Etter at jeg ble syk og etter hvert langtidssyk har jeg hatt en del tid og anledninger til å tenke over hva som nå er min verdi.
Et av spørsmålene man stiller seg blir gjerne hvilken verdi man har for andre i nær familie og omgangskrets, nå som man er mer syk enn frisk, nå som tiden man kan gjøre noe er mindre enn tiden man bare må være, eller ha hjelp.
Ofte kan det føles som om jeg rett og slett ikke har noen verdi. Det er mange måter å si det på, men at man ikke har noen særlig verdi lengre fordi man ikke er ute i arbeidslivet og tjener penger er et gjennomgangstema.
Samtidig er det også mange som er flinke til å verdsette meg for det jeg klarer å få til, enten det er å være en god lytter for en venn som trenger det, eller en god bonusmamma som bruker alle sine krefter på å legge til rette for hyggelig samvær med Lille Sprell.
Mange av disse tankene ble vekket til live igjen i går, da jeg leste en sterk bloggpost av en fantastisk mann: Hyllest til en kvinne på kvinnedagen, og noen sukk over en annen.
Dette skriver Bjarne:
Kvinnen jeg beundrer er min kone. Etter at vi fikk et funksjonshemmet barn for drøyt seks år siden har hun vært hjemmeværende. Slik har det vært nødt til å være. Omsorgen for gutten og oppfølgingen av systemet rundt barnet er uforenelig med deltagelse i det såkalte arbeidslivet, også deltid – enn så lenge.
For sånn er det jo, for mange. «Valget» om arbeidsliv, deltid eller heltid, er ikke et selvfølgelig valg for alle. Det fremstilles sånn, enten man snakker om syke som «velger» uføretrygd eller mammaer som «velger» å jobbe deltid fordi de har små barn. Jeg har snakket med noen av disse mammaene forresten, og valgene deres fremstår mye tydeligere for meg nå som jeg vet at det enten var deltid eller å bli sykemeldt etter hvert fordi de var i ferd med å slites ut. Lang diskusjon det der da, skal ikke ta hele den nå.
Tilbake til Bjarnes post. For det første synes jeg måten han skriver om kona si på er både flott og rørende. Han ser og gir uttrykk for hennes verdi, selv om han opplever at samfunnet rundt kanskje ikke gjør det.
Jeg kjenner en god del mødre etter hvert som har det på samme måten. De som har blitt omtalt som «ME-mammaene» her og der, de som er hjemme med sine syke barn. En situasjon hvor det nærmest er umulig å få på plass et tilstrekkelig hjelpeapparat. Da har man jo ikke noe valg da, når barnet er sykt så må det være noen der, selv om NAV avslår pleiepengene.
Men vi sier jo ikke at disse ME-mammaene er verdiløse eller mindre verdt enn andre mennesker, selv om de står utenfor arbeidslivet, gjør vi det da?
Det vi langtidssyke gjør i hjemmet av husarbeid og omsorgsoppgaver er som regel usynlig for de fleste, men et hjem krever at man holder ting ved like og får hverdagene til å gå rundt med det praktiske – noen må gjøre dette også. Er det riktig at noen skal fortelle meg at jeg ikke bidrar med noe, når jeg har brukt all min tilgjengelige energi (og ofte mer enn det, slik at jeg blir sykere) på å vaske klær, handle, rydde, tørke opp, brette, finne frem, planlegge feiringer osv.? Skal jeg rett og slett bare slutte med dette, og kun fokusere på meg selv og min egen helse, for å forhåpentligvis få mer verdi som lønnsmottaker? Hvor ringer man og sier fra om at noen må komme og ta over alt ansvaret du?
Vi kan sikkert advare kvinner mot å arbeide deltid, men vi må ikke være blinde for at ikke alle har et valg.
Jeg vil ikke ha et samfunn der det viktigste med andre mennesker er hvor mye penger de tjener!
15 kommentarer
Nei, det er sant, alle har ikke et valg. Vi har alle hver vår historie som ligger til grunn for valgene vi tar. Jeg savner litt disse nyansene i debatten som raser mht heltid vs deltid, eller hjemmeværende vs uteværende. Jeg vet om mennesker som sliter med sykdommer som gjør det uaktuelt å jobbe heltid, men at deltidsjobben samtidig er med på å holde livsmotet oppe. Viktig at du skriver om dette.
Takk!
Nyansene mangler i debatten, og mulighetene «valg» er altfor overdrevet synes jeg. Håper det kommer ut noe om dette i kronikker etc. også.
Flott! Sant! Godt sagt!
Det er nøkkelen til eit godt liv, tross alt det ytre: at ein har verdi, uansett! Hadde eg ikkje klamra meg til det, veit eg ikkje korleis kvardagen hadde vore. Etter 20 år med foredrag om menneskeverdet, måtte eg flytta påstanden frå hovudet og ned til hjartet. Å vita at ein er verdfull er ein ting. Å oppleva det, tru det, er av og til noko anna.
