Jeg har lest… «På liv og død – En leges bekjennelser» av Wasim Zahid

6

org_Pages from PAA_LIV_OG_DOD_forside_4Som langtidspasient, sosiolog og «pasientaktivist» er jeg engasjert og interessert i helsepolitikk og et godt helsevesen for alle.

Jeg har i flere år fulgt Twitterlegen Wasim Zahid (@wasimzahid), og jeg assosierer ham med ord som engasjert, kunnskapsrik og en skikkelig racer på bruk av sosiale medier. Jeg tror vi er mange som er glade for å ham ham i Twitterstrømmen! 🙂

Da jeg fikk snusen i at han skulle utgi en bok var jeg derfor kjapt ute med å forhåndsbestille et eksemplar, og for et par uker siden (eller mer?) dumpet boka ned i postkassen her.

Tittelen «På liv og død» gir en lovnad om dramatiske fortellinger om livets store hendelser, og der innfrir boken så absolutt. Jeg slukte den første halvdelen av boka med klump i halsen og tårer i strie strømmer før jeg måtte ta en pause og rett og slett lufte meg litt. Wasim skriver nært og godt fra sin legehverdag hvor noen kan hjelpes, hvor noen får livet i gave, mens andre må ta et siste farvel.

«Leger har stor makt. Våre handlinger kan endre folks liv. Vi kan skjære i pasienter med kniv og gi dem narkotika, handlinger andre i samfunnet hadde blitt dømt til fengsel for. Vi kan påvirke andres tanker og styre deres valg. Stor makt medfører stort ansvar, og vi skylder våre pasienter å forvalte dette ansvaret med fornuft.»

Jeg synes det er godt å lese om en lege som innrømmer at han tar i bruk hele sitt følelsesregister på en dag, og som fremstår som ydmyk overfor det ansvaret han har for sine pasienter. Jeg er helt sikker på at Wasim har noe å lære bort til mange av dem jeg har møtt i sykehus-Norge, for å si det slik.

Boka er et interessant og til tider opprivende innblikk i hvordan det er å være lege og skulle ta gode, faglige avgjørelser samtidig som man er bundet av økonomiske hensyn, regler og rutiner som kan virke meningsløse og mot sin hensikt. Noen ganger tøyer man regelverket av hensyn til pasientens beste, og når Wasim beskriver slike hendelser jubler rebellen i meg. 😉 Slik sett er denne boka også et godt innspill i debatten om hvordan helsevesenet i Norge bør være, og hvilken retning vi ønsker å gå i. Det er kanskje flere av mine lesere som følger med på Helsetjenesteaksjonen? Jeg tror dere vil like denne boka.

Det er jo også noen vanskelige temaer vi absolutt må diskutere, som dette med overforbruk av helsetjenester. Jeg skjønner godt at leger blir provoserte og føler det er feil bruk av ressurser når ellers friske folk kommer til legen bare for en forkjølelse. Når vi samtidig vet så godt at det er mange syke pasienter som ikke får den hjelpen de trenger av helsevesenet, er det absolutt et tema vi bør være interessert i.

Med sitt mangeårige engasjement i sosiale medier, nevner Wasim selvfølgelig også hvordan pasienter selv i økende grad tar i bruk sosiale medier både til å søke kunnskap, fellesskap med andre pasienter og å sette egne interessesaker på dagsordenen:

«Pasientaktivister er en gruppe som er spesielt aktive i bruken av nettet for å spre sitt budskap. Mitt inntrykk er at jo mer kontroversiell en tilstand eller en diagnose er, desto mer pågående er aktivistene. Det er kanskje ikke så rart da dette er pasienter som i årevis har stanget hodet mot veggen i helsevesenet uten å få det de føler er tilfredsstillende hjelp. Pasienter med kronisk borreliose, kronisk utmattelsessyndrom og fibromyalgi er noen av eksemplene. Aktivistene driver kampanjer for å spre sitt budskap gjennom blogger, nettsider og sosiale medier.»

