Jeg hadde bare så vidt sett en omtale av Gillian Flynns krim «Gone Girl», men jeg er virkelig glad for at jeg kjøpte den.
Boka handler om et par, Nick og Amy Dunne. De har funnet hverandre og det har føltes så riktig som ingenting annet:
«All of a sudden you see reading in bed and waffles on Sunday and laughing at nothing and his mouth on yours. And it’s so far beyond fine that you know you can never go back to fine. That fast. You think: Oh, here is the rest of my life. It’s finally arrived.»
Med nedgangstider i journalistikken har begge mistet jobben, og har flyttet tilbake til Nicks gamle hjemsted, til et liv som overhodet ikke ligner på deres vante byliv. De lever på Amys penger, og Nick jobber sammen med tvillingsøsteren sin på baren de har kjøpt sammen (også det for Amys penger), mens Amy selv prøver å finne noe å fylle dagene med.
På deres femårs bryllupsdag forsvinner Amy, tilsynelatende sporløst. Det er vel bare rutine at politiet vil sjekke om ektemannen kan være innblandet i saken? Ikke dukker det opp noe lik heller.
Men mistanken mot ektemannen stiger, og det blir ikke enkelt for ham å være den som er etterlatt. Eller er det kanskje enkelt for ham? Litt for enkelt?
Jeg ble helt revet med av denne thrilleren, og synes Gillian Flynn har konstruert en uspekulert og snedig historie som får meg til å veksle mellom å tro det ene, for så å tro det andre… Hva er det egentlig som har skjedd?? Og når tegnene blir tydelige og leseren begynner å skjønne hva som skjer, er det som å få seg en skikkelig kalddusj.
Noe av det som gjør denne boken så bra er at fortellingen om forholdet og fortellingen om forbrytelsen er så tett sammenvevd. For dette er likså mye en bok som setter en støkk i en når det gjelder forhold. Flynn pirker i noe som kanskje er ubehagelig, men også mye sant om det å leve sammen med et annet menneske.
«And yet: Don’t land me in one of those relationships where we’re always pecking at each other, disguising insults as jokes, rolling our eyes and «playfully» scrapping in front of our friends, hoping to lure them to our side of an argument they could not care less about. Those awful if only relationships: This marriage would be great if only…»
Denne er også oversatt til norsk, «Flink pike» kan bestilles for eksempel fra Bokkilden. Vil du lese enda mer om boka har Wikipedia en god artikkel. (NB! Spoiler alert!!)
En mesterlig psykologisk thriller, anbefales på det sterkeste!
PS: Lærdom – hvordan gjøre noen til ei masete kjerring:
«But I do like a certain standard of living – I think it’s fair to say the garbage shouldn’t literally overflow, and the plates shouldn’t sit in the sink for a week with smears of bean burrito dried on them. That’s just being a good grown-up roommate. And Nick’s not doing anything anymore, so I have to nag, and it pisses me off: You are turning me into what I never have been and never wanted to be, a nag, because you are not living up to your end of a very basic compact. Don’t do that, it’s not okay to do.»
Vel, jeg har skrevet nok nå. Kjøp denne boka umiddelbart, på norsk eller engelsk, les den på Kindle eller papir, eller sett den i det minste på ønskelista di! 🙂
4 kommentarer
Tusen takk for tips 🙂 Jeg har lagt både denne og En mann ved navn Ove til på ønskelisten min, på Ark, klare til å lastes ned. Gleder meg til å lese de 🙂
Så hyggelig å høre, Line! 🙂 Alltid gøy å kunne spre litt bokinspirasjon til andre. God lesning!
Jeg likte Gone Girl veldig godt. Krimromaner pleier ikke å interesse meg, men her var personlighetene såpass interessante at det gjorde handlingen enda mer spennende. Jeg anbefaler Flynns tidligere bøker også: Dark Places og Sharp Objects. Sistnevnte er forøvrig noe av det skumleste jeg har lest – uten at jeg kan si hvorfor uten å avsløre for mye. Men alle tre i hvert fall veldig bra.
Ja, nå har jeg lest «Dark Places» også, og likte den veldig godt. Ikke like mye som «Gone Girl», men nok til at neste på leselista er «Sharp Objects» i hvertfall. Grugleder meg. 😀