Jeg har lest… «The Mystery of Mercy Close» (Marian Keyes)

Når vi er ute og reiser hender det at jeg snapper med meg en paperback fra en bokstabel på flyplassen.

Helst noe lettlest, en bok som kan være med på strand og i båt, og gjerne noe chick lit om det passer seg sånn. Lett underholdning som ikke krever mer av hjernen enn rosa sukkerspinn.

Keyes’ bøker er annerledes enn mye annet chick lit. Bøkene hennes tar gjerne for seg litt mer alvorlige temaer enn neste kjolekrise, og i «Mercy Close» er det alvorlig depresjon som er et viktig tema.

Men boken handler selvfølgelig om mer enn dette. Sentralt står enda ett av familiemedlemmene i den sjarmerende og eksentriske familien Walsh – denne gangen privatdetektiven Helen.

Bokkilden skriver:

«33 år gamle Helen Walsh har aldri klart å holde på en jobb. Nå er hun privatdetektiv, men en blakk og hjemløs sådan. Derfor må hun flytte hjem til foreldrene til hun får livet på rett kjøl igjen. Enda mamma og pappa truer med å selge huset og dra på cruise til Karibia. Endelig får Helen et nytt oppdrag: å finne den savnede Wayne Diffney, tidligere medlem av boybandet Laddz. Han forsvant sporløst og plutselig, rett før gjenforeningskonserten, og må finnes for enhver pris. Selv om oppdragsgiveren er Helens sjarmerende, men upålitelige eks, er det gode penger å tjene, og gode muligheter til å benytte seg av lyssky undersøkelsesmetoder.»

Som bonusmamma gledet jeg meg også over at hun er inne på tematikk der en enslig kvinne blir kjent med en mann som har barn fra før, og hvordan forholdet til eksen/moren og barna var en del av dynamikken i det nye kjærlighetsforholdet, og hvordan de fant ut av grensesetting, samværsrett og -regler og plass til voksentid etter hvert. (Dette er et tema jeg har tenkt mye på og har en del å si om ja!)

Jeg kjøpte boka på Gardermoen, men du finner den sikkert i bokhandlere ellers også.
På nett:
Hos Bokkilden (norsk)
Amazon Kindle Store (engelsk)

Jeg liker å ta med noen sitater i boka, men la igjen denne på Mauritius som bidrag til hotellbiblioteket der. Før vi dro, tok jeg likevel bilder av noen av sidene der det var sitater jeg likte, så jeg legger ut disse her.

Jeg synes dette sitatet understreker noe jeg og andre med langtidssykdom mange ganger sier: Vi føler oss slett ikke noe sterkere. Vi føler tvert i mot at livet skraper av oss lag for lag, som en ostehøvel, og snart er vi bare små osteskalker igjen. Kanskje er det ikke sånn, men jaggu meg kan man bli litt mindre kjepphøy av å ha gått i grøfta gang på gang.

Den neste er veldig morsom, og handler om de ulike typene våre medmennesker viser seg å være når de kommer i kontakt med Syke Folk. Vanskelige greier. 😉 Med noen få omskrivinger kunne jeg ha fått denne til å handle om ME-pasienters omgangskrets også.

Og så til det siste poenget, noe mer alvorlig, nemlig at dette med å «prøve alt» ikke alltid har noe som helst å si for utgangen på sykdom.

Dette er en velskrevet bok som kan leses for seg, eller nytes for oss som allerede er fans av familien Walsh. Trist er den til tider, det er sant. Men mest av alt er den humoristisk skrevet, ikke minst når hun tar for seg gjenforeningen av det aldrende boybandet. Mye komikk der. 😀