Ja, det koster en del både tankekrefter og følelseskrefter å klare å omdanne teori til praksis her, det er i alle fall sikkert!
Men jeg tror vi får en verdifull erfaring av det, om ikke annet.
Jeg syns det er så synd at et menneskes verdi i samfunnet i så stor grad måles ut fra om man er i 100% jobb eller ikke (for ikke å snakke om man jobber som ingeniør eller kassadame – begge to er viktige!). Jeg syns at likestillingsministerens utspill i Aftenposten var uheldig, i beste fall. Selv om jeg forstår resonnementet, så får jeg vel bare innse at jeg står et stykke unna mitt eget parti i disse spørsmålene, selv om jeg er feminist. Jeg syns det er kjempesynd at det er så mange negative assosiasjoner til å være hjemmeværende, enten det er fordi man vil eller må (det ser ikke ut til å spille så stor rolle i det store og det hele). Den kvinnelige ordføreren i kommunen jeg bor i, sa til lokalavisa ifm. med kvinnedagen noe sånt som at det er mange i dag som «er hjemme for å pynte huset og trene». Er det mulig? Syns en del av feminismen og likestillingspolitkken i dag er veldig krampeaktig, altfor politisk korrekt og litt virkelighetsfjern.
Helt enig! Jeg synes det er veldig uheldig (mildt sagt!) at det skapes et bilde av at den som er helt eller delvis hjemmeværende er det for å «pynte huset».
Jeg vil tro at for de fleste så er det mange flere timer med skitne sokker, sure oppvaskkluter og gryteretter enn rosa cupcakes. Jeg mener at politikere, media og også alle vi som melder oss inn i diskusjonen har et ansvar for hvilke assosiasjoner vi skaper med vår språkbruk. Men det er klart, det kan godt hende at dette også brukes helt bevisst hos enkelte aktører, slik at det å være hjemme ikke skal virke attraktivt for de som ikke vil assosieres med den pyntesjuke treningsdama…
Det er klart at vi _trenger_ at folk er i jobb, både som samfunn og familier og enkeltpersoner. Men litt nyanser må vi da kunne ha på ting.
Så bra at min blogg kan inspirere og at vi er et kor som kan ta litt til motmæle! Mot og styrke videre!
Takk! 😀 Så hyggelig at du ville legge igjen en hilsen her!
Man kan lure på om prestasjon og materielle ting som er vårt sanne verdi for mange. Har livet virkelig inga andre kvaliteter enn så.
I likestillingsdebatten sakner jeg en meget viktig sak. Og hva er det? Jo, barna!
I de samme diskusjonene snakker man ikke om barnens behov!
Har likestilling og økonomisk fremgang blitt så viktig at ungene ikke får så stor plass?
Mange barn sliter med sin psykiske helse idag…
Hvorfor finns det ikke flere diskusjoner hvordan man kan gjøre det bedre for barnen?
Småbarnstiden er en kort periode i livet. Har mange mange barn over en lengre periode blir det lengre.
Hvis en av foreldrene velger å arbeide deltid i noen år, kunne ikke en pensjonsforsikring være en god ide?
Det kan se ut som om menneskelige behov har kommet langt ned på listen.
Tror vi alle trenger å ta oss tid til å tenke over hva som er viktig i livet.
Når vi tenker på den egne opplevelsen av verdi, tror jeg vi trenger å gjøre opp om hva som egentlig er verdifulle egenskaper. Det kan gjøre sammen.
Det finns mange verdifulle menn som ser vår verdi, og takk og pris for dem! 🙂
Fantastisk innlegg og jatakk, enig!
Det snakkes mye om deltidsarbeid knyttet til omsorg for barn, men som du er inne på så er det mange andre gode grunner til å jobbe redusert stilling. Det som er viktig oppi det hele er at man ikke reduserer stillingen i frykt for at man ikke skal klare hel stilling, for dersom det er sykdom i bildet vil det få følger for utbetalingen fra NAV. Da er det bedre med sykemeldinger, selv om det kan være en prøvelse for samvittigheten og selvbildet. En bør altså tenke over hvorfor man ønsker å redusere stillingen.
Kjenner igjen det du skriver om inntektsgivende arbeid og opplevelse av egenverdi. Det er en lang vei å gå for å kjenne seg verdifull selv om en bidrar lite til BNP. For min del er formidling i bloggs form viktige bidrag for at jeg skal føle meg verdifull og det kjennes godt å få tilbakemeldinger om at tekstene mine betyr noe for andre.
Uansett hvor du får inntekten din fra: Vit og husk at dine bidrag i blogg og ved å lenke på Facebook er gode bidrag for flere enn meg. Glem ikke det!
