Dette innlegget har «stått på vent» hos meg i sommer, noe jeg skrev, men aldri ble helt ferdig med. Jeg legger det ut likevel, etter å ha blitt inspirert av en annen post i dag.
Hva gjør tanken på å gå helt offline i ferien med deg? Blir du stressa, letta eller likegyldig?
Det kan si noe om hvor utvisket skillet mellom arbeid og fritid er blitt for deg.
For hvis det å være tilgjengelig på telefon, e-post og kanskje også i sosiale medier for jobben ikke er noe du kan velge bort, bør du kanskje stille deg spørsmålet om det i det hele tatt kan kalles «ferie» det du har tenkt å ha.
Selv en enkelt jobbtelefon og et par mailer en feriedag er nok til at jobbtankene henger i kanskje hele resten av dagen. Dagen du egentlig skal bruke til å tømme hodet for disse forpliktelsene, til å koble av. Som ikke bare betyr å ligge på en solseng eller duppe rundt i bassenget, men faktisk koble deg av hverdagen.
Av og til har jeg også tenkt på hvor mye tid vi strever med å komme oss på nett. Selv steder der vi egentlig ikke hadde forventet nett-tilgang eller dekning, så må vi bare prøve likevel. Igjen og igjen. «Har du signal nå?» «DER, nå fikk jeg koblet meg til det trådløse nettet!… Åhnei, nå forsvant det igjen!» Enn om noen regnet sammen hvor mye tid vi brukte hvert år bare på å prøve å komme oss på nett?
Utbredelsen av mobilnett, smarttelefoner, bredbånd både her og der gjør det dog nærmest umulig å slippe unna. Nå som alle er «always online», enten de er i båten, på hytta eller snikleser mail under dyna mens kona sover, trenger man ikke lure lenger på hva som er vår alles favoritt-dop: Det er å være på nett. Det er å være tilgjengelig.
Du vet det du også, at det er vanskelig å se for seg en hel uke uten nett! Og hva om du i tillegg la til – en hel uke uten telefonen?
Jeg tror det er ganske klart hva som blir den nye luksusen – å kunne være offline.
En luksus reservert for de som har trygge jobber, faste ansettelser og lite frykt for å miste kunder om de ikke er tilgjengelige for dem hver eneste dag. For ærlig talt, er de spørsmålene så viktige at de ikke kan vente til neste uke, når hele landet likevel er i fellesferie?
Tenk deg dette – å kunne slippe å være tilgjengelig og heller kunne være til stede.
Sosiale medier er fantastiske for å kunne dele og delta med andre. Men hva ville du fått oppleve om du heller delte og deltok kun med de rundt deg?
Hva med å være 100% tilgjengelig, tilstede og engasjert – i ditt eget liv?
Thomas Moen har skrevet om dette i sitt blogginnlegg Ett år uten, hvor han reflekterer over hvor godt det kan gjøre å sette grenser for seg selv, og lister opp en del ønsker for de kommende 12 månedene.
Under vann er man definitivt offline! 😀 Kan nesten ikke vente med å komme meg tilbake til korallrevene på Ras Mohammed….
Så kan man jo spørre seg – er det en lettelse å droppe alt og bare være offline, eller kan det også være noe av «kosen» å være litt på nett med familie og venner, uten dermed å være tilgjengelig for arbeidsgiver, kunder, samarbeidspartnere eller andre som minner en på alle pliktene? Alt eller ingenting, eller bare litt? Og hvis man som arbeidsgiver ser at en ansatt er «online» i sosiale medier, klarer man å likevel respektere tiden og ikke bryte inn med forventninger om å også være tilgjengelig for jobben?
12 kommentarer
Å være «offline» er kun en luksus for de som er friske eller ikke er så syke at all sosial kontakt, selv med nære venner og familie, må foregå elektronisk. Uten mobildekning eller nettilgang eksisterer ikke vi som er totalt sengeliggende og isolerte. Dessverre.
Takk, PM. Det er en nyansering jeg ikke tok med i posten, fordi jeg synes det er et tema som fortjener en egen post (det kommer!). Akkurat den posten her var nok mer rettet mot de som er mer eller mindre friske og i arbeid, og som alltid er «online» og tilgjengelig.
