen (assosiert med kognitive problemer hos ME-pasienter), og musklenes evne til å regulere Ph-verdien i forbindelse med trening (assosiert med anstrengelsesutløst symptomforverring).

Les mer hos Norges ME-forening. Selve studien ligger ute i fulltekst på ScienceDirect.com

Ta inn hele skjermen 25.01.2013 133447.bmp

 

Studien viste at ME-pasientene både hadde dårligere blodgjennomstrømning i hjernen, og at tiden det tok musklene å normalisere Ph-verdien etter belastning var unormalt lang. Det var også en korrelasjon mellom resultatene for de to testene – de pasientene som hadde dårligst blodgjennomstrømning i hjernen var også de som trengte mest tid på å få normal Ph i musklene. Dette er den første studien som ser på en slik sammenheng.

Det er veldig interessant at det nå kommer flere og flere studier på hva som skjer i ME-pasientenes kropper når de utsettes for belastninger. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om trening/aktivitetsbelastning og ME-pasienter med mye info som har vært veldig populær, og hvor det er mye info. Du finner det under tittelen «Sårende og skadelig uvitenhet fra leger – «Trener du ikke??»»

Når pasientenes opplevelser av å bli verre etter aktivitet nå etter hvert dokumenteres mer og mer (se også forskningen til Dr. Snell og Dr. Light på feltet), skal det bli spennende å se hvordan dette blir møtt av de som hevder at ME-pasienter blir friskere av å være i gradvis mer og mer aktivitet. Kan de dokumentere sine teorier og hypoteser med ergospirometritester og andre tester av pasientene de behandler? Eller er det helt uinteressant å forholde seg til?

Det dukker i hvertfall stadig opp ny og interessant forskning, nesten så man skulle hatt en oppsummeringsspalte annenhver måned eller noe. 🙂

Til de som eventuelt leser dette og ikke kjenner feltet så godt fra før, så kan jeg forsikre dere om at jeg overhodet ikke mener at ME-pasienter skal forholde seg så passive som mulig.  Tvert i mot, jeg er for at alle klarer å finne ut av hvor grensene går for symptomforverring, og så holde seg under det – så godt det lar seg gjøre da. Mine erfaringer er at problemet heller er å klare å holde folk nok i ro, heller enn å måtte pushe dem til aktivitet. Men det finnes selvfølgelig alltid individuelle variasjoner.

Les mer om temaet også i denne bloggposten fra Phoenix Rising: New study hints at biological roots of mental and physical problems in ME/CFS

Share.

About Author

8 kommentarer

  1. Meget interessant! Klarer ikke lese slike ting på engelsk og heller ikke for lange ting, men tror du har formidlet essensen. Enig med deg at problemet er å holde seg nok i ro. Jeg er ekspert på å pushe meg selv og til stadighet over grensen. Synes den er vanskelig å finne. Godt å høre at det henger sammen – synes jeg er mer «grøtete» i hodet når jeg er blir verre i utmattelsen.. ja det var visst det jeg klarte å trykke ned av forståelige greier i dag.. her er det tåke i topplokket. 🙁

    • Mange som forteller den samme historien ja. Synes det er flott at det blir systematisert gjennom forskning, slik at den forskningsbaserte kunnskapen kan tas med videre inn i helsevesenet.

      Det henger nok sammen med alle «systemene» våre i kroppen på et vis, har jeg tenkt. Så at hodet blir grøtete mens kroppen strever med å fjerne melkesyre og restituere seg etter (for mye) belastning er kanskje ikke så rart?

      Fortsatt god bedring, håper tåka har lettet litt. 🙂

  2. Spennende!
    Hurra for forskningen, og ekstra positivt at slikt kommer frem.

    Det høres jo også ganske kjent ut, syns jeg, det er jo slik jeg opplever det.

    «Problemet» for min egen del er nok ikke passivisering, men å klare holde meg akkurat under grensa for symptomforverring.

    • Tror veldig mange har det samme problemet!