I boken fremstår Wasim noe kritisk til at pasientene med disse lidelsene har en tendens til å «forfekte alternative og udokumenterte utredningsprosedyrer og behandlingsprinsipper». Spesielt tar han for seg eksempelet med «kronisk borreliose». Selv om jeg ikke kan uttale meg om borreliose, skjønner jeg hans betenkning over at det spres mange påstander og skriverier uten en kildekritisk tilnærming. Samtidig er han nøye med å fremheve at pasientene må få god forklaring på sine spørsmål, og at legene har ansvaret for dette:

«Pasienter blir ikke klinikere eller eksperter bare fordi de har lest seg opp på et spesielt felt. For å gjøre en ordentlig klinisk vurdering kreves erfaring og det kliniske blikket. Dette vet pasientene. De vet de ikke er leger. Og det er også derfor de kommer til legen, fagpersonen, for å få hjelp. Det er ingen grunn til å føle seg truet av en velinformert pasient. Pasientene leser seg opp på sine tilstander fordi de er opptatt av sin egen helse og ønsker å bidra til og delta i behandlingen av seg selv. Det er ikke et urimelig ønske.»

(For den som vil lese mer om pasientaktivister, anbefaler jeg selvfølgelig mitt eget kapittel i boken «Gi meg en scene!»)

I alle mine møter med nett-aktive pasienter er det samme erfaring jeg har gjort meg: Pasienter er opptatt av å få rett diagnose og en god behandling for å kunne øke sitt funksjonsnivå, sin livskvalitet og sin samfunnsdeltagelse. Å bli møtt som «vrang pasient» fordi man selv går dypere inn i en kompleks problemstilling enn andre ville ha gjort er så absolutt en krevende øvelse. Tiden og kunnskapsutviklingen jobber heldigvis med oss på dette området, og det er også et tema det er viktig å ta med seg når man diskuterer fremtidens helsevesen. Selv om en del pasienter fortsatt vil bli fortalt hva og hvordan av legen, og ikke bryr seg mye mer om hvorfor, vil det nok i større og større grad være nødvendig å inkludere pasientene i diskusjoner om eget behandlingsforløp.

Jeg er også interessert i denne boken fordi den gir meg en sniktitt i kulissene. Det er interessant for meg som pasient å vite noe om hvordan legers arbeidshverdag er, hvordan timeplanen på sykehusavdelingen jeg er innlagt på fungerer, hvordan leger og helsepersonell tenker og vurderer. Det er veldig nyttig at det finnes leger og annet helsepersonell som er tilstede og tilgjengelig i sosiale medier, som deltar i samfunnsdebatten og som engasjerer seg for pasientenes spørsmål.

Selv om han har mange (forhåpentligvis veldig mange) yrkesaktive år foran seg har altså Wasim valgt å skrive sine «bekjennelser» allerede nå. Med hans engasjement og talent for ytring er det nok helt sikkert ikke det siste vi ser av ham i så måte, og det er bare å glede seg til fortsettelsen. Jeg kunne ha skrevet mye, mye mer om denne boka, for jeg synes det er enormt mange interessante og viktige problemstillinger han drøfter, men jeg må nesten gi meg her. Jeg vil avslutte med et litt lengre sitat jeg selv likte veldig godt.

«Å bli sett, få anerkjennelse, er enormt viktig for alle mennesker, ikke bare for pasienter. Men pasienter har et spesielt behov for å bli sett. De er tynget av sykdom og smerter, og mange har en vanskelig hverdag. Selvtilliten og selvfølgelsen er svekket fordi de mestrer mindre enn før. Behovet for en oppmuntring og litt motivasjon, en liten dytt, er derfor ekstra viktig. Det er ikke mye som skal til. Ofte er det nok å si at man ser dem, at man anerkjenner deres plager, tror på deres beskrivelser, stoler på det de sier.»

Takk for denne boka, Twitterlegen! 🙂

Boka er utgitt på Kagge Forlag, og kan kjøpes for eksempel hos Bokkilden.

 

Share.

About Author

6 kommentarer

Leave A Reply

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.