Etter et tilbakefall tidligere i sommer har jeg hatt problemer med å skrive og følge med på nett. Det er ikke noe å gjøre med, alt som kan gjøres blir gjort og dette er ikke noe som kan fikses på kort tid.
September har vært rar på mange måter, men det aller rareste og tristeste har vært tre dødsfall.
To nettvenner døde tidligere i måneden – en av sykdom og en for egen hånd. Jeg ble veldig lei meg og egentlig litt overrasket over å føle en så sterk sorg over noen jeg ikke kan betegne som «nære venner», men vennskap og fellesskap er jo noe som strekker seg over både landegrenser og via nettverdenen, og selv om man ikke omgås på kafé så blir det ikke mindre ekte.
Jeg skrev om sykdom og selvmord og fikk mye respons på det – også en del som virkelig gikk inn på meg fra folk som selv er så syke at de ikke føler at livet er verdt å holde ut. En tanke jeg også selv har kjent på når det har stått på som verst. Det er tøft, og jeg opplever at det er veldig vanskelig å finne de riktige ordene.
På lørdag fikk vi også den triste beskjeden om at en venn i nabolaget hadde blitt drept på vei hjem fra jobb. En godt likt, veldig hyggelig og omgjengelig familiemann. Det kom selvfølgelig som et sjokk, og i helgen har folk søkt sammen for å dele sorgen og minnes. Jeg klarte heldigvis å komme meg ut i dag og få satt lys og blomster utenfor puben han drev, som en liten siste hilsen.
Tankene mine går til tre familier og vennekretser som har mistet en av sine. <3
17 kommentarer
Kle ❤️
Klem skulle det være
Takk, og god klem tilbake! 🙂
Så synd at du har hatt tilbakefall. Jeg ønsker deg god bedring, og håper at du får bedre dager framover.
Sorg er ikke alltid så lett å forstå. Som ung jente opplevde jeg at eieren av nærbutikken på det lille stedet jeg kommer fra brått døde. Og jeg husker godt følelsen etterpå. Selv om jeg ikke kjente han godt ble jeg fryktelig lei meg. Han hadde på en måte alltid vært der, og var en del av tilværelsen min.
Jeg har nettvenner som betyr mye for meg, selv om jeg aldri har møtt dem. Jeg har delt sorger og gleder med enkelte av dem i flere år. De bare er der, som en viktig del av livet mitt. Så jeg forstår godt hvordan du føler det.
Jeg sender deg en varm klem <3
Takk for gode ord, Trollmor!
Nei, det er ikke lett å forstå sorg. Det er i alle fall sikkert at man kan bli knyttet til folk på mange måter og at man setter pris på dem.
Varm klem tilbake!
<3
🙂 <3
Synes det er fint at du tar opp dette vonde temaet. Det er tilbakefallene som er så vanskelig å takle i kronisk sykdom. Ønsker deg god bedring, jeg heier på deg.
Takk for det! 🙂
<3
🙂 <3
Kjære vakre du!
Trist å høre du har hatt det så ille. Men kjenner meg absolutt igjen. Synes det må være lov å ha de vanskelige følelsene også. Ønsker deg alt godt. God bedring, sakte men sikkert. <3 klemmer – vet det er trist å miste de man er glad i – nære eller ikke. Klem
Takk for at du sier det. Jeg har hatt skrivesperre lenge, for det har føltes så meningsløst å skulle snakke om neglelakk eller pludre om andre ting når tankene egentlig er opptatt av større spørsmål og en mer alvorlig tone.
Men så viser det seg jo at det å skrive og snakke om dette er noe som folk egentlig savner, og jeg har fått veldig god tilbakemelding på at jeg har tatt opp disse temaene.
Nå skal jeg prøve å legge akkurat dette fra meg en stund og forsøke å fokusere på andre (og kanskje litt lysere) ting. Takk for gode innspill og varme klemmer. 🙂
Gro-Helen Tørum skrev i går 30/9 -13 på facebook: (utdrag) «Som dere vet, er det svært sjelden jeg velger å anbefale noe eller noen, men akkurat i dag kjenner jeg et behov for å fortelle om min mirakelman, min hjelper som det siste året har bidratt til at ME er historie og balanse er gjenopprettet. Han heter Vitageo Valerij, han er russer, velutdannet lege og en søkende sjel som tror på kroppens evne til heling, som tror at vi kan overgå våre begrensninger med litt hjelp. Jeg vil ikke si så mye mer, men du kan jo spørre han selv ved å sende en mail til; valeriko@gmail.com, om du føler at du trenger hjelp til å fjerne litt rusk i maskineriet. Kanskje han er din hjelper også.»
Det er et ukjent navn for meg, men fint at noen har fått hjelp de føler passer for seg.
Selv må jeg si at frasene «kroppens evne til heling» og «overgå våre begrensninger» begynner å bli litt forslitte for meg – dette er ikke «rusk i maskineriet», det er en alvorlig sykdom for mange og jeg tror man trenger mer enn «litt hjelp». Men for all del, folk står fritt til å prøve det de vil.
Med tiden blir alvorligheten ved sykdommen bare tydeligere og tydeligere, og det er en ganske vond og sorgfull prosess. Gode ønsker til deg:)
Sender gode tanker til deg.
Har også tilbakefall her, etter en hanglete sommer, hvor jeg nok har gjort litt mye, selv om det i det «store» perspektivet, er ganske smått..
Det å miste noen, nær eller mindre nær, er trist uansett.
Godt du klarte å få sagt et lite farvel.
Pass på deg kjære Cat, jeg søker ofte trøst i dine blogginnlegg.
Føler meg mindre ensom og en del av noe, du skriver så klokt og intelligent, og samler flere av oss i kommentarfeltet.
Det skal du vite i de tøffere periodene dine, at du ihvertfall samler folk og gir dem en plass hvor de føler at de blir trodd og hørt, lese skikkelige fakta og få lov til å være syke, men allikevel menneskelige..
Det føles så godt å ha noen så smart og seriøs på sin side liksom!
Jeg føler liksom vi er to sider av ME-saken.
Hvor vi har de seriøse, slik som deg,Maria Gjerpe, Jørgen Jelstad, Fluge & Mella (hele Haukland egentlig..) også har vi Live Landmark og LP-gjengen, Bjørn Wyller, Bjarte Stubhaug,Rikshospitalet…
Det er kanskje litt uortodoks å slenge ut navn sånn, men det føles ut som de står å drar i en tau i hver ende.. Og det er så frustrerende..
Off ja nå kom jeg kanskje litt utav hakk her, er litt i tenkeboksen etter jeg leste innlegget på vg om ME-mødrene (heltene!).