      Det er jo ikke sånn at vi slutter å ønske oss livet, selv om kroppen ikke vil være med ut av huset… De fleste jeg kjenner med ME spretter opp som en Duracell-kanin med en gang de får smaken av litt krefter i skrotten, og så er det ned igjen etterpå, men med gleden over å ha vært med på noe da. 🙂

  3. Det er ikke forbausende at det nå kommer ny forskning på hva som skjer med oss. Det er gledende å se at ting går fremover.
    Jeg har reflektert over forskjellene mellom den psyko-somatiske definisjonen jamført med den somatiske.
    De kan umulig være samme sykdomme når den ene har utelukket andre somatiske sykdommer og fokuserer på stress, og den andre fokuserer på det somatiske og gjør fysiologiske funn. Hvordan kan psyko-somatikken si at de studerer de samme tingene? Og hvordan skal Helsedirektoratet finne en middelveg når det handler om 2 helt forskjellige sykdommer?
    Jo flere studier som viser på fysiologiske forandringer på ME syke, desto mer flaut kommer det å bli for psyko-somatikken hvis de ikke er med å rydde opp i ME sekken. Virkeligheten kommer i kapp oss alle før eller siden.
    Ikke rart det har gått feil for mange ME syke etter LP eller cbt/gradert trening. Når en tenker over at psykosomatikken forsker på stress og at at ME syke kan ha uoppdaget borreliose eller peridontit skjønner man snart at det kan går galt. Tenk på en ME syk som er somatiskt syk, kommer til en kurs som er byggd opp for den psyko-somatiskt lidende ME syke.
    Der får man lære seg at man gjør ME, og at man skal slutte å gjøre ME-
    For den psyko-somatiske pas betyr det at h#n gjør stress, og skal slutte å gjøre stress.
    For den som sliter med en somatiskt syk ME pasient betyr det for eksempel, «Jeg gjør borreliose, og skal slutte å gjøre borreliose» !!??
    Det er en umulig oppgave og det er ikke rart at det har blitt splittringer i ME miljøet!
    Det er tid for å rydde opp i diagnose forvirringen! Vi burde ha nok erfaringer idag slik at det burde være en åpenbar sak.

    • Takk for en lang og innsiktsfull kommentar, og ikke minst for den flotte bloggposten du har skrevet som du viser til her!

      Det er veldig interessant å se dine refleksjoner som psykolog og samtidig pasient i det her.

      Det er jo veldig trist at ikke fagmiljøene kan være mer åpne rundt dette at vi antagelig snakker om forskjellige lidelser, for det kommer jo ingen til gode slik det er nå. Dessverre tror jeg at det ligger mye prestisje bak, men som deg mener jeg at avklaring av diagnosen er kjempeviktig.

  4. Veldig bra at det forskes på mange kanter – takk for at du deler denne 🙂

    Resultatene i denne forskningsrapporten er veldig interessante, men jeg lurer på om den gjelder for ME-pasienter; forsøkspersonene har CFS (som ikke er det samme som ME) og deres symptomer faller sammen med Fukuda-kriteriene. Fukuda-definisjonen har en tendens til å velge ut personer som kan ha ulike typer utmattelsesproblemer, inkludert depressive lidelser, og ikke bare personer med ME og/eller CFS.

    Jeg har nettopp skrevet en ny bloggpost som handler om denne sammenblandingen av diagnoser – og alt det fører med seg.

    • Hei og takk for kommentar! 🙂

      Det er sant som du sier, de skriver «CFS», og akkurat dette er noe jeg har vært opptatt av i mange år. I USA brukes «CFS» for å dekke både ME og andre utmattelsestilstander som vi vet, og derfor kan det være vanskelig å vite hva det snakkes om. Men nettopp fordi det også brukes om ME, tenker jeg at man ikke automatisk skal se vekk fra det som skrives.

      Jeg kjenner Fukuda-definisjonen, og at den kan velge ut en sammensatt gruppe. Men også folk med ME. Det hadde vært en stor fordel om man i forskningen gikk bort fra Fukuda-definisjonen og heller benyttet de kanadiske kriteriene eller ICC.

      Det jeg tenker om akkurat denne forskningsstudien og bruken av diagnosekriterier, er at det er en liten studie som bør replikeres med flere pasienter, kontroller og da ved bruk av strengere kriterier for inkludering i studien. Det kommer nok. 🙂

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.