Samtidig må jeg jo si at jeg selv synes det noen ganger er godt å være utilgjengelig og offline fra alle krav fra systemer og instanser som alltid skal ha sitt, det være seg søknader, anker, epikriser, utredninger etc. Det kan være veldig godt å få lov til å være «offline» fra pasientrollen (og ja, også ME-blogger-rollen), og bare være _meg_.
Jeg er nok ikke helt ferdig med å gruble på dette temaet. 😉
Ja, det er godt å være frakoblet krav og forventinger fra Gud og hvermann. Det gjelder både friske og syke.
Men å være helt offline og «leve i nuet», dvs uten engang å kunne sende en sms til sine nære og kjære, blir like ille som å sitte i isolat i fengsel for alvorlig syke som er lenket til huset og sengen. Det var bare det perspektivet jeg savnet.
Ellers en god bloggpost med mange viktige poenger.
Jeg leser med interesse det du og Thomas skriver, men jeg lar meg ikke helt overbevise. Grunnen er at jeg ser en trend i dette. og jeg lar meg sjelden overbevise av trender – selv om alle trender har gode ting ved seg: Også denne.
Hva jeg ser? Det kan hentes fra dialektikken. Første trend (tesen) var at noen brukte og bruker sosiale medier og nytelnologi for alt det er verd og skaper en onlinetrend som mange følger. Det snakkes mye om det og det skapes en bølge. Etter en stund kommer en motreaksjon, antitesen som sier at det gode liv er offline og at vi må distansere oss fra vår tidligere praksis. Helt forståelig, men det rare er at de samme som skapte den forrige trenden nå kjører på om det nye, som om lykken ligger der. Men det vet vi at den ikke gjør. Det kommer nemlig snart et neste trinn som vil være nærmere sannheten og også mer fruktbar: Syntesen mellom et onlineliv og et offlineliv. Fokuset vil ligge på balanse, de positive sidene ved begge.
Jeg syns egentlig det spesielt Thomas skriver blir litt masete fordi jeg vet at det er en forbigående fase og at litt mer dempet fokus på dette vil bringe oss nærmere den gode syntesen.
Tror jeg:)
Den siste kommentaren skrev jeg seint gitt. Bør den modifiseres? 🙂
Kommentaren var bra den, og jeg synes ikke den trenger å modifiseres. 🙂 Jeg tenker på det du sier, kommer tilbake med mer.
Jeg tror at vi tror mye av det samme. 🙂
Det blir veldig spennende å se hvordan vi kommer til å forhandle frem denne syntesen, hvilke forvetninger vi har til oss selv og andre. For at online-livet også har sine gode sider kommer vi ikke bort i fra, og vil vi egentlig tilbake til å kun være offline? Jeg vet ikke om det heller er en farbar vei.
For noen tror jeg nok det å kunne være stort sett eller helt offline i perioder kan være en luksus, for andre blir enkelte deler av online-livet ikke ønskelig å legge fra seg.
Av og til er det bra å vera offline. Ekstra bra om det er for å vera onlife.
Når livet er slik at ein ikkje kan vera onlife saman med andre, er det fint vera online.
Onlife – dét begrepet likte jeg. 🙂 Og «onlife» kan man jo være på mange måter. Flott!
Du om det, jeg får helt hetta hvis jeg er mer enn 4 kvelder uten internett.
Haha, jeg tenkte ikke først og fremst på fritidsbruk av internett egentlig. 🙂
Selv om vi overlever nok en pause der også. Men da må det være noe annet interessant i nærheten å bruke tiden på… 😉
Rolf Wesenlund hadde en programpost på en av Tv-kanalene på -90 tallet som het Wesenstund, mobilen var tema i ett program. Panelet kom til en konklusjon: sykelig behov til å være tilgjengelig til enhver tid. Hva hadde konklusjonen blitt i dag, skal tro?
Jeg synes det er godt med en «mediafaste» innimellom. Du får plass til egne tanker og ikke minst indre bilder.