Jeg er syk og hjemmeværende, og har sykt barn. Heldigvis bryr jeg meg ikke om hva andre mener er verdifullt her i livet, om det er ministre eller postfunksjonærer. Jeg er der jeg er, ferdig med det. Ha en fin lørdagskveld 🙂
Bra innlegg.
Debatten er altfor unyansert.
I et idealsamfunn skulle «alle» jobbet fulltid, men slik er ikke verden.
Jeg har selv jobbet deltid, av flere grunnet, da ungene var yngre og jeg «friskere». Jeg har også opplevd, i en stilling i kommunen, ikke få utvidet stillingsbrøk med begrunnelse i tidligere sykemeldinger (et år i forveien), i en for meg god periode. Jeg ville gjerne jobbe mye nærmere fulltid, men ble hindret.
Dette får nå betydning for meg nå som jeg er på aap.
Jeg er enig med deg. Altfor mye måles i hva du jobber med og hvor lang utdannelse du har og hvor mye du jobber. Og ikke alle har ett valg nei.. Hadde jeg hatt ett valg ville jeg valgt å jobbe – tror jeg. Har tenkt mange ganger at den tiden jeg har vært syk har jeg vært mer tilgjengelig for ungene mine- selv om jeg har vært syk har jeg jo vært her – det er mer enn de som jobber fulltid. Min datter på 17 sa det her en dag – «jeg tror ikke alle i min klasse kan sitte sånn å snakke med moren sin når de kommer hjem fra skolen….» Hvor mye er ikke det verdt?
Takk for et godt innlegg. Har tenkt noen av de samme tankene selv av og til. Begrepet «verdiskaping» er f.eks. knytta til lønna arbeid. Hvis jeg passer andres barn og får betalt for det, er det per definisjon verdiskaping. Men om jeg passer mine egne unger, regnes det ikke som verdiskaping. Det blir ikke penger av sånt. Kanskje var det i de baner barne- og familieministeren tenkte når hun sa at det ikke er like verdifullt å jobbe deltid. Har verdi bare med penger å gjøre?
Et skrekkeksempel på verdiskaping er hvis jeg skulle bryte meg inn i nærmeste butikk. (En absurd tanke, men la gå..) Politiet rykker ut, låsesmed tilkalles, forsikringsselskapet kobles inn. Og skulle saka bli oppklart, ville jeg bli satt i varetekt og det ville bli rettssak. På den måten foregår det verdiskaping, fordi penger er i omløp. Og jeg ville ha bidratt til verdiskaping ved å begå en kriminell handling. Men om jeg var heime med egne unger ville jeg derimot ikke ha bidratt til verdiskaping på den måten.
Et av mine «a-ha»-øyeblikk var noe som ble sagt på Oprah Winfrey-show(tror jeg..var den hukommelsen da 😛 ) :
«ALT HVERT MENNESKE ØNSKER Å BLI SETT/FÅ VITE DE HAR EN VERDI» e.l.
Vet ikke om jeg siterer helt korrekt,men tror byggestenen er den samme. At hvis vi føler vi virkelig blir «sett» , f.eks at noen fra 1.linje-tjenesten virkelig LYTTER samme hvor lite eller stort DE synes MITT ærend er.
Jeg har også brukt alle år etter mitt eneste barn ble født til å gjøre alt for oss , dvs fra papirmølle til kos og hvertfall være stort sett psykisk tilstede selv om jeg ligger ca.22 timer i døgnet(sykdom som «inkluderer»ME++).
Men det har jo gått så langt at»barnet» nå er 19…og det er 13-15 år siden noen har holdt meg i hånda (vi snakker mann/kjæreste/date) eller jeg har klint litt med bankende <3 ..
For jeg har satt barnet totalt først,og kanskje like viktig:Jeg har ikke følt meg VERDIG.
"Stakkars mann hvis vi ble kjærester,alt han hadde måttet gjøre ifht.meg,urettferdig for han,jeg er ikke alltid velstelt og opplagt,"alle andre"damer er jo det,og har middagen og/eller kveldskos klar – nei best å spare mennene for det.."
Jeg merker så godt at jeg dessverre har slitt ut selv nærmeste familie etter å ha vært syk over halvparten av livet,og det er sårt. Så godt det hadde vært med en kjæreste..eller bare et par nye venner?
Men jeg har liksom funnet ut at jeg ikke er noen "verdig",at jeg enten ikke henger med i en samtale – eller at jeg er så glad for å orke å komme meg ut en times tid og"lufte meg"at jeg prater den/de andre i senk av pur lykke…
Kanskje vi burde sette oss det som mål alle sammen;samme hvor mye eller"lite"vi føler vi bidrar med o.l.,at vi sier til oss selv hvertfall et par ganger hver dag:Jeg ER verdt noe!
For dessverre merker jeg at jeg fortsatt bryr meg om hva andre sier om meg.. :-/